Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
Hva gjør vi når natur forsvinner raskere enn beslutninger om å verne den fattes, og utslippene faller langt langsommere enn ambisjonene som formuleres på papiret?
Da må vi tenke nytt om internasjonalt samarbeid. Spørsmålet handler ikke lenger kun om hva vi skal bli enige om, men hvordan vi får til gjennomslag.
For oss som følger internasjonale miljøforhandlinger tett, er det liten tvil om at multilateralismen er blitt en annerledes arena.
Forhandlinger er blitt mer konfliktfylte, uforutsigbare og tydelig preget av maktspill. Tilliten mellom land i nord og land i sør er svekket, og stormakter trekker seg unna eller bruker sin makt til å bremse fremgang.
Forhandlingene om en global plastavtale illustrerer dette. Den skulle vært forhandlet på to år, men nå venter vi på fjerde året.
Til tross for et sterkt mandat fra FNs miljøforsamling og bred støtte fra over 100 land, har en liten gruppe plastproduserende land klart å holde prosessen som gissel. For de som forhandler i god tro, har målet om full konsensus her blitt en tvangstrøye.
Samarbeid er mulig, selv når noen forsøker å blokkere.
Vi ser lignende tendenser i klimaforhandlingene, naturforhandlingene og i FNs miljøforsamling. Frontene er tydeligere, prosedyrene brukes mer strategisk, og beslutninger flyttes oftere til lukkede rom. Stadig oftere bruker enkeltland konsensusprinsippet til å blokkere fremgang for resten.
I en verden der klimasporet under FN går alt for sakte, må vi fortsette å jobbe for raskere fremgang og større framskritt, i tillegg til å støtte opp under spor som både springer ut ifra og kommer i tillegg til FNs klimaforhandlinger.
Et klart flertall av land ønsker sterkere samarbeid. Og samarbeid er mulig, selv når noen forsøker å blokkere.
Afrikagruppen, øystatene og store deler av Latin-Amerika og Europa har lenge etterlyst sterkere tiltak mot miljøkrisene og global ulikhet. Også blant fremvoksende stormakter er interessen stor for mer forpliktende samarbeid.
Canadas statsminister Mark Carney satte i Davos ord på noe mange små og mellomstore land peker på. Hver for seg har disse landene begrenset gjennomslagskraft, men samlet utgjør de en betydelig styrke.
FN ble ikke til ved at alle land var enige, men ved at en gruppe land gikk foran.
I en verden der stormakter setter rettsorden til side og de som vil minst blokkerer nødvendige løsninger, vil fremdrift i økende grad måtte skje gjennom koalisjoner av land som går foran. Dette så vi i april da man for første gang arrangerte et toppmøte om utfasing av fossile brensler (Santa Marta-konferansen).
Her møtes likesinnede land for å diskutere og realisere de forpliktelsene om utfasing av olje og gass som ble fremforhandlet under klimatoppmøtet i Dubai. Dette er et tema det har vært vanskelig å få fremdrift på i de formelle klimaforhandlingene. Iran-krigen har ytterligere tydeliggjort sårbarheter i det eksisterende energisystemet, og gir insentiv til samarbeid for å redusere fossilavhengighet.
Dette er ikke et brudd med multilateralisme, men en tilpasning. Beslutninger bør tas av de som vil mest, slik også sentrale internasjonale rammeverk opprinnelig ble til. FN ble ikke til ved at alle land var enige, men ved at en gruppe land gikk foran.
I sin utenrikspolitiske redegjørelse peker utenriksminister Barth Eide på behovet for brede flertall. I praksis handler det om å bruke eksisterende regler for flertallsbeslutninger der de finnes og støtte nye initiativer når etablerte spor stopper opp.
Vi ser at samarbeid i økende grad drives av egeninteresser. Det gjelder energi, handel og miljøpolitikk. Det er ikke nødvendigvis en svakhet, det kan være en forutsetning for fremgang. Det er i de fleste lands interesse å finne effektive løsninger på globale miljøkriser og bygge regelverk fremfor konflikt.
Beslutninger bør tas av de som vil mest, slik også sentrale internasjonale rammeverk opprinnelig ble til.
For å ta verdensutviklingen på alvor må vi legge til grunn:
Internasjonalt samarbeid må levere resultater for å ha legitimitet. Det finnes allerede et omfattende rammeverk av miljøavtaler. Noen har vist at felles tiltak virker, andre har i større grad etablert mål mer enn virkemidler. En pragmatisk tilnærming er å utvikle bindende samarbeid mellom land som ønsker det, der det gir størst effekt.
Norge har i flere tiår lagt stor vekt på rollen som brobygger, med tro på konsensusbasert multilateralisme og kompromisser mellom motstridende interesser. Det har tjent oss godt. Men i en mer fragmentert og krevende verdensorden, må denne rollen brukes mer bevisst og strategisk.
Skal vi bidra til resultater, må vi engasjere oss der fremdrift faktisk skjer.
Det handler ikke om å forlate multilaterale prosesser, men om å bruke dem mer målrettet der de faktisk gir gjennomslag. Slik styrker vi også multilateralismens relevans. For en liten åpen økonomi som Norge blir det fort et spørsmål om vi har råd til å la være. Skal vi bidra til resultater, må vi engasjere oss der fremdrift faktisk skjer.
Det betyr å støtte koalisjoner av ambisiøse land, utvikle løsninger og bruke den makten som ligger i å få grupper av aktører til å handle sammen. Vi kan ikke la de største motstanderne av felles tiltak styre tempo og retning.
Derfor er ikke spørsmålet om vi skal samarbeide, men hvordan vi gjør det i en verden med sterkere motsetninger.
