Nedbygging av norsk natur er et politisk skapt problem
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
Betydelige arealer med natur har blitt bygget ned i perioden 2015-2025. En overvekt av nedbyggingen er irreversibel.
Dette er ikke dommedagsprofetier fra miljøbevegelsen, det er et direkte sitat fra Riksrevisjonens undersøkelse av naturtilstanden i Norge.
Riksrevisjonen, en institusjon som er synonym med ordet nøkternt, slår fast at Norge har bygget ned arealer som har påvirket minst 317 kvadratkilometer med natur i perioden 2015-2025. Over halvparten av nedbyggingen er ifølge Riksrevisjonen irreversibel. Det er nedbygging vi ikke får gjort om på, natur som er gått tapt for alltid.
Én kvadratkilometer her og én kvadratkilometer der har vokst seg til 317 kvadratkilometer over ti år. For å sette det i perspektiv, nesten fem ganger størrelsen på Stavanger kommune.
Politiske løsninger på et politisk problem
Vigdis Vandvik gir i sitt intervju med Energi og Klima uttrykk for en frustrasjon flere av oss sitter igjen med: Hvordan kan det ha seg at denne nedbyggingen fortsetter i samme fart som før, uten hemninger? Og skal vi bare godta at vi styrer mot en vanskjøtsel av våre forpliktelser etter naturavtalen, Parisavtalen, og alle nasjonale mål vi har satt oss?
Norge bygger ned natur uten å vite hva vi taper
Det skal vi selvsagt ikke. Nedbyggingen er ikke en naturkatastrofe vi som mennesker er dømt til å bare se på uten at vi kan gjøre noe med saken. Nedbygging av norsk natur er et politisk skapt problem, og politiske problemer har politiske løsninger.
WWF mener at arealnøytralitet er en sentral del av løsningen på naturkrisen. Arealnøytralitet innebærer at den mest verdifulle naturen vår alltid skal beskyttes mot nedbygging, uansett.
Nedbygging av norsk natur er et politisk skapt problem, og politiske problemer har politiske løsninger
Skal annen natur bygges ned, må natur med tilsvarende verdier restaureres, slik at naturen går i netto null. Arealnøytralitet er en beskyttelse av naturen vår, og et insentiv til å bygge på grå arealer i stedet for å ta for seg mer natur.
Vandvik har identifisert problemet: Når hver enkelt kommune selv sitter med all beslutningsmyndighet i arealsaker etter plan- og bygningsloven, oppstår det feil. For det første følger jo ikke naturen vår kommunegrensene. Da er det spesielt at mesteparten av norsk naturforvaltning foregår i tråd med disse grensene.
Flere kommuner har heller ikke kapasitet og kompetanse som kan sikre gode utredninger av naturverdier i utbyggingsprosjekter. Og når hver enkelt kommune vedtar sine reguleringsplaner, er det umulig å se det store bildet i hvor mye nedbygging som foregår.
Dette er utfordringer som har effektive løsninger.
Flere verktøy til kommunene
Skal man vite hvilken natur man ikke skal bygge ned, og hvor man eventuelt skal restaurere, må man ha en oversikt over naturen i den enkelte kommune. Som Vandvik påpeker, mangler en slik oversikt i mange kommuner i dag.
Regjeringen har lansert et kart over grå arealer, som viser hvilke arealer i Norge man kan bygge på uten å måtte gå løs på verdifull natur. Samtidig har regjeringen iverksatt et arbeid med et nasjonalt naturregnskap som vil komme i løpet av 2026.
Regjeringen har tatt innover seg at det ikke finnes noen oversikt, og jobber med å tette kunnskapsgapet
Kartet over grå areal oppdateres og raffineres for å bli et best mulig verktøy, og forventningene er høye til naturregnskapet. Dette er initiativ WWF heier på – regjeringen har tatt innover seg at det ikke finnes noen oversikt, og jobber med å tette kunnskapsgapet.
I likhet med Vandvik må jeg likevel påpeke det viktigste med mer kunnskap: Den hjelper fint lite om man ikke bruker den til noe. Et kart over grå areal og naturregnskap er ikke nok i seg selv hvis det ikke brukes til å stoppe nedbygging av naturen.
En koordinert arealnøytral politikk
Det er flere tiltak som sammen kan stoppe nedbyggingen av norsk natur. Et av de viktigste er arealnøytralitet, fordi naturen vår ikke vil slutte å bygges ned så lenge naturpolitikken vår ikke bygger på en erkjennelse av at nedbyggingen har gått for langt.
Mange spørsmål oppstår når vi snakker om arealnøytralitet: Hvordan definerer man dette begrepet? Hvis man skal restaurere nedbygget natur når man selv bygger ned natur, hvem skal betale for det? Hvem bestemmer hvilken natur som skal restaureres? Hvordan skal man måle naturverdiene? Hvordan skal det lovfestes?
Et kart over grå areal og naturregnskap er ikke nok i seg selv hvis det ikke brukes til å stoppe nedbygging av naturen
Konseptet arealnøytralitet har mange utfordringer og problemstillinger som må avklares før vi kan skride til verks, men vi må komme i gang.
Tør samarbeidspartiene?
Noe av det viktigste Stortinget kan gjøre for naturen akkurat nå er derfor noe som enkelte tenker er veldig kjedelig: Å be regjeringen utrede arealnøytralitet. Det må rett og slett en Norsk offentlig utredning (NOU) til.
Å begynne i riktig ende i naturpolitikken vår, med et solid kunnskapsgrunnlag som kan si noe om hvordan vi skal drive nasjonal forvaltning av arealene våre, er en ansvarlig politikk. Det skaper ikke like mye ståhei som et populistisk forslag som partiene på Stortinget kan lobbe til mediene for å skåre enkle poeng. Det er noe mye viktigere enn det. Det er det første steget i prosessen med å ta naturpolitikken vår tilbake fra tilfeldigheter og en komplett mangel på oversikt og styring.
Kraftbransjens nye kompass setter stø kurs mot mer naturtap
Forhandlingene om revidert nasjonalbudsjett er et godt tidspunkt for å bli enig om en utredning for naturen. Den koster tilnærmet ingenting, den tar for seg et problem nært sagt alle er enige om at man må ta på alvor, og det stjeler ikke penger fra andre viktige formål.
Flere av samarbeidspartiene til regjeringen er tydelige på at de slåss for naturen. Så jeg regner egentlig med at de har løftet naturen inn i forhandlingsrommet denne forhandlingsvåren. Det er jo verdt å nevne at MDG i høst krevde et nasjonalt prinsipp om arealnøytralitet for å støtte Støre.
Nå har politikerne en gyllen mulighet til å få fortgang i naturløsningene for å løse naturkrisen. Vi kan ikke bare sitte stille og se på at naturen bygges ned bit for bit.
Lav tillit, ikke desinformasjon, er hovedutfordringen i vindkraftdebatten
