Kraftbransjens nye kompass setter stø kurs mot mer naturtap

I NRK Vestlands sak fra slutten av mars framstilles dette som et taktskifte. Det er en pen fortelling. Fornybar er ikke det samme som bærekraftig. Ordet sier bare noe om hvor energien kommer fra – ikke hva som er gjort med naturgrunnlaget underveis.

Norge er et utstillingsvindu for nettopp det. Vannkraften vår har hatt stor negativ påvirkning på artsrikdommen, og vannkraftutbygging og -regulering er blant de viktigste årsakene til at flere naturtyper i elver og innsjøer er rødlistet.

Når Fornybar Norge nå lanserer et «kompass» som skal vise hvor det er akseptabelt å bygge ut mer fornybar kraft, er det god grunn til å spørre hva dette egentlig er: Et reelt skifte – eller en lurere måte å kle videre naturinngrep i grønnere språkdrakt på?

Naturen kartlegges, men taper likevel

Fornybar Norges nye leder, Bård Vegar Solhjell, sier i NRK-saken at viktig natur ofte ikke blir tatt med i vurderingene «i det heile». Det er en påfallende påstand, ikke minst fra en med Solhjells posisjon og bakgrunn. Og den er påfallende treffende, for kraftutbygging skal nettopp konsekvensutredes grundig.

Problemet er altså ikke først og fremst at naturen er for dårlig kartlagt, men at den kartlegges langt ut i kongerikets Hutiheita – og likevel taper i møte med utbyggingsiver og fortellinger om samfunnsnytte. Hvis Naturkompasset skal «rette opp» dette, må Fornybar Norge forklare om de vil rydde opp i svake utredninger, eller bare gjøre de samme inngrepene lettere å lose gjennom systemet.

«Naturnøytralitet» og regnestykker

I metoden til Naturkompasset står det at prosjekter kan nærme seg «naturnøytralitet» gjennom forholdet mellom tapte og skapte naturpoeng. Bare stans ved ordet. Naturnøytralitet. Som om verdifull natur kan ødelegges her og veies opp der, som balanse i et regnestykke.

Fornybar Norge skriver også at prosjekter kan sammenlignes i porteføljer, og at flere poeng kan skaffes gjennom restaurering eller kompensasjon. Rapporten peker til og med på faren for at slike tiltak kan brukes som begrunnelse for prosjekter som ellers ikke ville blitt vedtatt. Hva skal vi lese dette som?

Vannkraft og bærekraft

NRK-saken løfter heller ikke fram at Fornybar Norge over tid har jobbet for en linje der vannkraft lettere kan framstå som bærekraftig, mens naturkravene glir inn i et grovere og mer bransjevennlig totalbilde.

I 2022 laget de en veileder for hvordan norsk vannkraft skulle rapporteres som bærekraftig etter EUs regler for grønne investeringer (ofte omtalt som EUs taksonomi). Året etter trakk de den etter presiseringer fra EU-kommisjonen. Fornybar Norge begrunnet det med at norske miljøkrav ikke nødvendigvis er nok. Vannkraftkommunenes organisasjon (LVK) og miljøorganisasjonen Sabima leste dette som en innstramming og en konflikt om grønnvasking og energilobbyens «rare fortolkninger».

Når Fornybar Norge nå samtidig argumenterer for at små, sterkt påvirkede vannforekomster bør slås sammen, at miljømål oftere bør vurderes for hele vassdrag under ett, og at data bør samles på et grovere nivå, betyr det på vanlig norsk: Mindre oppmerksomhet om den enkelte skadde elvestrekningen, mer om et totalbilde der de verste sårene lettere glir inn i gjennomsnittet. Det er nyttig hvis målet er å få mer vannkraft til å framstå som bærekraftig – mindre betryggende hvis målet faktisk er å ta naturhensyn.

Dette ble også påpekt i et brev til EU-kommisjonen i 2025, undertegnet av natur- og friluftsorganisasjonene. Der skriver de at deler av vannkraftsektoren misliker reglene for grønne investeringer fordi de gjør det vanskeligere å kalle mer vannkraft bærekraftig bare fordi den er fornybar.

Det er ikke bare en teknisk strid. Det er en strid om hvem som får eie ordet «bærekraft». Og blant underskriverne var WWF Norge – organisasjonen Solhjell selv ledet fra 2018 til 2019. Den kontrasten tåler et skråblikk.

Ny språkdrakt for gammelt prosjekt

Når NRK rammer dette inn som en balansegang mellom kraftbehov og miljøhensyn, blir elefanten i rommet beleilig oversett: Hvor mye av denne kraftproduksjonen er egentlig nødvendig?

NVE sier selv at vi ikke ligger an til å nå målet om 10 TWh strømsparing i bygg innen 2030, samtidig som Norge i noen scenarier kan gå mot kraftunderskudd allerede da. Da blir det for enkelt å late som om naturen må vike fordi valget bare står mellom mer utbygging eller mørke. Hvor er forbrukskompasset – og hvor peker det?

Naturkompasset er ikke et taktskifte. Det er en ny språkdrakt for et gammelt prosjekt: å flytte grensen for hva slags naturtap vi skal venne oss til. Det farligste med et kompass som peker feil, er ikke at det peker litt skjevt, men at kursfeilen vokser for hver sjømil du lar det styre. Som van Gogh skrev: «Samvittigheten er menneskets sanne kompass.» Men hvor ble det av?

Onsdag 22. april er Jordens dag. Kan vi da, i anledning vår alles kjære Mor, i det minste si dette: At hun ikke finnes for å veies opp, bokføres og ofres litt til.