Klimaforhandlingene i Bonn viste at styrkeforholdet i debatten om utfasing av fossil energi er i ferd med å endres. Utfasing blir trolig en av de viktigste sakene på høstens klimatoppmøte, skriver Svein Tveitdal.
Delegater på FN-møtet i Bonn i uformell diskusjon. (Foto: Kiara Worth/IISD)
Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens egne meninger.
De årlige klimaforhandlingene i FN-regi i Bonn i juni fungerer som forberedelse til høstens klimatoppmøte.
Møtene som ble avsluttet 18. juni, ble preget av debatten om fossil utfasing. Landene som ønsker å omsette COP28-vedtaket i Dubai om en «omstilling vekk fra fossile brensler» til konkrete planer og politiske forpliktelser, framstår som bedre organisert og bredere forankret enn tidligere.
Samtidig forsøker petrostater som Saudi-Arabia og Russland å begrense konsekvensene av vedtaket.
Norge søker en mellomposisjon mellom omstilling og fortsatt fossil eksport. Hvordan styrkeforholdet mellom disse tre gruppene utvikler seg, blir avgjørende for utfallet av COP31 i Antalya i november i år.
Tre leire i striden om fossil utfasing
COP28 i Dubai i 2023 flyttet fossil energi inn i kjernen av klimaforhandlingene. Verdens land ble der enige om å arbeide for en «transition away from fossil fuels in energy systems».
Men Dubai sa ikke noe om gjennomføringen. På COP30 i Belém i fjor støttet mer enn 60 land et internasjonalt veikart for fossil utfasing. Forslaget møtte motstand fra flere produsentland og ble ikke vedtatt.
COP30-presidentskapet i Brasil tok derfor et initiativ til å legge fram et forslag til veikart på COP31 i tyrkiske Antalya 9.-20. november. Behandlingen av Brasils forslag vil trolig bli en av de viktigste sakene på COP31.
Aktørene samler seg nå i tre hovedgrupper.
Den første gruppen består av land som ønsker en rask og planlagt overgang bort fra fossile brensler. Her finner vi de små øystatene i Stillehavet, mange europeiske land, flere latinamerikanske land og et voksende antall afrikanske stater. For disse landene er målet å omsette Dubai-vedtaket til konkrete planer, tidslinjer og investeringer.
Den andre gruppen består av land som motsetter seg at fossil utfasing blir et styrende prinsipp for klimaforhandlingene. Saudi-Arabia, Russland og enkelte andre fossilproduserende stater argumenterer for at klimaarbeidet bør sette søkelys på utslippsreduksjoner og teknologiutvikling, ikke på bestemte energikilder. Disse landene har fortsatt betydelig innflytelse, men de befinner seg i en annen situasjon enn før COP28. De kjemper ikke lenger for å hindre at fossil energi diskuteres, men for å begrense hvilke konsekvenser Dubai-vedtaket skal få.
Mellom disse gruppene står en tredje kategori land, der Norge og Australia (vertsland for COP31 i samarbeid med Tyrkia) er blant de mest interessante. Disse landene støtter målet om en overgang bort fra fossile brensler og deltar aktivt i arbeidet med veikartet. Samtidig ønsker de å opprettholde betydelig produksjon og eksport av olje, gass eller kull i en lang overgangsperiode. De argumenterer for at energiomstillingen må være gradvis, ordnet og ta hensyn til energisikkerhet og økonomisk utvikling.
Styrkeforholdet mellom disse gruppene kan være i ferd med å endre seg. Gruppen som ønsker å gi fossilutfasingen konkret innhold, vokser og framstår som bedre organisert enn tidligere. Samtidig ser motstanderne ut til å bruke stadig mer av sin politiske kapital på å forsinke og begrense prosessen.
Utfallet av denne maktkampen vil i stor grad avgjøre hva COP31 i Antalya kan oppnå.
Parallelle spor
I Bonn var de små øystatene i Stillehavet blant de tydeligste forsvarerne av veikartet. For disse landene handler fossil utfasing ikke først og fremst om energipolitikk, men om overlevelse.
Australias COP31-kandidatur ble bygget som et regionalt prosjekt sammen med øystatene. Dette har gitt dem en sterkere stemme i forberedelsene til COP31 og gjort deres krav om raskere fossil utfasing vanskeligere å ignorere, særlig for Australia.
Parallelt med FN-forhandlingene har det vokst fram et eget spor gjennom TAFF (Transitioning Away from Fossil Fuels)-prosessen. Her samles innspill fra land, eksperter og sivilsamfunn om hvordan Dubai-vedtaket kan følges opp i praksis.
Møtet i Santa Marta i Colombia i april, der rundt 60 land inkludert Norge deltok, var en viktig del av dette arbeidet. Brasil bruker prosessen som grunnlag for forslaget til veikart som skal legges fram på COP31.
Møtet i Bonn ble den første testen på veien videre. Flere europeiske land, inkludert Norge, og en rekke små øystater argumenterte for at veikartet, som skal legges fram av Brasil innen november, skal inkluderes i de offisielle forhandlingene på COP31.
Russland motsatte seg at veikartet skulle få en formell rolle i det videre FN-sporet.
Samtidig øker presset fra sivilsamfunnet. Under Bonn-møtet lanserte 94 organisasjoner fra Australia, Tyrkia og Stillehavsregionen et felles opprop til COP31-ledelsen. Organisasjonene krevde nasjonale planer for utfasing av fossil energi, sterkere klimafinansiering og mindre innflytelse fra fossilindustrien.
Norges rolle: Pådriver, sinke eller brobygger?
Norge støtter initiativet om et globalt veikart for oppfølging av Dubai-vedtaket, men var ikke blant landene i Santa Marta som forpliktet seg til å utarbeide et nasjonalt veikart for utfasing av fossile brensler.
Dette reiser spørsmålet om hvor lenge Norge kan opprettholde rollen som klimapådriver samtidig som olje- og gassproduksjonen videreutvikles.
Samtidig gir Norges mellomposisjon en mulighet. Som energiprodusent med høy internasjonal tillit kan Norge bygge bro mellom land som krever rask utfasing og land som frykter konsekvensene for økonomi og energisikkerhet.
Dersom Norge lykkes med dette, kan landet bli en nøkkelaktør i klimaforhandlingene og posisjonere norsk næringsliv og kompetanse i overgangen til et nytt globalt energisystem.
COP31 i Antalya blir den første store testen på om Dubai-vedtaket kan omsettes fra politisk mål til praktisk handling. Mye vil avhenge av hvilken støtte Brasils forslag til veikart får, og om landene klarer å bygge kompromisser mellom krav om rask fossil utfasing og hensyn til energisikkerhet og økonomisk utvikling.
Dersom maktbalansen fortsetter å forskyves i favør av landene som ønsker konkrete planer for omstilling, kan COP31 bli et viktig skritt mot en mer styrt global overgang bort fra fossile brensler.
For Norge blir spørsmålet hvilken rolle landet vil spille i denne prosessen – som energiprodusent, klimapådriver eller brobygger mellom de tre leirene.
