Den ferske stortingsmeldingen utgjør også Norges handlingsplan for naturmangfold som skal legges frem for COP16 i Cali i Colombia i slutten av oktober. Og «svarer ut» på de 23 målene i den internasjonale Montreal-avtalen om naturmangfold fra 2022, ifølge klima- og miljøminister Tore O. Sandvik.

Naturmeldingen ble lansert fredag kl. 13.30, og reaksjonene fra naturorganisasjonene og opposisjonen har vært udelt negative. «Makkverk», «puslete» og «historisk dårlig» er blant karakteristikkene NRK refererer. De negative reaksjonene derfra er kanskje ikke helt uventet, men også sentrale forskere på naturfeltet reagerer på det Naturmeldingen innholder, eller kanskje først og fremst mangler.

Krafttaket som ikke kom

– Naturmeldingen er skuffende, fordi vi hadde ventet et mer offensivt krafttak for naturen, sier professor Gro Sandkjær Hanssen, som satt i Klimautvalget 2050 som leverte sin utredning i fjor høst. Hun sier Naturmeldingen gjentar mye av signalene som har vært gitt tidligere uten å gjøre dem mer forpliktende.

– Det er mye fokus på ting de skal vurdere fremover, mye om veiledning, kunnskap og verktøy. Men ikke klare forpliktelser. Samtidig er det jo også kjennetegnet ved stortingsmeldinger: De skal vise videre til ting som jobbes med og avgjøres fremover. Mest skuffende er det likevel at de nasjonale bidragene til å jobbe for målene i naturavtalen blir så diffuse – de nedfelles som ikke-målbare målsettinger, sier hun.

Sandkjær Hanssen ser riktignok noen positive sider også:

• Naturmeldingen representerer tydeligere systemtenkning enn før: – De innrømmer at de ikke har arbeidet systematisk, og ønsker nå å bøte på det for å få en mer helhetlig forvaltning på naturområdet.

• Nasjonalt mål om redusert nedbygging av natur: – Dette er faktisk en stor ting, for dette har vi aldri hatt før. Svakheten er blant annet at det formuleres som et ikke-målbart mål.
• Prinsippet om at de som nedbygger eller miljøpåvirker skal betale: – Et ekstremt viktig signal. At natur i det hele tatt skal kompenseres trer tydeligere frem. Samtidig er det litt uklart hvordan dette skal iverksettes.
• Varsler om endringer i plan- og bygningsloven for å styrke hensynet til både natur og klima: – Positivt, men de sier lite om hva endringene skal gå ut på, og hvor mye større tyngde disse hensynene skal få.

– Gi kommunene ryggdekning til å si nei!

– Men mye av dette måtte de imidlertid gjort uansett, sier Sandkjær Hanssen, og peker for eksempel på at FN har utviklet standarder og prinsipper for naturregnskap som EU holder på å bygge inn i en ny forordning som etter alt å dømme vil måtte innlemmes i EØS-avtalen.

• Les ogsåekspertintervju med Gro Sandkjær Hanssen: Hvem skal bestemme over naturen?

Biologiprofessor Vigdis Vandvik ved UiB og Bjerknessenteret, satt i Naturrisikoutvalget, og er medlem av Det internasjonale naturpanelet. Hun peker på at norske kommuner ofte står i et krysspress mellom utbyggere og naturverninteresser. Og at de i møte med sterke kapitalinteresser ofte rett og slett trenger en helt annen støtte: Til å si nei, gjerne ved å peke på absolutte krav fra en høyere, statlig instans.

– Det virker på meg som om regjeringen veldig gjerne vil støtte kommunene, men samtidig er redde for å tallfeste og stille klare krav. Min erfaring, når jeg har vært i kontakt med norske kommuner er at det i seg selv er problematisk. En måte å støtte kommunene på, er å gi dem ryggdekning for å si nei til mer utbygging, men jeg vet ikke om regjeringen nødvendigvis helt skjønner at dette faktisk er en viktig måte å støtte beslutningstakerne på, sier hun.

• Les også innlegg fra Vigdis Vandvik: Jovisst finnes det løsninger: Slik kan naturen vinne

Vandvik får støtte av Inger E. Måren, professor ved UiB og UNESCO Chair for bærekraftig arv og miljøforvaltning.

Pessimistiske bønder

– Vi gir dere verktøyene dere trenger, sier regjeringen til kommunene. Men det er ikke først og fremst flere verktøy de trenger, de trenger kompetanse, midler og flere hender og hoder til å håndtere de økende arbeidsoppgavene. De trenger også klarere retningslinjer for hvordan de kan jobbe mer tverrsektorielt med sektorovergripende utfordringer.

– Til å si nei når det trengs?

– Ja, for det er nettopp det spesielt små kommuner sliter med om dagen. De slites mellom å tiltrekke seg innbyggere, næringsliv og dermed inntekter, og ta de «rette» og tøffe valgene i arealspørsmål. Og de små strever også med å bygge opp og holde på kompetansen – og det bør bekymre alle som er opptatt av å ha en kunnskapsbasert forvaltning. For hvis de ikke har nok penger til kompetente folk, hvordan skal de da bruke disse verktøyene til å ta gode arealbeslutninger, spør Måren retorisk. Og fortsetter:

– Jeg har nettopp vært på Landbrukskonferansen i Vestland , og snakket med både bønder, bondeorganisasjoner, kommuner og kommunale landbrukskontor. De var ikke spesielt optimistiske hva gjelder konkrete tiltak og ressurser, sier Måren.

Reisende avlastingseksperter

Det som i stedet foreslås utredet i Naturmeldingen, er såkalte «oppgaveavlastende team» som kan organiseres fylkeskommunalt eller som interkommunale enheter.

– Noe liknende kjenner vi fra Danmark, der såkalte rejsehold reiser rundt til kommuner for å bistå dem i vanskelige faser under for eksempel vindkraftprosjekter. Slike kan være viktig for å bistå små kommuner, som sannsynligvis aldri kan få råd til å holde seg med den nødvendige kompetansen for å løse kompliserte arealsaker på en god måte, sier Gro Sandkjær Hanssen.

Men hun peker på at kommunene bes om å sette mål for redusert nedbygging, uten at staten setter et mer konkret mål.

– Da oppleves det også som mindre forpliktende, sier hun, og viser til at landbruket har formulert et konkret tallfestet nasjonalt mål, om at man ikke skal omdisponere mer dyrket jord enn 2 000 dekar innen 2030.

– Et annet paradoks er at dette målet skal ligge til grunn for statlig virksomhet, men være veiledendefor kommunene. Og det skilles i prinsippet mellom distrikt og by for å sikre distriktskommunene handlingsrom for å legge til rette for arbeidsplasser og utvikling. Med andre ord: De et kraftfullt signal til kommunene om at de ikke trenger følge det. Dette er nøyaktig motsatt av hva Klimautvalget 2050 ba om, sier hun.

Skuffende om arealnøytralitet og sirkulærøkonomi

Det Klimautvalget 2050 derimot foreslo, var å vurdere å innføre arealnøytralitet som prinsipp, altså å stanse tap av natur og restaurere like store areal som bygges ned. Mellom 50 og 100 kommuner, også mange distriktskommuner, har vedtatt et slikt prinsipp i dag. Men det meldingen sier om arealnøytralitet, er veldig skuffende sier Sandkjær Hanssen:

– I stedet for å berømme kommuner som har innført det, nesten fraråder de kommuner å gjøre det, sier Hanssen. Hun er også skuffet over det Naturmeldingen sier om sirkulærøkonomi:

– Her kommer ingen klare reduksjonsmål utover det de allerede har forpliktet seg til med matsvinn. I stedet skyver de målformuleringer foran seg, og skal «utrede et samfunnsoppdrag om sirkulær økonomi». Her burde de vært mer offensive, sier hun.

• Les også: Hva er naturrisiko? Dette sier ekspertene

Inger Elisabeth Måren er kritisk til at det legges opp til så mange slike utredninger og «klargjøringer», og at det skal opprettes flere forskningssenter under Forskningsrådet.

– Vi har masse forskning som ikke brukes

– Dette forskes det jo bra på mange steder allerede, men kunnskapen settes ikke i arbeid, sier Måren. Hun mener en annen utfordring er selve oppfølgingen av naturavtalen og peker blant annet på hvordan rapporteringen på FNs bærekraftsmål, de såkalte SDGene, der SSB samler og registrerer data på indikatorer som skal dokumentere bærekraftsarbeidet i Norge.

– Nå, seks år til 2030 så er det nesten ingen politikere som bruker alle disse dataene, som viser fremgang, så vel som tilbakegang, de er totalt underkommunisert. Og noen indikatorer finnes det ikke data på fra Norge og andre virker som mer eller mindre tilfeldig innrapporterte tall. Hvorfor lage hele dette globale systemet med indikatorer og rapportering om vi ikke bruker det – først til å rapportere og følge utviklingen og så til å kommunisere trender og veien videre? Det er en forspilt mulighet, for det finnes lysglimt og positive historier – ikke alt går i feil retning. Jeg håper ikke at oppfølgingen av naturavtalen vil følge samme mønster sier Måren.

Ett område hun mener det for eksempel kunne gjøres noe her og nå, er naturrestaurering. Men der vil altså regjeringen først klargjøre omfanget av forringet natur.

– Handlingsplan uten handling

– Men vi har forpliktet oss til å restaurere 30 prosent av forringet natur innen 2030, ikke bare klargjøre omfanget. Og vi vet om ganske mye forringet natur allerede. Da må det være mulig å sette i gang med noen prosjekter før vi har kartlagt omfanget i hele landet. Slik blant annet EU har bestemt å gjøre, sier hun.

For både kartlegging og restaurering av natur i neste års budsjett settes det av 100 millioner kroner. Støre kaller dette en historisk satsing, men dette er småpenger, sier Måren:

– Du får i underkant av 1 – én – kilometer standard norsk veitunnel for 100 mill. Skal vi stanse tapet av naturmangfold må vi evne å være mye mer ambisiøse enn det som blir lagt frem i denne meldingen, sier Måren, som understreker at hun også ser positive elementer:

– Man ser klima- og naturkrisen i sammenheng. Man erkjenner kommunenes viktige rolle, og det legges opp til en helhetlig tilnærming til bærekraftig arealforvaltning. Men hvor er handlingen i denne handlingsplanen? Nå må vi gå fra ord til handling, sier hun.