Jonas Kittelsen vil samle klimakampen i en ny folkebevegelse
Jonas Kittelsen er talsperson for Extintion Rebellion (XR) i Norge. Det vil si at han er talsperson for en form for aktivisme flere – også i miljøbevegelsen – kan grynte på nesen av.
Veiblokader og etablert kunst tilgriset av oransje maling bidrar ikke til annet enn å skaffe klimabevegelsen uvenner, i verste fall nøre opp om et antiklimaengasjement som synes å ligge latent i stadig flere, hevdes det.
Men Kittelsen står på sitt:
– Man trenger aksjoner som provoserer og skaper debatt.
XR har jobbet mer konkret mot oljeaktører der de har blokkert oljeterminaler, stoppet konferanser og forstyrret TV-sendinger, mens det er undergruppen Stopp Oljeletinga som står bak kunstaksjonene.
Om en oransje sinnatagg alene er bedre egnet til å frelse en grå masse heller enn innbitt og stadig stødig tro bedre argumenterende høringssvar og velpleid politikerkontakt, er ikke fra sikkert. Kittelsens poeng er snarere at det førstnevnte kan gjøre det sistnevnte langt mer virksomt.
Flanketeorien som ligger til grunn for XRs prosjekt er viet en god slump med plass i Kittelsens debutbok Verden venter på oss.
Noe karikert går den ut på følgene: Miljøbevegelsen trenger en opprørsk utgruppe som plasserer seg lengre ut på kanten enn andre, og helst helt ytterst.
Når noen stiller seg helt ute på kanten, flyttes samtidig oppfatningen av hvor kanten egentlig går. Dermed kan den mer moderate delen av miljøbevegelsen plutselig fremstå som betydelig mer spiselig.
Kittelsen har et konkret eksempel å vise til.
– Frp kunne ikke fordra skolestreikerne i 2019. De syns jo det var helt uhørt og sa de måtte komme seg tilbake på skolen.
Noen år senere barrikaderte XR inngangen til energidepartementet i en protest mot Equinors fracking i Argentina som brøt med urfolksrettigheter.
– Frp kunne ikke fordra oss heller. Men beskjeden vi fikk av de samme Frp-erne var at vi burde se til skolestreikerne. De hadde jo oppført seg eksemplarisk!
Motstand mot olje alene ikke nok
Gjennom bokskrivingen har Kittelsen fått tid til å tenke en hel del. På skoleskulk og mer inngripende former for sivil ulydighet. Konklusjonen er at det må langt mer til for å få satt en stopper for klimaendringene.
– Jeg har ikke sett historisk at dyp samfunnsendring skjer uten et voldsomt press nedenfra. De som tjener mest på status quo, er de på toppen. Så vi må klare å komme sammen, alle vi som har mest å tjene på det her.
Med det har han og et knippe andre aktivister satt seg fore et aldri så lite «kjempeprosjekt».
Det nye prosjektet har fått navnet Solidaritet. Ambisjonen er å knytte sammen grupper som i dag arbeider med ulike saker. Alt fra kunstnere og bønder til folk med tyngre verv i politikk og fagbevegelse er blitt kontaktet i oppstartsfasen.
Motstand mot olje alene ikke nok
Erkjennelsen om at noe nytt og større måtte på plass fikk næring etter en større stor aksjon på Mongstad i fjor. Rundt 300 personer deltok, deriblant Greta Thunberg.
– Man satt på en følelse av at man virkelig fikk til noe.
Aksjonen fikk bred omtale i norsk og utenlandsk presse.
Samtidig ble begrensningene tydelige.
– Når momentumet kom, så var alle utslitte. Og veldig få nye kom til.
For Kittelsen ble det et tegn på at motstand mot olje alene ikke var nok til å mobilisere bredt.
– Det kom en erkjennelse om at vi må ha en større og bredere fortelling enn stopp olje. Vi må si noe om hvor vi skal, som også appellerer til bredere samfunnslag.
Prosjekt folkebevegelse
– Det gir ikke lenger mening at hver bevegelse som er relativt liten står i hvert hjørne og skriker. Man må samles, sier Kittelsen.
Og etter tilbakemeldingene fra de som har blitt kontaktet å dømme er de fleste enige, skal vi tro Kittelsen.
Foreløpig er prosjektet i en tidlig fase. Nå skal dialogarbeidet begynne.
– Hva kan vi enes om? Hvordan ser dette ut?
Grunntanken ligger likevel klar.
– Vi ønsker med Solidaritet å være et svar på at folk føler seg mer ensomme og blir mer individualistiske. Vi vil bygge fellesskap og tenke trygghet mer relasjonelt og mindre individuelt.
– Jeg tror på kraften i bevegelser
På spørsmål om hvor realistisk det er å bygge en slik folkebevegelse, viser han til tidligere bevegelser som oppnådde endringer mange i samtiden anså som umulige.
– Bare se på slaveopprøret, eller borgerrettighetsbevegelsen. Flertallet trodde jo de aldri ville lykkes. Jeg tror på kraften i bevegelser. For meg er det det eneste håpet vi har.
Men sannsynligheten for å lykkes er, slik han ser det, heller ikke avgjørende.
– Hvis man faktisk tar inn over seg hvilken kurs vi holder, og hvor ødeleggende den er, så gir det bare mening å prøve, uansett hva sannsynligheten er.
Han ser også tilbake i norsk i arbeiderhistorie for inspirasjon.
– Arbeiderbevegelsen klarte i forrige århundre å bygge opp institusjoner og en bevegelse som endret Norge.
Kittelsen mener behovet i dag er minst like stort i dag.
– Det er den samme typen, minst like sterke bevegelse og institusjonelle kraft som kreves i vårt århundre.