Demonstranter som kaster suppe og maling på kunstverk. Som stanser trafikken på motorveier. Som limer seg fast til rekkverk på Stortinget, til banen på idrettsarrangementer, som avbryter din og min hverdag eller festdag for å rope slagord, gjerne til støtte for klimasaken. Men støtter de egentlig klimasaken? Eller skader de den?

Vi snakker med

Dana R. Fisher er direktør ved Center for Environment, Community, & Equity og professor ved School of International Service ved American University. Hun har også skrevet boken Saving Ourselves: from Climate Shocks to Climate Action.

Meningene har vært delte. Det vakte oppsikt da Fpu i et innlegg i sosiale medier gikk inn for å fengsle «klimapøblene». Og noen av de mest ekstreme, Letzte Generation i Tyskland, møter motbør fra nærmest en samlet klimabevegelse. Og Just Stop Oils aksjoner kan ha utløst reaksjoner fra myndighetene i Storbritannia som ifølge menneskerettsaktivister kan ha innskrenket ytringsrommet der.

Forskningen derimot, imøtegår kritikken fra skeptikerne. Det viser seg nemlig at denne typen konfronterende aksjoner, i alle fall innenfor visse grenser, kan øke støtten til saken som er viktig for aktivistene. Det kalles «radical flank effect»: En radikal ytterkant, som selv gjerne forblir upopulær, gir en oppsving i støtten til mer moderate grupper. Rett og slett fordi saken blir satt på dagsordenen.

En av forskerne som går langt i å hevde at denne typen klimaaksjoner kan bli mer vanlige, og til slutt fremtvinge nokså dramatiske samfunnsendringer, er Dana R. Fisher. I boken «Saving Ourselves: From Climate Shocks to Climate Action» hevder hun at dersom folk personlig opplever «klimasjokk», som tørke, flom, hetebølger eller andre ekstreme hendelser som får store konsekvenser for dem, kan det sparke i gang omfattende samfunnsendringer. Akkurat nå forsker hun på om demonstrasjonene mot den svært kontroversielle håndhevelsen av Trumps innvandringspolitikk i USA kan ha liknende effekt. Vi snakket med Fisher for å høre hva hun tenkte om dette – og om demonstrasjonene mot Equinors sponsing av Festspillene i Bergen var nyttige for klimasaken – eller bare irriterende for dem det rammet.

Irriterte bergensere

Energi og klima: – Miljøorganisasjonen Folk mot fossilmakta deltok i en debatt med Equinor under Festspillene i Bergen, etter at de hadde arrangert demonstrasjoner under noen av forestillingene der. Jeg synes de gjorde en god figur på debatten, men et par dager senere stoppet de trafikken i et travelt veikryss. Lokalavisene BT og BA intervjuet irriterte bilister, folk som ble forsinket på vei til jobb, og så videre. Jeg tenkte «herregud, dette kommer til å slå tilbake på oss alle». Hadde jeg rett i det? Eller tok jeg feil?

Dana R. Fisher: – Denne gruppen er åpenbart en del av den radikale fløyen. Den radikale fløyen i klimabevegelsen defineres ikke ved å være spesielt radikal sammenlignet med historiske bevegelser, men ved å være konfronterende og forstyrrende for å få oppmerksomhet og skape det vi kaller «issue saliency», at den blir aktualisert og satt på dagsordenen.

• Les innlegg fra Folk mot fossilmakta: Hvorfor er det nødvendig å forstyrre hverdagen til folk i 2025?

Forskning viser at når en radikal fløy deltar i en bevegelse, er det svært effektivt for å utvide deltakelsen. Ikke ved å skaffe støttespillere for det de gjør, radikale fløyer er alltid upopulære. Jeg ville forestilt meg at alle hatet at de blokkerte trafikken. De finner alltid noen med en nødsituasjon som kan klage på det. Men det som skjer, er at det blir mye oppmerksomhet i media.

Fastliming og suppekasting

– De fikk faktisk mer pressedekning da de blokkerte trafikken enn de fikk etter de mer begrensede demonstrasjonene på Festspillene.

– Nettopp. Extinction Rebellion gjennomførte flere dager med fredelige demonstrasjoner i sentrum av London i 2023 og fikk omtrent tre artikler. Men da aktivister fra Just Stop Oil kastet suppe på et museum – som ikke engang skadet kunsten, bare kastet på et beskyttende belegg og rammen – var de overalt i internasjonale medier.

Et annet eksempel: En aktivist limte foten sin til tribunen under tennisturneringen US Open og ble grundig kritisert. Det mest interessante var at vinneren, Coco Gauff, sa i intervjuer etterpå noe sånt som: «Jeg støtter ikke denne typen demonstrasjoner. Det er irriterende, samtidig tror jeg klimaendringer er virkelige.»

• Les også: De nye klimaaktivistene som lammer storbytrafikken

Det er akkurat slik den radikale fløyen fungerer – på samme måte som med suffragettene, altså kvinners stemmerettsbevegelse, eller borgerrettsbevegelsen i USA. Folk liker dem ikke, men det bidrar til å sette saken på dagsordenen. Vi er i en klimakrise og altfor mange folk vil helst ikke tenke på det. Det er lettere å ignorere når det ikke skjer med deg personlig.

Hva med polarisering?

– Er økt polarisering en mulig bivirkning?

– Forskningen kan ikke dokumentere verken betydelig økning eller reduksjon i polarisering fra slike virkemidler. At aksjonistene er upopulære, blir forsterket av polariseringen som allerede eksisterer, men det gjør ikke meningene som sådan mer polariserte. Derimot ser vi en reduksjon i polarisering når folk opplever klimasjokk som påvirker dem personlig.

– La oss snakke om klimasjokk og boken din. Du introduserer et par interessante konsepter der – «anthroshift» og «risk pivot». Kan du forklare dem?

– Et «anthroshift» er når en ekstrem følelse av risiko driver samfunnsendring. Der måten staten, markedet og sivilsamfunnssektorene samhandler på endres dramatisk. Eksemplet jeg bruker er COVID. Ettersom folk følte det kom nærmere, følelsen av økt risiko ble stor, oppstod det et endringspress. Det er dette jeg kaller en «risk pivot». Vi fikk så dette dramatiske skiftet der staten tok sentral makt og krevde nedstengninger.

Men det er flerdimensjonalt. Når følelsen av risiko dempes, kan pendelen svinge helt tilbake igjen. Det kan fungere slik med klimakrisen også. I områder som opplever klimasjokk, driver folks personlige erfaringer og risikofølelse dem til å bygge helt annen politikk enn andre steder. Det skaper rom for samfunnsendring.

Men vil det vare?

– Men det er jo noe som kalles «crisis fatigue», eller «kriseutmattelse»: Hver gang noe katastrofalt skjer, som flommene i Valencia i fjor eller flommene i Europa i 2021, tenker jeg «nå skjer det, dette er vendepunktet, nå blir det et folkekrav å ta klimakrisen på alvor». Og så blir det litt mer press en stund, men så svinger det tilbake igjen.

– Det er flyktig. Vi har disse avgrensede rommene der vi kan observere slike skifter lokalt. Typisk områder som har blitt utsatt for skogbranner, hetebølger, tornadoer eller orkaner. Spørsmålet er hvor mange som må skje, eller hvor alvorlige de må være før det oppstår et så stort kollektiv krav om handling som kan skape et skifte i et helt land.

Svaret på det er: Jeg vet ikke. Ja, man kan oppleve kriseutmattelse, men samtidig blir krisen verre. Det meste av allmennheten rundt om i verden kommer til å måtte rette mer og mer oppmerksomhet mot den fordi de vil være i fare for å måtte flytte. Ikke bare på grunn av faktiske klimasjokk, men også de sosiale konsekvensene – ressurser som tømmes, områder som blir ubeboelige, drikkevann som blir knapt.

Men forskning på folk som opplever klimasjokk, viser at støtten til klimatiltak og klimavitenskap går statistisk signifikant opp etter at de har opplevd klimasjokk. Hvis du undersøker dem før og etter sjokket, og uansett deres politiske ideologi.

Hva med oss uten klimasjokk?

– Men i et land som Norge får vi ikke virkelig den skarpe enden av dette. Det har vel ikke egentlig vært så mye klimasjokk her ennå.

– Nei, i Skandinavia vil dere kanskje ikke oppleve så store klimasjokk. Men dere vil oppleve press fra klimaflyktninger, fra de delene av Europa der det ikke lenger blir beboelig.

– Du argumenterer for at inkrementell endring har passert, at vi trenger radikal disrupsjon. Hvordan oppnår vi det uten å fremmedgjøre moderate allierte – selskaper, NGO-er, fagforeninger?

– Arbeiderbevegelsen er en åpenbar og nødvendig alliert. Samfunnsendringene jeg snakker om, drives nedenfra og opp, av sivilsamfunn og arbeidsliv i samarbeid.

Klimabevegelsen har historisk vært spesielt privilegert – høyt utdannet, fra høyere sosioøkonomiske klasser. I motsetning fra samfunnene som er i fronten av klimakrisen, og arbeidere. Dette må vi endre på, nettopp fordi vi trenger en bred koalisjon som presser tilbake mot de som kun er villige til å gå inn for inkrementelle endringer, ikke systemiske endringer.

Men så lenge staten og markedet fortsetter på veien med fortsatt utvinning av fossilt brennstoff, jo flere klimasjokk vil folk oppleve, og jo flere vinduer av muligheter vil åpne seg for folk til å reise seg i motstand.

Demonstrasjoner i USA tester teorien

– Forskningen rundt dette peker jo også på hvordan myndighetene reagerer på protestene som en faktor. I USA ser vi jo nå store demonstrasjoner mot Trumps innvandringspolitikk. Er det noen paralleller her som er viktige å nevne?

– En krise for demokratiet kan forsterke klimakrisen, men også motivere krav fra sivilsamfunnet. Vi har en stor mobilisering planlagt denne helgen, 14. juni, som involverer en bred koalisjon inkludert fagbevegelse og politiske grupper på tvers av venstresiden. Klimagrupper er sentralt involvert. Kravene inkluderer en rettferdig overgang bort fra fossilt brennstoff.

Det vil være en interessant test for å se om denne koalisjonen kan mobilisere før enten demokratiet faller fra hverandre eller verden brenner ned.

– Da blir vel dette en test på teorien også? Det startet med sivil ulydighet, som du nok ville forventet i et demokratisk samfunn, så kommer en massiv motreaksjon fra den føderale regjeringen. Og da vil vi vel vente å se økt støtte for moderate Trump-motstandere?

– Vold mot fredelige demonstranter har mobilisert bevegelser i fortiden – det så vi i kampen for kvinners stemmerett og i borgerrettsbevegelsen. Så, ja, det kommer til å være en fabelaktig test av teorien min, men forferdelig for landet mitt. Jeg kaller meg selv en apokalyptisk optimist fordi ting må bli verre før de blir bedre, ellers kjører vi oss fast i inkrementell politikk som støtter et samfunn bygget rundt fossile brensler. Dette kan være akkurat motivasjonen vi trenger.

Hva med sosiale medier og ekkokamre?

– Men mye av dette hviler altså på medieoppmerksomhet. I en tid med konkurrerende narrativer, i et mer fragmentert medielandskap dominert av algoritmedrevet nyhetsformidling. Dette gjør det vel ikke enklere å få noe budskap frem?

– Disse konkurrerende algoritmene er absolutt til hinder, ja. Samtidig vil jeg argumentere for at aktivistene vil finne innovative måter å dra nytte av nye teknologier på, slik at budskapet vil komme bredt ut.

Ta drapet på George Floyd i 2020: Sosiale medier kringkastet det rundt om i verden. Det var umulig å ignorere, umulig for den alternative historiefortellingen. Historisk ville den overveldet virkeligheten dersom politiet myrdet en ubevæpnet svart mann. Aktivister må bevege seg fra plattform til plattform, men teknologien gjør det fortsatt mulig å få informasjon ut.

– Så er det vel noe av mobbelogikken her som virker også: Så lenge bøllen hakker på den ene hakkekyllingen av gangen, vil de fleste velge å ikke blande seg. Men hvis bøllen provoserer nok folk …

– Da kan de ikke mobbe noen. Det er dette som er massemobilisering. Denne helgen er altså denne store protesten planlagt, kalt No Kings Day of Action. Jeg har jobbet med arrangørene. De har 1800 forskjellige steder der protester allerede var planlagt. Ett av spørsmålene vi har stilt, er om graden som folk støtter politisk vold. Historisk sett ser vi dette store hoppet i støtte for politisk vold på venstresiden.

De som organiserer denne demonstrasjonen har så langt vært tydelige motstandere mot politisk vold. Det jeg lurer på, er om det vi har sett denne siste uken, kommer til å endre meningene deres om det ganske betydelig. Jeg håper jo ikke det, men folks meninger endrer seg når vi ser vold mot fredelige demonstranter skje.

Endringslogg:
20.06.2025: Endret «demonstrasjonene mot Trumps innvandringspolitikk i USA» til «demonstrasjonene mot den svært kontroversielle håndhevelsen av Trumps innvandringspolitikk i USA» for å mer presist reflektere bakgrunnen for demonstrasjonene.