Klimaaktivistene i Just Stop Oil har stått bak noen av de drøyeste demonstrasjonene for å skape blest om klimasaken de siste årene. De er også blitt utsatt for interesse fra forskere: Brent Simpson er en av forskerne bak de mest rigide eksperimentelle studiene på såkalte radikale flankeeffekter. Som innebærer at demonstranter som bruker drøye metoder for å få oppmerksomhet, faktisk kan øke støtten til moderate grupper som kjemper for samme sak, selv om de gjør seg selv upopulære.

Simpson har sammen med Robb Willer og Matthew Feinberg gjort et naturlig eksperiment på nettopp Just Stop Oil da de stanset trafikken på motorveien M25 i London. I en annen studie tok de for seg dyrevernaksjonister og klimaaksjonister.

Vi snakker med

Brent Simpson er professor i sosiologi ved University of South Carolina.

Funnene deres blir hyppig sitert av både andre forskere og av aktivister selv når de skal forklare hvorfor konfronterende metoder kan styrke saken de kjemper for.

Men det er altså ikke fritt frem. Det går en grense. Spørsmålet er bare hvor?

Brent Simpson: – Det kan vi foreløpig ikke svare på, og det er en viktig begrensning. Alle våre studier så langt dokumenterer egentlig bare at radikale flankeeffekter eksisterer. De utforsker ikke hvor grensene går. 

Dette er fortsatt et ganske nytt forskningsfelt. Begrepet oppstod med en forsker, Herbert Haines, som studerte borgerrettsbevegelsen. Der var det radikale figurer som Malcolm X og senere Black Panthers som påvirket støtten til moderate grupper og skikkelser som Martin Luther King Jr. Haines brukte data fra den virkelige verden uten ordentlige kontrollgrupper. Det er først nylig at vi har begynt med kontrollerte eksperimenter, som viser at denne effekten er reell.  

Men så blir det raskt komplekst: radikale flanker kan øke støtten til moderate grupper innenfor bevegelsen. Men: De kan også få folk til å snu ryggen til saken. Matthew Feinberg og Robb Willers arbeid om «aktivistenes dilemma» viser dette. Så når vi snakker om effekten av radikale flanker, må vi være presise: spør vi om støtte til moderate grupper spesifikt? I så fall er svaret at de kan øke støtten, selv om vi ikke forstår grensebetingelsene. Og samtidig: De overordnede effektene på hele bevegelsen kan være ganske annerledes. 

Viktig at folk ser forskjell

• Les også ekspertintervju med Dana Fisher: Skader konfronterende demonstranter sin egen sak?

Energi og klima: – OK. Nå blir jeg forvirret. For hvis radikale taktikker er negative for støtten til bevegelsen generelt, ville ikke det skade moderate grupper også? 

– Nøkkelen er at det må gå an å skille klart mellom radikale og moderate grupper. Altså, ulike navn, ulike strategier. Det må danne en psykologisk kontrast for folk. Dette kan skape en positiv radikal flankeeffekt: «Denne gruppens tilnærming er fornuftig, men jeg liker ikke de der radikale demonstrantene.»  

Fordi dette avhenger av at gruppene blir sett på som distinkte, prøver gjerne opposisjonelle krefter å likestille de radikale flankene med hele bevegelsen. Hvis de lykkes med det, vil det nok være mindre sannsynlig at vi ser slike positive radikale flankeeffekter. I stedet kan vi faktisk få negative effekter, der de radikales valg av virkemidler skader alle i bevegelsen. 

Det kan hende at eksperimentene vi har gjort er spesielt gunstige for å skape slike positive effekter fordi de skaper skarpere distinksjoner mellom gruppene enn det du kanskje observerer i mer politiserte miljøer. Når distinksjonen mellom gruppene blir uklar, er folk sannsynligvis mer tilbøyelige til å trekke negative slutninger om bevegelsen som helhet. 

• Les innlegg fra Folk mot fossilmakta: Hvorfor er det nødvendig å forstyrre hverdagen til folk i 2025?

Ikke møt vold med vold!

– Har dere testet dette med bevegelser med andre politiske avskygninger? Som gjerne ikke er like populære som klimaorganisasjoner blant liberale akademikere? Anti-innvandringsgrupper, for eksempel? Og kan moderate klimagrupper utlede noen gode strategiske råd fra forskningen deres? 

– Vi har testet det med dyreverngrupper, som ikke er spesielt populære i USA. Vi fant de samme typene radikale flankeeffekter som vi finner for klimagrupper. Men jeg kjenner ikke til studier på andre, mer politisk upopulære bevegelser ennå. 

Når det gjelder strategiske råd, ville jeg sagt at moderate grupper i alle fall bør sørge for at offentligheten vet at de er helt distinkte fra de radikale flankene. De kan kanskje ha overlappende mål, men de må ha helt ulike tilnærminger. Jeg ville ikke si at de burde eksplisitt ta avstand fra radikale grupper. Men at det er tydelig at det er snakk om helt separate organisasjoner, er sannsynligvis viktig. 

– Så hender det jo at slike aktivister blir møtt med nokså hard hånd fra myndighetene. Og da er det jo mange som lar seg friste til å slå hardt tilbake også. Men hva er mest effektivt for å opprettholde støtten i offentligheten? 

– Historien viser at ikkevoldelige aksjoner fungerer best, selv når myndighetene reagerer med hard hånd. I borgerrettsbevegelsen, da politiet brukte hunder og vannkanoner mot fredelige demonstranter, mobiliserte det hvite amerikaneres støtte fordi folk så at regjeringen brukte makt mot fredelige, rimelige demonstranter. 

Hvis demonstranter bedriver hærverk, derimot, kan det legitimere at myndighetene bruker makt. Vi observerte noe lignende gjennom kontrollerte eksperimenter basert på Charlottesville-protestene. Der var det hvite nasjonalister og anti-rasister som støtte sammen. Alle forventer at hvite nasjonalister skal være voldelige. Derfor påvirket det ikke støtten til dem om de brukte vold eller ikke. Men når anti-rasister var voldelige, så vi både at støtten til anti-rasistiske grupper ble redusert. Samtidig økte faktisk støtten til hvite nasjonalister. Blir du møtt med vold, risikerer du å miste offentlighetens støtte hvis du tyr til vold selv. 

Skjer på tvers av politiske systemer

– Dette handler jo om å ta kontroll over hvordan offentligheten oppfatter det du gjør. Vi lever i en nokså fragmentert medievirkelighet, der mange får mye av nyhetene sine fra algoritmedrevne medier. Hvordan påvirker det alle disse dynamikkene? 

– Og der har du enda en reell begrensning ved den forskningen som er gjort til nå. Vi presenterer alle den samme historien, og vi ser typisk ikke-polariserende responser. Men vi vet at venstreorienterte forteller én, positiv historie om visse demonstrasjoner. Samtidig ser vi at høyreorienterte medier er mer tilbøyelige til å fremstille det for eksempel som at om noen tyr til hærverk er de representative for hele bevegelsen. Dette er sterke mediefiltre som sannsynligvis produserer mer polariserte responser enn våre kontrollerte studier viser.

– Hva med mer konsensus-drevne systemer som det norske, ville disse effektene artet seg ulikt her enn vi ser i mer tydelig polariserte systemer som USA og Storbritannia? 

– Vi har testet i ulike politiske systemer – USA, Storbritannia, Frankrike og Nederland. Jeg forventer ikke fundamentalt forskjellige radikale flankeeffekter i disse. Du vil kanskje finne større absolutte forskjeller i den grunnleggende støtten til de ulike gruppene. Men ikke i responsen på radikale flanker.  

Venstre og høyre kan begge bli påvirket av radikale flankeeffekter, bare fra forskjellige utgangspunkter. I hvert fall er det dette vår forskning ser ut til å vise så langt. Men der du nok vil se reelle forskjeller, er fra denne mediefiltreringen vi snakket om. Konservative kanaler som fremstiller radikale aksjonister som representative for hele bevegelser, mens mer progressive kanaler ikke gjør det. 

Blodfersk forskning

– For å stille det første spørsmålet på nytt, og litt annerledes: Finnes det en slags optimal balanse mellom radikal og moderat aktivisme? Som gagner saken best? 

– Jeg kan ikke gi noe tilfredsstillende svar på det spørsmålet fordi det rett og slett ikke er forsket nok på det ennå. Men vi jobber med spørsmål som berører dette sammen med James Ozden og andre ved Social Change Lab. En nøkkelinnsikt er at moderate demonstrasjoner nesten ikke får noe medieoppmerksomhet, mens radikale aksjoner – som når det kastes suppe på et kunstverk – genererer massiv dekning. Vi studerer om denne medieoppmerksomheten lar seg oversette til økt engasjement fra folk som er trofaste tilhengere av saken, selv om allmennheten ellers kanskje ikke lar seg begeistre. 

Jeg tror ikke vi noen gang vil identifisere en optimal mengde radikal handling, men vi kan nok finne mer ut av hva slags rolle disse radikale taktikkene spiller i å fremme støtten til mer moderate grupper. Eller øke engasjementet hos de mest overbeviste. 

Men igjen, forskningen er fortsatt for ny til å gi sterke strategiske anbefalinger om dette spørsmålet. Vi kan dokumentere at radikale flankeeffekter eksisterer, men vi er ennå ikke i nærheten av å vite hvor grensene går, hvor den optimale balansen ligger, eller de langsiktige konsekvensene.