Klimatilpasning: – Kommunale og nasjonale myndigheter mangler data og risikoforståelse
Flom og overvann – konsekvensene av global oppvarming er her allerede. Men både kommunale og nasjonale myndigheter mangler data og risikoforståelse for å ta de riktige beslutningene om klimatilpasning, mener Mia Ebeltoft i Finans Norge.
– Både utslippsarbeidet og klimatilpasning i Norge har gått for seint, sier Eystein Jansen. Klimaprofessoren åpnet den nordiske klimatilpasningskonferansen mandag.
I sommer opplevde Bergen nedbørsrekorder, og i begynnelsen av denne måneden skapte styrtregn kaos i Oslo. Forsikringsselskapene varsler om store erstatningskostnader, men likevel er klimatilpasning en ikke altfor høyt prioritert aktivitet.
– Det er feil å si at det ikke blir gjort noe rundt tilpasning i Norge, men vi kan spørre hvorfor det ikke går fortere. Er det kompetansen eller villigheten det står på, spør Mia Ebeltoft, fagsjef i Finans Norge.
"Konsekvensene av global oppvarming er her allerede", skrev Ebeltoft i et innlegg i Kommunal Rapport tidligere i år. Som fagsjef i Finans Norge, ser hun det i forsikringsstatistikkene – utgiftene fra flom og overvann stiger kraftig.
Skadeutbetalinger fra ulike typer vann- og naturskader (kilde: Finans Norge)
Grafen over viser statistikk fra Finans Norge over erstatninger utbetalt på grunn av værrelaterte vannskader og naturskader. Utbetalingene har økt fra 2008 til 2015.
Diagrammet under viser gjennomsnittet for årlig meldte skader. Naturrelaterte skader fra flom, stormflo og skred utgjør en langt mindre andel enn skader fra overvann og tilbakeslag.
Skader meldt til forsikringsselskaper 2008-2015 (kilde: Finans Norge)
Mer og intens nedbør
– Å gjøre samfunnet mindre sårbart for klimaendringer burde vært høyere på dagsorden, sier Eystein Jansen, leder for konferansen, professor ved UiB og Bjerknessenteret og mangeårig medlem i FNs klimapanel.
Jansen er blant klimaforskerne som i flere år har advart om at tilpasning til et klima i endring blir mer kostbart jo lengre man venter. Det gjelder både med tanke på utslippsreduksjoner og å bygge landet for å tåle for eksempel mer nedbør.
Bare til rassikring mener Jansen at det vil komme betydelige kostnader. Det siste året har E16 mellom Bergen og Voss – en del av hovedveien mellom Bergen og Oslo – måttet stenges gjentatte ganger på grunn av ras.
Klimaendringene kommer med mer nedbør og mer intens nedbør. Dette gjelder for hele landet, og er noe forskningsinstitusjonene har advart mot i mange år. Allerede for seks år siden, i 2010, påpekte Klimatilpasningsutvalget at dette vil gi utfordringer med overvann. Spesielt i byer og tettsteder med mange tette flater kan nedbør og snøsmelting gi så store mengder overvann at det fører til skader på bygninger, både for private og for bedrifter.
Og når vannet og kloakken tyter inn i kjellere og på baderom, ringer Ola og Kari til forsikringen og ikke til kommunen. Resultatet er at forsikringsselskapene sitter på langt mer data om skader fra overvann og tilbakeslag i rørene enn det kommunene og forvalterne rundt om i landet har.
Mens det som oftest er store naturskader som storm og flom som får størst oppmerksomhet, viser skadestatistikken fra Finans Norge at kostnadene for skader etter overvann og tilbakeslag utgjør like mye som alle naturskadehendelser i landet vårt. I tillegg kommer skadeutbetalinger fra Statens naturskadefond som dekker erstatning til ødelagte private veier og jorder, samt biler som settes under vann og fortvilelsen hos folk som gjentatte ganger får vann og kloakk inn i huset.
– Overvann og tilbakeslagsskader er ikke naturskader som skyldes "Act of God", men en konsekvens av at byene har bygget seg sårbare, sier Ebeltoft.
Skadestatistikken viser en økende trend også for naturskader (se side 16 i pdf Nøkkeltall for skadestatistikk 2016). Samtidig viser den at skader fra vanninntrenging utenfra har økt mye og koster sammen med tilbakeslagskader dobbelt så mye som flomskader.
Manglende ansvarsplassering
– Det er ekstremt viktig å forstå insentivene for hvorfor det ikke skjer noe hos oss, sier Ebeltoft, og peker på en uklar plassering av ansvar i kombinasjon med at vi er et rikt land. Alle har forsikring, og forsikringen tjener penger. Slik er det imidlertid ikke i alle land.
– Vi trenger en konkret plan for hvordan klimatilpasningsarbeidet skal gjennomføres, sier Mia Ebeltoft, fagsjef i Finans Norge.
– I Danmark og Storbritannia er det blitt mye strengere, og da kommer også myndighetene på banen. Vi har foreløpig institusjoner som takler å betale for skaden. Forskjellen mellom overvann og naturskader er viktig å forstå for ansvaret. Naturskadelovene og systemene bygger på tanken om at det er skader vi mennesker ikke kan påvirke. Derfor betaler alle i Norge samme premie, også de som gang på gang blir rammet, men man bør stille seg spørsmålet om den begrunnelsen er holdbar i forhold til klimaproblematikken. I tillegg er det i dag ingen systematisk utnyttelse av, eller knytning mellom de som betaler og har data og kunnskap om sårbare områder, og de som tar beslutninger om forebygging. Man kan spørre seg om dette systemet er bærekraftig nok til å tenke forebygging, sier Ebeltoft.
– Lønner seg ikke å forebygge
Både Finland, Sverige og Danmark var tidligere på banen med nasjonale strategier for klimatilpasning, henholdsvis i 2005, 2006 og 2008. I Norge kom den nasjonale strategien i 2013.
Mia Ebeltoft peker på at både kommunale og nasjonale myndigheter mangler data og risikoforståelse for å ta de riktige beslutningene, samtidig som de skal forebygge disse skadene.
– Klimaendringer er i for liten grad synlig i det kommunale budsjettet, annet enn på vann og avløp som har sitt eget budsjett. Kommunene har det primære ansvaret for å forebygge, men de sitter på begrenset informasjon og tar beslutninger uten godt nok grunnlag og risikoforståelse for sårbare områder. Man opplever heller ikke at det lønner seg å forebygge. FN og Verdensbanken påstår at 1 dollar forebygging betyr 5–7 dollar spart. Et slikt regnestykke bør kommuner og norske myndigheter være interessert i å forstå, sier Ebeltoft.
Hun mener kommunene kan lære av forsikringsselskapene, som systematiserer og har data på detaljnivå over hendelser. Derfra kan man lære fra hendelser og vurdere om det er noen steder man ikke bør bygge opp igjen etter en klimarelatert skade. Hun etterlyser også et større offentlig-privat samarbeid om klimatilpasning i Norge, og at det offentlige tar initiativet til det.
Flere forskningsprosjekter på gang
Ebeltoft ledet for en tid tilbake et pilotprosjekt som inkluderte Vestlandsforskning, NTNU, forsikring og kommuner. Det var en øyeåpner for de involverte partene, har skapt internasjonal interesse og vært en viktig pådriver for å få fokus på overvann. Pilotprosjektet ble publisert i februar i fjor.
Flere forskningsprosjekt tar nå fatt i dette arbeidet, pilotprosjektet HordaKlim har allerede gått noen år, og prosjektene R3 og PostClim har oppstartworkshopunder klimatilpasningskonferansen. Som forsikringsselskapene har også forskerne mye data. Noe av utfordringen ved nedskalering av klimamodeller som er nyttige for klimatilpasning er å vite mer om brukernes behov. Dette er et gap man håper å kunne lukke gjennom slike samarbeid.
