– Slutt å lete
etter løsningen og forsøk å forstå problemet, det er en god
start, sier Hannestad. Hun leder Design Region Bergen (DRB) – en
non-profit nettverksorganisasjon som vil bruke design strategisk for
å drive frem en bærekraftig samfunns- og næringsutvikling

– Også når
det gjelder plastproblemet verden har påført seg selv, leter vi nå
etter løsninger, men vi har ennå ikke tatt inn over oss hva som er
problemet, mener Monica Hannestad.

– Problemet er
fullstendig mangel på bærekraft i det meste som har med plast å
gjøre. Plast er et nyttig og nødvendig materiale, men slik vi
bruker det i dag er det ikke bærekraftig. Designfeilen er at vi
tillater at varene ikke kan brukes om igjen og om igjen og at vi som
samfunn altfor lenge har akseptert at plast kommer på avveie.

Cowboymentalitet gjør at plast forsvinner til havs

– Har du flere eksempler på hvordan designfeil fører til for mye plast og plast på avveie?

– Et eksempel
fra en næring vi kjenner godt til her på Vestlandet, er
havbruksnæringen. Det har på mange måter blitt en næring som
forsøpler havet med sine gamle systemer. Hittil har man godtatt
cowboymentaliteten om at det er i orden at nøter og annet utstyr
sliter seg når stormene kommer. Og da forsvinner gamle
plastelementer i havet.

– For noen år
siden begynte man å sette ut såkalte rensefisk i merdene –
rognkjeks som skulle spise lakselus. Så viste det seg at rognkjeksen
ikke trivdes uten å kunne gjemme seg av og til. Da laget man såkalte
«falske tareskoger» – svære plastinstallasjoner som festes i
merdene. De er produsert av lange remser fra gamle presenninger eller
annen tykk plast – plaststrimlene henger ned for å simulere
tareskog. Når disse rengjøres annenhver uke, slipper de ut
mikroplast. Remsene løsner og havner som søppel i havet. Når det
blir grov sjø, kan hele «tareskoger» av plast slite seg og komme
på avveie. Alt dette er eksempler på typiske designfeil.

– For å unngå
all denne forsøplingen og alt dette unødige forbruket av plast har
noen nå funnet opp et såkalt rognkjekshotell som også er laget av
plast, men som kan hentes ut av merdene i et eneste stykke når det
skal vaskes. Det lille fiskehotellet har sensorer slik at det kan
spores om det skulle komme på avveie. Nytt design gir lavere forbruk
av plast, mindre forsøpling og mindre mikroplast.

– Dette er et
eksempel på at det går an å bruke plast – men at plasten må
brukes slik at man har kontroll på den. Når vi har kontroll på
den, kan vi også bruke mye mindre av den, sier Hannestad.

Store feilinvesteringer

– Mengden plast per innbygger i Norge har i likhet med resten av verden økt voldsomt de siste tiårene. I verden produseres det per nå langt over 300 millioner tonn plast i året. Hvert minutt – året gjennom –havner15 tonn plast i havet. Gjennom hele plastens næringskjede slippes det ut klimagasser. Plastindustrien og petroleumsindustrien investerer stort i nye plastanlegg. Problemene knyttet til plast øker og blir stadig mer synlige – men likevel øker etterspørselen med voldsom fart. Hvordan har vi som samfunn havnet i en slik situasjon?

– Plastproblemene og veksten i etterspørselen etter plast er et godt eksempel på at vi gjennom tidene har laget oss mindre og mindre bærekraftige forretningsmodeller. Et eksempel: Når et plastglass blir definert som verdiløst og skal kastes etter å ha vært brukt bare noen sekunder – da har vi etablert og akseptert en ikke fullstendig forretningsmodell. Det er også noe totalt galt med prisingen. Et plastglass kommer fra olje eller gass som er utvunnet et sted i verden. Råvaren er sannsynligvis blitt fraktet langt – til et annet sted i verden – der plastglasset blir produsert. Så sendes varen – plastglasset – til et tredje sted i verden. Her brukes det i noen få sekunder, for at du skal ta deg en sup vann, for så å bli søppel! Denne forretningsmodellen er designet helt feil – det er store kostnader som ikke tas med i betraktningen her.

– Og dette
fortsetter vi med selv om verden rundt oss bukker under i plast, det
er ikke annet enn grotesk. Vi har havnet her med politikernes,
næringslivets og folks velsignelse. Å føre oss inn i den
bærekraftskrisen verden er i nå, har til nå blitt oppfattet som en
fullt ut akseptabel oppførsel, sier Hannestad.

– Jurister og
tradisjonelle økonomer har sittet på toppen av europeiske og
amerikanske selskaper i alle år og har hatt markedsmakten helt fra
tankene om dette ble lansert av Adam Smith på 1700- tallet og fram
til i dag. Tankegangen har vist seg for snever og har ført til at vi
har bygget opp systemer som ikke tar høyde for det store regnskapet
– bare bunnlinjen til den enkelte bedrift. Dette har ført til
store feilinvesteringer. Med stadig større styrke fortsetter vi med
å produsere problemer.

– Som samfunn
er vi ikke gode nok til å benytte og utnytte all tilgjengelig
kunnskap og kompetanse. Økonomene må få selskap fra mange andre
yrkesgrupper. Tverrfaglighet, eksperimentering, design og det å gå
metodisk til verks, er helt nødvendig. Vi må slutte å akseptere
alle de barrierene vi møter og begynne å reflektere fritt. Vi må
til bunns i hva som er det egentlige problemet og ikke flikke og
reparere på ikke-bærekraftige systemer. Løsningen er ikke forbud,
men at vi må tørre å se på strukturene, sier Monica Hannestad.

Ingen quick fix

– Ser du noen lyspunkter her – er det tendenser til oppvåkning og endringer?

– Et eksempel:
Det er en god start at Oljefondet nå krever at selskapene de skal
investere i legger bærekraft til grunn gjennom krav om «Bærekraftig bruk av havet» og at fondet forventer at «selskapene
er åpne om forretningsmessige problemstillinger og tiltak knyttet
til bærekraftig bruk av havet» – inkludert «verdikjeden for plastikk». Når en så stor investor krever
bærekraft, må det få praktiske følger i den enkelte bedrift.

– Hvis ledelsen i en norsk by kom til deg og ba om hjelp til å gjennomføre visjonen «plastfri by», hvordan ville ditt kontor ha grepet an et slikt oppdrag?

– Det er mange
som kommer og vil ha en quick fix. Det får de ikke hos oss. Så
først måtte vi avdekket om dette var et strategisk valg de virkelig
ville gått inn for. Og at de var villige til å gå gjennom faktiske
endringer, selv om det gjorde vondt. Om de var villige til
dette, virkelig villige, og forpliktet tilstrekkelig med egne timer
og ressurser, da ville vi rigget et prosjekt. Et konsortium i klyngen
vår Human Innovation hadde da med gitte rammer gått til verks
metodisk for å avdekke hvilke behov plasten dekker i dag, funnet ut
hva som ville motivert de involverte aktørene til å gjøre sin del
av jobben og ta bevisste valg rundt hvor man velger å legge ned
innsats for å nå visjonen.