– Slik håndterer vi klimarisiko i Oslo Pensjonsforsikring
Åmund T. Lundes viktigste oppgave som toppsjef i Oslo Pensjonsforsikring er å øke verdiene. Derfor er klimarisiko fast tema både i ledelsen og på styremøtene. – Klimarisikoen er reell og den må håndteres her og nå, sier Lunde.
– Vi er nødt til å
ta klimarisiko med i vurderingene, hvis ikke
risikerer vi å investere i selskaper som ikke står
seg i møte med ny og strengere klimapolitikk
eller skadene som kan komme på grunn av
klimaendringene, sier Åmund Lunde i Oslo
Pensjonsforsikring i dette intervjuet.
Oslo Pensjonsforsikring AS (OPF) forvalter drøyt 100 milliarder kroner på vegne av ansatte i Oslo kommune, helseforetakene som før lå under kommunen og flere av Oslo kommunes AS‐er, som Ruter og Sporveien. Egen bærekraftavdeling bruker OPF ikke midler på, ifølge administrerende direktør Åmund Lunde.
– Nei, vi har bevisst valgt å ikke holde oss med en egen bærekraftavdeling. Hos oss må den enkelte forvalter selv ha kompetanse til å gjøre vurderinger knyttet til bærekraft og klimarisiko. Slik sikrer vi at vi tar hensyn til både klimarisiko og mulighetene som klimautfordringen medfører for investorer – i det daglige arbeidet med forvaltningen av vår kapital, sier Åmund Lunde.
– Hvordan arbeider dere ellers med klimarisiko?
– Målet for selskapet er at vi skal gi OPFs eier så lav pensjonskostnad som mulig. Derfor må avkastningen være høyest mulig. Sammen med vår største kunde Oslo kommune gikk vi derfor for et par år siden i gang med å vurdere: Hvordan kan vi ta hensyn til klimarisiko uten at det går på bekostning av kravet til avkastningen? Med dette som basis tenkte vi at alle våre investeringer må regnes som langsiktige. Til og med de som kjøper aksjer her hos oss tenker at vi skal kunne sitte på disse aksjene i ti år. Også når vi kjøper obligasjoner har vi et tiårsperspektiv.
– Vi har naturligvis betydelig klimarisiko i vår portefølje – denne må vi hele tiden ha oversikt over og håndtere. Selve klimaendringene kan ødelegge og redusere verdien av infrastruktur vi er medeiere i. Dessuten: fremtidige politiske tiltak som skal redusere bruk av fossil energi – som høyere avgifter, høyere kvotepriser og ulike forbud – kan påvirke lønnsomheten til de virksomhetene vi har eierandeler i. Disse tiltakene vil bli flere og strengere fremover, det må de om klimamålene skal nås. Alt dette utgjør en investors klimarisiko.
– Hva gjør dere for å identifisere og minske denne risikoen?
– Våre egne aksjeforvaltere har hånd om verdier for cirka syv milliarder kroner. Ved starten av 2017 innførte vi krav om at de interne forvalterne skal ta hensyn til klimarisiko eksplisitt når de kjøper aksjer. Før kjøp må de lage stresstester og vurdere hvordan det aktuelle selskapet skal kunne tåle for eksempel endring i energipriser eller økte avgifter. Selskaper med størst klimarisiko vil falle ut av porteføljen vår.
– Med andre ord har vi en svært aktiv aksjeforvaltning der vi har formalisert risikovurderingen. Som første norske kapitalforvalter innførte vi i 2017 mål om at utslipp fra porteføljen vår i 2030 skal være 40 prosent lavere enn referanseåret – vurdert ut fra det som kalles scope 2 – det vil si de indirekte utslippene til selskapene. Siden 2017 har vi allerede redusert utslippsintensiteten med over 50 prosent, det vil si mer enn målet vårt. Selskapene som aksjeforvalterne våre har kjøpt aksjer i har per i dag klimagassutslipp i scope 1 og 2 på til sammen halvparten av verdensindeksen, rundt regnet. For å få dette til henter vi ut data for utslipp fra porteføljeselskapene og vekter dette med omsetningen til det aktuelle selskapet.
– Data en utfordring, men dels mangelfull datakvalitet er ikke grunn god nok til ikke å vurdere klimarisiko. Man kan handle basert på den kunnskapen man faktisk har, påpeker Lunde.
– Målet om 40 prosent reduksjon i selskapenes egne og indirekte utslipp innebærer at en del selskaper ikke er aktuelle for OPF, de blir luket bort under stresstestingen, sier Lunde.
Kjøreregler øker bevisstheten
– Egne utslipp sier nødvendigvis ikke så mye om klimarisikoen. Vurderer dere klimarisikoen i akjseporteføljen også på andre måter?
– Ja, vi må jo forstå hvordan selskapenes egen energibruk er og hva som vil skje med etterspørselen etter deres produkter. Det fører til at vi ekskluderer selskaper, en liste over disse offentliggjør vi i årsberetningen. I tillegg følger vi Oljefondets eksklusjonsliste. Så vil jo listene endre seg hvis virksomhetene endrer seg. Det er viktig at langsiktige investorer som oss tar høyde for at klimapolitikken vil måtte strammes til. I investeringsanalysene sine må våre aksjeforvaltere derfor måle i hvilken grad selskapene tåler økte CO2-avgifter og endringer i energiprisene. Vi har for eksempel ingen oljeselskaper i aksjeporteføljen vår, forteller Lunde.
– Vi var det første selskapet som ekskluderte kull fra alle plasseringer i 2014, Oljefondet gjorde det samme senere det året. Det er mange år siden vi solgte oss ut av Statoil, det gjorde vi da selskapet ekspanderte innen oljesand. Vi hadde ikke noe formalisert og vedtatt angående eksklusjon på grunn av klima den gang, men opplevde det som riktig å gjøre. Nå er våre interne kjøreregler på dette mer formalisert. Og når noe formaliseres snakkes det mye mer om det. Bevisstheten øker, nå er det ofte diskusjoner om dette mellom forvalterne her på kontoret, forteller Lunde.
– Har du eksempler på klimarisikoen til aktuelle selskaper dere eier aksjer i?
– Her kan jeg nevne aluminiumsprodusentene vi har i aksjeporteføljen vår. Dette er selskaper som slipper ut mye CO2, men noen av disse har fått en plass hos oss fordi de har en plan for hvordan egne utslipp skal ned og hvordan de ut over dette kan redusere den finansielle klimarisikoen. Her er Hydro et godt eksempel, selskapet er mer aktivt overfor klimarisiko enn mange andre aluminiumsprodusenter. Likevel opplevde vi at klimarisikoen i Hydro var større enn vi hadde lagt til grunn. Det kom for en dag da selskapets aktivitet i Brasil i februar 2018 fikk store utfordringer fordi de ble rammet av kraftige skybrudd – en forventet konsekvens av klimaendringene. For oss ble dette dyrt, men lærerikt.
Kommer på den grønne radaren
– Så mener jeg det er viktig å huske at klimarisiko for aksjer ikke bare skal dreie seg om å ekskludere risikofylte selskaper – men også se muligheten til gode investeringer. Derfor gjør vi også en del grønne investeringer i selskaper som har en plass i et lavkarbonsamfunn, dette lærer vi mye av. For eksempel er vi eksponert i Copenhagen Infrastructure Partners, et grønt fond som blant annet investerer i vind både til lands og til havs, i sol, biomasse og avfall til energi. Oslo Pensjonsforsikring må og vil investere i bedrifter som tilbyr produkter som har et marked også om 10–12 år.
– Vi har erfart at hvis vi klarer å formulere eksternt vår policy knyttet til klimarisiko, kommer vi på radaren til de som jakter penger til gode, bærekraftige formål. Heldigvis drøftes klimarisiko mye mer i det offentlige rom nå enn for kort tid siden, flere ser at det ligger gode muligheter for institusjonelle investorer her, sier Lunde.
Oslo Pensjonsforsikring har en relativt diversifisert portefølje. I tillegg til aksjene som OPF forvalter selv, eier selskapet aksjer for om lag 8 milliarder som tas hånd om eksternt. Eksterne forvaltere har dessuten ansvar for ulike fond som hedgefond, infrastrukturfond, obligasjonsfond og eiendomsfond. I tillegg har OPF en stor obligasjonsportefølje. Den norske forvaltes internt av egne ansatte, den utenlandske er outsourcet til utenlandske fagfolk.
– I obligasjonsporteføljen arbeider vi særlig med klimarisiko hos eiendomsselskaper og industri. Vi bruker dialogmodellen, møter utstederne av obligasjonene og identifiserer og drøfter de ulike formene for klimarisiko de enkelte selskapene kan være utsatt for. Ansvarlig renteforvalter her på huset forteller at utstedernes forhold til og innsikt i klimarisiko er svært ulikt. Noen er bevisst på dette, mens andre så vidt har startet arbeidet.
– Investerer dere per i dag i såkalte «grønne» produkter ut over noen enkeltaksjer?
– Vi har en betydelig andel av grønne obligasjoner. Her er dialog med utstederne viktig. OPF godtar ikke lavere rente for de grønne obligasjonene. For de grønne obligasjonene er det viktig å være obs på følgende: Sett at et oljeselskap går i gang med en mindre, fornybar investering. Da kan en investor typisk kjøpe en grønn obligasjon i dette avgrensede fornybarprosjektet. Men da er det viktig å huske at den som kjøper obligasjonene i dette prosjektet rent juridisk er långiver til hele AS‐et – ikke bare den grønne investeringen. Også når du kjøper grønne obligasjoner må du som investor forstå og ha innsikt i klimarisikoen til hele AS‐et. Vi for vår del kjøper ikke en grønn obligasjon fra et selskap som ut over enkelte grønne investeringer samlet har stor klimarisiko, sier Lunde.
– Vi er ennå ikke helt i mål når det gjelder arbeidet med klimarisiko. Hittil har vi prioritert den aksjeporteføljen vi forvalter selv og obligasjonene våre. Fremover skal vi også legge stor vekt på at de eksterne forvalterne vi bruker skal ha kunnskap om og erfaring med klimarisikoanalyser.
– Hvordan forholder styret i OPF seg til klimarisiko?
– Klimarisiko er en av tre viktige utfordringer som står øverst på styrets sakskart og som drøftes på styremøtene. Ny offentlig tjenestepensjon og tilpasning av systemene og kundekommunikasjonen er selvfølgelig svært viktig. Den siste store utfordringen er at vi nå har bak oss en kjempelang oppgang i finansmarkedene. Da kan det tenkes at lavkonjunkturene nærmer seg, dette må også overvåkes. Men dette viser hvor viktig fornuftig klimatilpasning er for oss.
Kortsiktig gevinst ikke viktigst
– Hvordan kan klimarisikoen vi står overfor kunne påvirke finansmarkedene?
– Jeg frykter ikke klimapanikk eller klimabobler i finansmarkedene. Gode investorer vil de neste årene klare å formidle til styremedlemmer og bedriftsledere i selskapene de investerer i at klimarisikoen er reell og at den må håndteres her og nå. Som investor har vi ikke noe incentiv til å vente til andre handler. Vi må tenke langt frem, og når vi tenker langt frem må vi også ta hensyn til klimatrusselen. Jeg tror for eksempel at investorene vil trekke seg ut av brune aksjer – litt etter litt – fra de selskapene som ikke omstiller seg. Tempoet må skrus opp, men så lenge vi omstiller oss jevnt og trutt kan vi unngå panikk og store, plutselige korrigeringer i finansmarkedene.
– I og med at flere institusjonelle investorer nå tar klimarisiko med i risikoanalysene, vil også bedriftsledere og styrene følge etter. Bedriftsledere lytter til investorene sine og tenker at «Det er min jobb å sørge for at dette selskapet får god verdsettelse i aksjemarkedet fremover. Om investorene mine er opptatt av klimarisiko, ja da må jeg tilpasse meg dette selv om jeg går glipp av noe kortsiktig lønnsomhet her og nå. Jeg kommer ikke til å få god utvikling i aksjekursen de neste årene hvis jeg ikke tar hensyn til dette nå».
– Bedriftsledere og styremedlemmer som er opptatt av å få en god verdsettelse av bedriften bør derfor i noe mindre grad jakte på kortsiktig gevinst og heller rigge seg slik at selskapet ikke blir en solnedgangsindustri som tilbyr produkter og tjenester verden må ha færre av om vi skal nå klimamålene.
– Det ligger en potensiell risiko i at for mange sitter og venter på at andre skal ta de første, store skrittene mot omstilling. Og riktignok tror noen feilaktig at det er en motsetning mellom det å investere for god avkastning og det å ta hensyn til klimarisiko. Vi som investorer har alle incentiver til å ta hensyn til klimarisiko her og nå – i dag – og mange gjør det allerede. Derfor frykter jeg ikke stor uro grunnet klima i finansmarkedene.
