Det rasjonelle valget er å gjøre det vi kan for å stanse klimaendringene. Men vi mennesker handler ikke alltid rasjonelt. Hva skal da til for å få oss til å endre adferd, når det blir tvingende nødvendig? Vi spør professor Kjetil Bjorvatn ved NHH.
Nobelprisvinner i økonomi Richard Taler gis æren for å ha popularisert begrepet «dulting». Hans favoritteksempel på dulting fra virkeligheten: Stiliserte bilder av fluer i urinalene bidro til å redusere søl med 80 prosent på toalettene ved flyplassen i Amsterdam, fordi det ga brukerne noe å sikte på. Siden har slike fluer dukket opp i urinaler verden over. Illustrasjonsfoto: Per Løchen/NTB
Bjorvatn jobber blant annet med adferdsøkonomi, et felt ligger i skjæringspunktet mellom psykologi- og økonomifagene. Der det tradisjonelle økonomiske perspektivet er basert på at mennesker er rasjonelle, kalkulerende vesener som handler i egeninteresse og bare det, åpner adferdsøkonomien for et helt annet perspektiv.
Kjetil Bjorvatn: – Adferdsøkonomien bryter med denne forestillingen om homo oeconomicus på to viktige måter: For det første gjør vi ofte feil, vi opptrer ikke alltid på en måte som tjener våre langsiktige interesser.
<2°C:– For eksempel?
– Vi trener ikke selv om vi vet vi burde komme i form. Vi røyker eller snuser selv om vi egentlig ønsker å slutte. Eller vi gjør ikke leksene våre før det er for sent. Vi gjør systematiske feil, rett og slett.
– Og det andre?
– Homo oeconomicus er veldig selvsentrert og egoistisk, og jeg tror de fleste ikke kjenner seg helt igjen der. Vi bryr oss jo om andre, om miljøet, om hvordan andre oppfatter oss. Vi ønsker å fremstå som gode individer.
Begge disse perspektivene gjør at vi kan forklare adferd på en måte den strenge, tradisjonelle økonomiske modellen ikke alltid kan. Jeg sier ikke at vi alltid er usystematiske og irrasjonelle, eller at vi opptrer som Mor Teresa. Vi responderer på incitament, som det heter: Når prisen går opp, går gjerne etterspørselen ned.
– Og her kommer jo skatter som middel for adferdsendring inn?
– Ja, skal myndighetene styre adferd i en bestemt retning, vil tradisjonell økonomisk teori svare at her må det økonomiske incitamenter til. Hvis industrien forurenser, innfører vi en miljøskatt. Blir vi syke av å spise for mye sukker, innfører vi sukkerskatt. Slike prismekanismer kan være veldig effektive i å dempe etterspørsel.
– Hvorfor bruker vi ikke bare det, da, hvis det er så effektivt?
– Fordi det også kan være ganske upopulært, og ofte med god grunn. For én ting er hva som er effektivt, en annen er hvilken effekt det har på fordelingen. Det er nok bra for miljøet, for eksempel, at bensinen koster 30 kroner literen. Det reduserer privatbilisme, og fører til at man bytter ut bensinbilen med mer miljøvennlige fremkomstmiddel, som elbil eller kollektivt.
Men det rammer også de som ikke har mulighet til å bytte. For eksempel de som ikke har råd til investeringen i elbil, eller de som av ulike grunner ikke får hverdagen til å gå opp med kollektivt. For eksempel småbarnsfamilier som skal kjøre barn til barnehage og skole som ligger langt fra hverandre, og så må de på jobb et helt annet sted. Og det kan skape motsetninger mellom by og land, mellom sentrum der kollektivdekningen er bra, og periferien, der den er dårlig.
– Her er det vel en parallell til strømkrisen også?
– Ja, igjen er det bra for miljøet når strømmen blir dyr, det gir et kraftig signal om at vi bør spare strøm. Og det bør vi som samfunn gjøre, for alternativet er å fyre på med mer kullkraft på kontinentet. Men igjen rammer det dem som har dårlig råd.
En mer salgbar politikk
– Men vi fikk jo krisestøtte til strømmen?
– Og det var en dårlig løsning. Slik den er innrettet, gir den mest støtte til de som bruker mest. Da bommer vi jo, hvis hensikten var å hjelpe dem med dårlig råd. I tillegg forsvinner alt incitament til å spare strøm. Ikke bare gir det mer utslipp, det kan i seg selv kunne drive prisene videre opp, fordi vi ikke bruker mindre av den.
Skal du bidra til en mer rettferdig fordeling, må det andre virkemidler til. For eksempel at vi hever bunnfradraget på skatten. Alternativt kan vi gi kontantstøtte til de som trenger det. Konklusjonen blir uansett at det mest effektive, fra et klassisk økonomisk perspektiv, også er det som har de største fordelingsmessige konsekvensene.
– Så vi trenger en annen tilnærming, for å gjøre klimapolitikken mer salgbar. Som adferdsøkonomien kan hjelpe oss med. Men hva da?
– Det er her begrepet «nudging» kommer inn – eller «dulting» på godt norsk. Vi vet at mennesker gjerne kan respondere på mer forsiktige tiltak, som styrer oss i retning av det som er i vår langsiktige interesse, uten at vi må sette oss inn i alle konsekvensene av alle valgene vi kunne tatt.
Det kan handle om hvordan du utformer valgsituasjonen. For eksempel at vi plasserer frukt og bær ved kassen i matvarebutikken, i stedet for sjokolade. Det kan bety noe for ditt valg av mellommåltid. Eller at standardvalget på skriveren er å skrive ut på begge sider av arket.
Derfor er dulting populært blant myndighetene. Du snakket om politikk som er salgbar – og det kan være mye enklere å selge inn denne typen myke tiltak enn de som handler om for eksempel en miljøskatt eller sukkerskatt. Derfor er dulting ofte populære tiltak.
Snoking på naboene som dulting
– Har du noen eksempler fra klimafeltet på slike dulte-tiltak?
– Ja, i USA har man for eksempel eksperimentert med at man i utvalgte nabolag på strømregningen sin får se hva naboene bruker av strøm også. Da får du en slags sosial sammenlikning – bruker du mye mer enn naboen, vil du gjerne forsøke å finne ut om du kan spare. Du vil jo ikke være dårligere – eller betale mer – enn naboen.
Eller kampanjer for resirkulering – bare det å minne folk på at gjenvinnbar plast ikke hører hjemme i restavfallet, kan ha effekt. Alle har hørt om plasthvalen, slikt vil appellere til de flestes miljøbevissthet. Det er mange slike valg vi fatter i hverdagen, der bare det å påminnes om hva som er det rette, kan ha en effekt.
– Gjelder det holdningskampanjer også?
– Vel, når det kommer til dulting er det lett å gå i en felle: At du tror du kan dulte deg fri fra alle miljøproblemene. Sånn er det ikke. Mye forskning viser at dulting er effektivt i en bestemt type kontekst. Gjerne der valget kanskje ikke betyr så mye for deg, at det ikke har så høye kostnader, men der du er litt ukonsentrert om hva du gjør, da kan dulten ha god effekt. Men de store tingene, der vi virkelig trenger at folk endrer adferd, og gjerne på områder hvor det koster oss litt å gjøre det, der må gjerne mer tradisjonelle inngrep til for å få tilstrekkelig effekt.
– Handler ikke bare om penger og profitt
– Hva med investeringsbeslutninger? Vi vet jo at næringslivet har vært en viktig driver i det grønne skiftet så langt. Samtidig er det jo en forestilling om at store investorer helst bør ta kyniske beslutninger, litt slik du beskriver homo oeconomicus. Betyr det at det er «riktig» av dem å ta klimamessig dårlige valg hvis de tror de kan tjene på dem i det lange løp?
– Selvsagt er profitt et sterkt motiv når du skal investere kapital. Men vi vet også at mange bedrifter stiller krav til seg selv om såkalt Corporate Social Responsibility. Altså at de oppfatter at de har et samfunnsoppdrag der de vil bidra positivt til samfunnsutviklingen. Det er ikke nødvendigvis slik at alle kapitaleiere vil søke å tøye grensene maksimalt for å tjene mest mulig penger. Så bildet er nok ganske sammensatt, tenker jeg.
Dette handler ikke bare om penger og profitt – de fleste av oss kaster ikke bare sjokoladepapiret fra oss på bakken, selv om ingen ser oss, og selv om det er bekvemt der og da. Vi ønsker å gjøre det rette, og det er noen normer som holder oss litt i sjakk. Vi skal ikke undervurdere dem.
Samtidig tenker jeg at dersom man virkelig skal styre adferd for alle konsumenter i en bestemt retning, er det å bruke finansielle instrumenter en veldig fornuftig måte å gjøre det på. Å overlate til folks velvilje og fantasi å treffe de rette valgene, har ganske svak virkning. Økonomer har lenge visst hva som skal til for å styre adferd inn i en klima- og miljømessig riktig retning: Det handler om å bruke prismekanismer, skatte forurensende virksomhet og subsidiere det som er mer klima- og miljøvennlig. Det vil vi som konsumenter respondere på.
