Energi­fattigdom – et betydelig problem som er lite belyst

– Hva vet vi om energifattigdom i Norge?

Inderberg: – Det har vært lite oppmerksomhet om energifattigdom i Norge, men vi vet at det finnes. For eksempel har Forbrukerrådet funnet at det er rundt 30 prosent som er energifattige av de som leier bolig.

Vi vet at de med lav og ustabil inntekt er overrepresentert. For eksempel kan vi nok anta at visse innvandrergrupper er overrepresentert, også enslige forsørgere. Samtidig handler det ikke bare om inntekt, men også andre faktorer.

Halvorsen: – Det er ikke gjort mange studier på norske forhold, men det er en del EU-studier basert på statistikk som også omfatter Norge. Men de er stort sett gjort før strømprisene steg, og viser selvfølgelig at Norge da hadde et ganske lavt nivå på energifattigdom. Det er ikke så rart fordi vi hadde ganske billig strøm før den tid.

Det var noen som hadde det vanskelig, som slet, men utbredelsen var ikke så stor. I vårt prosjekt har vi gjort noen analyser for perioden etter at strømprisen begynte å stige, og vi finner helt klart at det er en kraftig økning i energifattigdommen etter at strømprisene gikk opp.

Boligforhold avgjør hvor mye energi som trengs

– Vet vi noe om hvor mange det gjelder, i antall 1000?

Halvorsen: – Det vi kan si, er at det er noen overordnede trender uavhengig av hvordan vi måler ting. Vi vet at det har blitt flere, og det er lavinntektsgruppene som dominerer. For eksempel blant bostøttemottakere er andelen energifattige ganske stor.

Men internt i disse gruppene er det ganske heterogent. Det er ikke én til én-sammenheng mellom energifattigdom og inntektsfattigdom. Boligforhold og kilde til oppvarming (oppvarmingsutstyr), hvor mye energi som trengs for å varme et hus, eller oppholdsrommene man bruker, er også viktig. Det avgjør hvor mye energi man trenger.

– Så boligstandard er kort og godt avgjørende?

Halvorsen: – Ja, både standard og type. Hvis du bor i en ganske ny blokkleilighet som er godt isolert, så er ikke behovet så stort som hvis du bor i et gammelt, trekkfullt hus på fjellet.Da er det å holde seg varm om vinteren en mye større utfordring.

Så henger måling av energifattigdom mye sammen med hvilke indikatorer man bruker.

Hvor stort omfanget av energifattigdom er, og hvordan gruppen energifattige er sammensatt, avhenger veldig av hvilke indikatorer vi velger.

En mye brukt indikator er at hvis energiutgiftene utgjør mer enn 10 prosent av disponibel inntekt, så regnes husholdningen som energifattig. Den indikatoren følger energiprisene veldig tett.

Så er det en del indikatorer som brukes i EU, hvor grensen for energifattigdom er relativ til median utgiftsandel til energi. Den sier noe om hvordan spredningen i energiutgiftsandelen mellom husholdningene påvirkes av for eksempel en prisøkning.

Problemet med disse indikatorene er at når prisene går opp, så øker energiprisene for alle, også for medianhusholdningen. Det gjør at indikatorer som setter grensen for energifattigdom relativt til en median eller ett gjennomsnitt, har problemer med å fange opp en prisøkning eller -reduksjon (f.eks. strømstøtte eller norgespris) som påvirker alle. I tillegg finnes det en del subjektive indikatorer, for eksempel når folk spørres om de har problemer med å holde boligen sin passe varm.

Leietakere mer utsatte

– Energifattigdom ser ut til å være mer utbredt hos leietakere enn hos grupper som eier egen bolig. Er det riktig oppfattet?

Inderberg: – Ja, det er en del ting som tyder på at energifattigdom er mer utbredt blant leietakere, selv om vi ikke har studert dette helt spesifikt. Det samme reflekteres også i studier i Europa, hvor vi ser utfordringer for eksempel knyttet til hvem som får fordelen av oppgraderinger (utleier eller leietaker), og hvem som har ansvar og incentiver for å gjøre hva.

Halvorsen: – Vi finner i våre analyser at leietagere har en klart høyere sannsynlighet for å være energifattige enn husholdninger som eier sin egen bolig.

– Omkring en femdel av befolkningen bor i boliger de leier. At Forbrukerrådet snakker om at 30 prosent av de som leier er energifattige, er et overraskende høyt tall?

Inderberg: – Dette henger også sammen med forskjellige metoder i undersøkelsene. Forbrukerrådets undersøkelse er basert på det folk rapporterer selv.

Halvorsen: – Andelen energifattige blant leietakere vil avhenge av indikatorene som brukes, men det er minst 10–20 prosent som vil havne i den gruppen, litt avhengig av hvilken indikator man velger og hvilket år man ser på.

– Hvis folk blir spurt om de noen gang hatt trøbbel med å betale strømregningen, så vil det gi et annet type svar enn mer objektive kriterier?

Halvorsen: – Ja, helt klart. Ulike metoder plukker opp ulike ting.

Inderberg: – En utfordring med det vi skal måle med denne forskningen, er at det er et komplekst og mangefasettert problem.

Halvorsen: – Det betyr at man må bruke skjønn når man måler, og når man gjør analyser. Og når man for eksempel skal gi politikkanbefalinger, må man også utøve godt skjønn med tanke på hvordan man tolker tallgrunnlaget.

Lite oppmerksomhet i Norge

– Hvis vi så spør hvordan temaet energifattigdom er behandlet av norske politikere og myndigheter gjennom årene, hva er svaret da?

Inderberg: – Energifattigdom et fenomen som ikke egentlig er berørt før de siste fem-seks årene, vil jeg nesten påstå. Sånn sett er det et nytt fenomen, men det betyr jo ikke at det ikke har eksistert tidligere. Vi har jo også tidligere hatt oppmerksomhet og VG-forsider med pensjonister som fryser, ikke sant.

Halvorsen: – 2002–2003 var for eksempel også en periode med høye strømpriser og slike utslag.

Inderberg: – Ja, og slikt har jo ført til konkrete energipolitiske tiltak i Norge.

– Hva slags konkrete endringer tenker du på som har skjedd?

Inderberg: – I den tiden var det jo ekstra sterk mangel på strøm i Midt-Norge. Det pushet jo en del konkrete grep. Det førte til nye kabelforbindelser og vedtak om vindkraft, og påvirket nok også innføringen av smartmålere og slike ting.

Men det var jo ikke eksplisitt koblet til energifattigdom, men det var mangel på strøm til den landsdelen og tørrår som skapte kalde hjem.

– Hva med tiltak på kommunalt nivå som støtte til utskifting av vinduer og dører i gamle bygårder og slike ting?

Inderberg: – Begrepet som historisk har vært brukt på slikt, er enøk, energiøkonomisering. Slike tiltak har de siste tiårene i stor grad vært kanalisert gjennom Enova. Deres finansieringsmekanismer når ikke målgruppene som vi snakker om her. Deres ordninger løses ut av folk som kan stable noe kapital på beina i utgangspunktet, og er interessert i å spare energi.

Det vi har av grunnlag, peker i retning av at leietakere i praksis ikke har tilgang til disse midlene.

Halvorsen: – Mange av de vi snakker om, sitter på gamle og veldig dårlige boliger og har ikke råd til å gjøre store endringer. Hvis du har problemer med å få endene til å møtes, så har du ikke overskudd til å investere i noen ting som helst selv.

– Men problemet var vel større før? Vi har jo sett en generell heving av boligstandarden. Mange flere frøs i gamle bygårder i Oslo på 70- og 80-tallet enn nå?

Inderberg: – Det kan du sikkert ha rett i. Dette er lenge før vi begynte å vurdere problemet, ikke sant? Så hvis du spoler enda lengre tilbake, så tipper jeg det var flere energifattige også da. Men det er ikke så relevant for vårt arbeid nå.

Ikke del av energisektoren

– Finner dere spor av oppmerksomhet om energifattigdom i stortingsmeldinger eller utredninger om klimapolitikk, energipolitikk og energiomstilling?

Inderberg: – Det finner vi i veldig liten grad. Men Norge er jo ikke fritt for virkemidler for å hjelpe energifattige. Det finnes instrumenter her, men det er definert helt ut av energipolitikken og energisektoren.

Vi har gått gjennom energiloven og en del relevante forskrifter og gjort noen intervjuer på det for å se på hva som er policy på området. Det vi ser veldig tydelig, er at det er definert fullstendig ut av energisektoren i lovmessig forstand.

Det betyr at det er skjøvet over i den sosiale sektoren. Og da er vi ved sosialtjenesteloven, NAV-systemet og kommunenes ansvar. Det er ikke i alle land dette er tilfellet, så det er ikke slik at det må være sånn, men i det markedsstyrte norske systemet, så er energifattigdom skjøvet over i den sosiale sektoren.

Halvorsen: – Men det betyr ikke at energipolitiske virkemidler ikke påvirker energifattigdom, for det gjør de absolutt.

Inderberg: – Norgespris er helt sikkert kjempeviktig for mange av dem som ligger dårligst an, selv om ordningen i absolutte penger overfører mest til de som er mer bemidlet.

Hvem treffes av virkemidlene?

– Undersøkelser viser at de som har lavest inntekt og lavest utdanningsnivå, i minst grad har tatt i bruk den ordningen?

Halvorsen: – Absolutt.

Inderberg: – Det ser jo sånn ut, i hvert fall på overordnet generelt nivå, som Oslo øst mot Oslo vest og slike mål.
Halvorsen: – Det er jo en terskel for å gå inn og bytte typen tariff man har. For noen er dette ganske uoverkommelig, det er vanskelig å få til, rett og slett.

– Strømprisene steg kraftig høsten 2021 og har siden ligget på et høyere nivå enn det som var vanlig før. Er det en slags forsinkelse i den politiske responsen og hele fenomenet energifattigdom? Det var ikke et problem. Det har blitt det, men vi henger etter når det gjelder både tenkning og tiltak?

Inderberg: – Systemene for prisstøtte er med på å beskytte mot energifattigdom, men har også en bredere politisk begrunnelse.

Halvorsen: – Den politiske ledelsen i Energidepartementet ville beskytte husholdningene. At de fattigste strevde mest, var jo helt klart. Men de var nok mest opptatt av folk flest. Når det ble tatt store ressurser inn fra husholdningssektoren gjennom høye strømpriser, så var det riktig å gi noe tilbake.

Vi (Statistisk sentralbyrå, SSB) fikk et oppdrag om å se på fordelingsvirkningene allerede våren 2022. Strømstøtten var en generell overføring tilbake til husholdningssektoren.

– Men hvis vi spør hvilke politiske tiltak som er med på å redusere energifattigdom i Norge, så er jo spørsmålet hvor langt man kommer med slike generelle ordninger?

Halvorsen: – Med en generell ordning er det ikke bare de energifattige som får støtte, men for denne gruppen er disse støtteordningene ekstremt viktige.

Inderberg: – Det betyr jo at det kanskje ikke er det mest presise virkemiddelet man kunne se for seg da, ikke sant?

Så er det et annet aspekt, og det er at generell støtte jo ikke møter de grunnleggende årsakene. Det er en hjelp som er kanskje kjempeviktig der og da, men det er jo ikke en løsning på problemet.

Det må også nevnes at det er sosiale stønader som på en måte er bunnplanken i den norske sosialtjenesteloven. Men for å få sosialhjelp må du selge tv-en og den bærbare datamaskinen din. Du kan ikke ha bil, ikke sant? Du må rett og slett gjøre svært store innsparinger. Det er ikke noe som er lett.

– Er det like strengt å få bostøtte?

Inderberg: – Nei, det er det nok ikke. Men det er heller ikke noe kjemperaust system.

Halvorsen: – Er det lav inntekt eller lav boligkapital som er problemet? Ofte er det begge deler. Og ja, minstepensjonen kan økes litt, men det gjør ikke at du har råd til å skifte tak på huset. For å få gjort noe med energifattigdom i disse gruppene, må en også gjøre noe med boligkapitalen.

Forbedring av den dårligste boligmassen

– Det som da er et mulig virkemiddel, er å bruke mer ressurser på å forbedre den dårligste delen av boligmassen?

Halvorsen: – Ja, og da må man fokusere på den dårligste delen av boligmassen. Sånn som for eksempel Enovas ordninger er nå, går ressursene til å fremme umoden teknologi. Og de energifattige husholdningene er ikke der. Dette handler ikke om passivhus eller fikse styringssystemer og high tech. Dette handler om å bytte ut vinduer eller å isolere taket.

Inderberg: – Det er akkurat den type virkemidler som de ikke har tilgang på, paradoksalt nok.

– Og de finnes nesten ikke i dag. Det er ingen ordninger som gir den type støtte i noe omfang?

Halvorsen: – Lokalt er det nok litt. Det er noen kommunale tiltak innimellom, men det er litt forskjellig, og varierer fra kommune til kommune.

– Men bør vi gjøre det? Bør Norge bruke mer offentlige ressurser på å løfte den nederste delen av boligmassen? Gir forskningen deres noe svar på det spørsmålet?

Inderberg: – Det er et normativt spørsmål som vi ikke svarer direkte på. Men skal vi våge oss ut på den galeien, henger jo dette sammen med at energiomstillingen koster. Den påvirker i høyeste grad prisbildet. Vi skal fase ut gass og kull. Tyskland har faset ut atomkraft. Og i Norge så skjer det elektrifisering som også driver strømprisen, ikke sant? Så ja, hvis vi da ikke ivaretar de svakeste i samfunnet som blir påvirket av den ønskede endringen, så bør vi se på dette spørsmålet som en del av energiomstillingen.

Det er et par ting til å si om dette. Det ene er at EU har ganske mye virkemidler som er sosiale og fokuserer på den sosiale profilen av energiomstillingen, «leave no one behind», sånne ting. Det har vi ikke sett i like stor grad her hjemme i Norge. EU har store programmer og arbeid i forskjellige land i Europa som handler om energifattigdom.

Definisjonen på energifattigdom er lagt til energieffektiviseringsdirektivet. Det er en grunn til at det ligger der, og ikke på inntektssiden eller på energisiden. Fokuset er på å bedre boligmassen, de ser på dette som en langsiktig endring, en vei ut av uføret.

Halvorsen: – Hvis du skal ha et grønt skifte, så må det også være et skifte i boligmassen. Du kan ikke bare skifte produksjonen, du må også ha et skifte på forbrukssiden.

Inderberg: – Så spørsmålet er når dette blir et offentlig ansvar? Når vi har et offentlig ansvar for å gjøre energiomstillingen, så er det ikke helt unaturlig å se dette som en del av pakken.

– Da må vi vel se mot grupper som er nederst på inntektsstigen og har minst ressurser til å stå for denne type omstilling med egne penger, altså de som har kjennetegnene dere var innom i starten av samtalen. Hva skal vi gjøre da? Store rehabiliteringsprogrammer i kommunal boligmasse, for eksempel?

Inderberg: – Ja, og det må sies, dette gjøres jo også, av sosiale grunner.

– Men kan det skaleres?

Halvorsen: – Å gjøre noe med den kommunale boligmassen er kanskje en av de lavest hengende fruktene å plukke. Større programmer for å øke kvaliteten på kommunale boliger vil også komme veldig mange enkeltindivider som sliter, til gode.