Knutsen forsker på hvordan vindkraft forvaltes i Norge, og hvordan vindkraftpolitikken har skilt seg ut fra for eksempel vannkraftpolitikken. Han peker blant annet på hvor vanskelig det er for lokale motstandere å vinne gjennom når vindkraftprosjekter selges inn som noe som handler om å redde kommunens økonomi og bidra til økt kraftproduksjon.  

Vi snakker med

Vegard Solhjem Knutsen er Phd-stipendiat ved Institutt for global utvikling og samfunnsplanlegging, Universitetet i Agder.

Vegard Solhjem Knutsen: – At vekst er målet på fremgang og utvikling, tas for gitt. Folk ønsker økonomisk vekst for egen kommune. Flere innbyggere, flere arbeidsplasser dit. Å være en motstemme mot det er ikke bare enkelt. Hvis du markerer deg som motstander mot store infrastrukturprosjekter – enten det er vindkraft eller ny vei eller hyttefelt, prosjekter som kan bety mye for kommunens fremtidige økonomi – blir du fort oppfattet som vrien og bakstreversk. Som om du er mot utvikling.

Strøm som vare, vann som tjeneste

<2°C: – I forskningen din tar du spesielt opp eierskapet til ressursene, kan du si litt om det?

– I Norge har vi historisk forvaltet naturressurser med fellesskapstenkning i bunn. Det kan fortolkes som en form for allmenningstenkning som også brer om seg i internasjonal faglitteratur på energifeltet. Enkelt sagt handler det om at vi betrakter naturressurser som et fellesgode. Vi har gjort det for eksempel i petroleumsindustrien, med grunnrenteskatt. Eller vannkraften: I all hovedsak eid av kommunene sjøl, stat og fylke. Vi har en kobling mellom energiinfrastruktur og lokal samfunnsutvikling, som folk har et bevisst forhold til.

Og så skal vi ikke glemme at det ikke er lenge siden strøm ikke var sett på som en markedsvare, men en kritisk offentlig tjeneste, som vannet du har i springen. I dag er strøm kommodifisert, eller gjort til en handelsvare, mens vannforsyning fortsatt er en kommunal tjeneste som leveres og betales etter andre prinsipper enn markedets.

– Er ikke det nokså naturlig?

– Det oppleves kanskje sånn, men det er ikke noe naturlig ved det. Det er konstruert. Begge deler trenger vi for livsopphold, men strøm er kommodifisert, og i andre land opplever man at også vannforsyning blir et privateid gode.

Jeg er ikke mot systemet vi har i dag, men det viser at det er mulig å se på strøm på en annen måte. Det kan kreve noen koblinger mellom store infrastrukturtiltak og det som skjer lokalt. Da er eierskap noe vi kan tenke nytt rundt. Hvorfor i all verden skal vindkraft være så forskjellig fra vannkraftproduksjonen?

– Mer fellesskapstenkning

– Her er det jo litt bevegelse også, vel?

– Ja, det som skjer nå på vindkraft med produksjonsskatt og grunnrenteskatt kan ses som et utrykk for en sterkere felleskapstenkning i vindkraftforvaltningen, i stedet for ren markedstenkning med internasjonale selskaper som har lite tilknytning til det lokale. Et annet område, der det også er litt bevegelse, er dette med at alt skal være i så innmari stor skala. At vi heller kan utnytte såkalte brune eller grå arealer, som det allerede er infrastruktur på. I småskalaproduksjon kan vanlige folk faktisk få komme inn på eiersiden på ulike måter også. Det har vært lite diskutert i Norge, men kommer nå kanskje sterkere på agendaen med nærenergireformen.

Samtidig har vi også mye å lære av andre land som har kommet mye lenger på denne typen småskalaproduksjon og alternative eierskapsmodeller. For eksempel i Tyskland og Skottland der du har vindkraftkooperativer, der lokalbefolkningen er inne på eiersiden, for eksempel gjennom stiftelser. Slik at lokalbefolkningen faktisk er med og blir involvert, at vi kobler økonomien tilbake til lokalsamfunnet.

Reprise på konflikten?

– Men hva skal til for å lykkes der? Vi ser jo at det nå begynner å røre seg på utbyggersiden, men det er jo mer prosjekter av den «gamle» typen, ikke så mye av det du beskriver her. Får vi den samme, konflikten i reprise nå?

– Det gjenstår å se hvordan det spiller seg ut, blant annet med produksjonsskatten og grunnrenteskatten. Samtidig er vi ved et punkt der lokalpolitikere har nærmest berøringsangst når det kommer til vindkraft. Mange steder kan det jo være vanskelig for lokalpolitikere å kjempe for utbygging av vindkraft.

• Les også: Flertallet for havvind minker – økt motstand mot landbasert vindkraft

Kanskje det er mer gunstig å se på potensialet for mer lokal småskalaproduksjon for eksempel innenfor solkraft på tak, men også småskala vindkraftproduksjon. Men da er det samtidig et tankekors at mens vi opererer med massive subsidier til produksjon av havvind, er det begrenset med støtteordninger, og dermed heller ikke noen risikoavlastning, til de som vurderer å produsere egen strøm. Jeg skal være forsiktig med å komme med oppskrifter, men det er jo forbausende at man ikke har fokusert mer på mindre skala og å få med befolkningen på dette. I dag er det en veldig marginal gruppe som inngår i energikollektiv og produserer strøm på denne måten. Vi kunne jobbet aktivt med å øke interessen hos større deler av befolkningen – både med økonomiske insentiver og ved å legge til rette for det i bredere forstand. Også her kan vi lære mye fra andre land.

– Kan vi lære noe av vår egen historie også? Om hvor det skar seg med vindkraften? For dette var jo populært i starten, var det ikke?

– Jo, det var en stor entusiasme, og den var bredt politisk forankret. Og det var jo en suksess til å begynne med. Det gikk litt sakte i starten. Men da det løsnet, kom det ganske mye vindkraft på kort tid. Men da så man også konsekvensene: Dette er enormt store infrastrukturtiltak. Og så har koblingen til lokal stedsutvikling nesten ikke vært der.

Da fikk vi først en del kamper lokalt, det handlet blant annet om at man fikk et annet prosjekt enn det man følte man hadde sagt ja til. Utbyggerne fikk en nokså vid rammetillatelse, som ikke sa så mye om størrelsen på turbinene. Prosjektene ble så gjerne utsatt, fordi det ikke var lønnsomt å bygge ut da konsesjonen ble gitt. I mellomtiden var det flere tilfeller hvor konsesjonene ble kjøpt og solgt flere ganger. Til slutt var det vanskelig for innbyggerne å vite hvem det var som faktisk eide den. Da kostnadene gikk ned og utbyggingen ble lønnsom, hadde også turbinteknologien utviklet seg. Da ble det plutselig færre, men mye høyere turbiner enn det som ble forespeilet opprinnelig. Og da kjente man rett og slett ikke igjen prosjektet.

– Du er ikke dum eller klimafornekter om du ikke ønsker vindkraft der du bor

– Og alt dette skjedde blant annet fordi vindturbinene nettopp ikke var underlagt plan- og bygningsloven, men energiloven, og at det var bare NVE som hadde en stoppknapp, som de ikke brukte. Men det har endret seg?

– Ja, nå har kommunene fått mer formell beslutningsmyndighet, ved at det ikke kan gis konsesjon uten at det først er planavklart i kommunene etter plan- og bygningsloven. Vi må riktignok huske at bare var én kommune som fikk vindkraft uten at de opprinnelig hadde ønsket det. De andre var faktisk på et tidspunkt positive til det. Likevel er det bred enighet blant både forskere og myndigheter om at prosessene ikke har vært gode nok. I tillegg er og blir dette ofte veldige store og veldig synlige infrastrukturprosjekter. Det endrer stedet ditt, samtidig som lokalsamfunnene får lite igjen for det i form av arbeidsplasser og inntekter. Før det ble innført grunnrenteskatt, skattet vindkraftanlegg bare som annen næring.

– Men at vindkraftdebatten skulle hardne og opinionen snu så fort som den gjorde, hva skjedde der? Var det «bare» dårlig politisk håndverk?

– Det er vanskelig å si. Vi har jo erfaring med bitre energikonflikter i dette landet: Mardøla- og Alta-utbyggingene, for eksempel. Likevel kom nok dette litt bardust på for NVE. Jeg har intervjuet flere der som sier nettopp det – de synes det er forbausende nå at de ikke forutså at det ville bli så konfliktfylt.

Samtidig skal man være forsiktig med å tenke at dette bare er utslag for NIMBY – Not In My Back Yard. Du er ikke dum eller klimafornekter om du ikke ønsker vindkraftanlegg der du bor. Likevel ble motstanden i alle fall i starten kanskje litt idiotforklart og ikke tatt på alvor.

Mobiliserte bredt

– Men var det ikke delvis også fordi det spesielt i starten var mer aksjonsformene enn argumentene som skapte overskriftene?

– Vel, for det første må vi huske at motstanderne har lykkes. Det bygges lite vindkraft akkurat nå. De tapte jo gjerne saken lokalt, men vant frem nasjonalt. Det var da vindkraftmotstanderne organiserte seg på nasjonalt nivå, og fikk løftet lokale arealdiskusjoner til en nasjonal debatt, at de fikk gjennomslag i form av at all konsesjonsbehandling av vindkraft i en periode ble satt på vent, i påvente av endringer i konsesjonsreglene.

For det andre må vi ta på alvor at mange følte de ikke ble lyttet til. I det som var av av lokal medvirkning, ble det nok ofte opplevd som at innbyggerne ble invitert inn i et rom der mye allerede var bestemt. Som borger er det vanskelig å utøve innflytelse på disse beslutningsprosessene. Det har jo også vært et sentralstyrt paradigme: NVE har sittet med ekspertisen, kunnskapen og makten. Å skulle gå mot det som enkeltborger kan nok føles håpløst, som om det du mener, har null å si. Det skapte nok frustrasjon, og et ønske blant enkelte om å bruke drøyere virkemidler.

Og for det tredje: De mobiliserte bredt. Det finnes alle mulige mennesker, meninger og oppfatninger i bevegelsen.

Hadde man lykkes i større eller mindre grad om man hadde tatt i bruk mindre radikale grep? Det er ikke godt å si. Men det er lett å tenke at Norge er konsensuspreget. Vi kalles jo et konsensusdemokrati. Og en såpass polarisert konflikt oppleves nok for mange som fremmed og ubehagelig.