Flatehogst setter spor i flere tiår
Flatehogst, også kalt snauhogst, handler om å hugge nesten alle trærne i et skogsområde samtidig. Deretter plantes ny skog, eller den forynges naturlig.
Dette er den vanligste formen for skogdrift i dag, og forskning viser at 27-35 prosent av norsk skog i dag har vært flatehogd siden 1940. Tallene for Østlandet isolert sett er høyere: nær halvparten. Ser vi bare på lavtliggende gran- og furuskog, er andelen enda høyere.
Skogbruk er og har lenge vært en viktig næring i Norge, og skogene bidrar til mye karbonopptak. Men hva vet vi egentlig om effekten av skogbruket på karbonregnskapet totalt sett? Hva skjer for eksempel med alt karbonet som er lagret under bakken?
Professor Line Nybakken ved NMBU har vært blant forskerne som har forsøkt å finne ut av dette i prosjektet EcoForest. Svarene de fant, overrasket dem.
Nye data viser langsiktige effekter
Line Nybakken: – Vi har visst lenge at skogbruk har en effekt på biomangfold, og særlig stor effekt på sjeldne arter eller rødlistearter. Mye av det skyldes at det blir mye mindre død ved i produksjonsskogen enn i naturskogen, slik at en del spesialiserte arter forsvinner. Men det er bra å få data på det.
På karbon har vi hatt veldig lite data fra før. Det har vært studier gjort rett etter flatehogst som viser en utslippsboost, men det er ikke så overraskende. Men hvor lenge det varer, og langtidseffektene? Det finnes det nesten ingen data på. Jeg tenkte også at vi kanskje ikke kom til å finne noe særlig der.
Energi og klima: – Men det gjorde dere.
– Ja, og for meg var det ganske overraskende at vi flere tiår etter en flatehogst fortsatt ser tydelige effekter på det vi på dårlig norsk kaller «flukser» – altså karbon inn og ut av jord. Det er mer tilførsel i de tidligere flatehogde skogene, fordi det står flere trær der som gir mer avfall ned i jorda. Og når vi måler respirasjonen, altså utslipp av CO₂ fra bakken, er den også høyere.
Tallene våre på jordkarbon er ikke helt klare ennå, men i det organiske laget, altså der vi finner rester av levende plantemateriale øverst i jorda, er det ganske mye mer karbon i naturskogen. Det er jo et slags spor av det som har skjedd fra flatehogsten og fram til i dag, som ligger igjen der. Selv om balansen inn og ut akkurat nå er lik, har det skjedd noe som gjør at lageret er større i naturskogen.
Og nå er disse skogene så gamle at de sannsynligvis skal hogges en gang til. Da ser vi at de ikke har klart å ta seg inn igjen i den perioden. Selv om det er gått mange tiår.
Må se på hele økosystemet
– Også jeg trodde at forskjellen i karbonlagring ikke er så stor mellom forvaltet skog og naturskog? Det har vi jo lest om?
– Det går jo på en måte bra, over tid blir det balanse; som jeg sa er jo karbon inn og ut fra jord akkurat nå lik. Men vi har ikke tall på det som har skjedd fra flatehogsten og fram til i dag, og de større lagrene i jord i naturskogen tyder jo på at utslippene har vært lavere der.
– Er lagringsevnen i ny ved også påvirket av flatehogst?
– Ny ved er over bakken, og hittil har jeg bare snakket om jord. I våre data er det litt mer karbon over bakken i de tidligere flatehogde skogene enn i naturskogene. Over bakken lagres karbon ved fotosyntese, og det blir mer ved. I tillegg lagrer bakkevegetasjonen karbon, dette fant vi noe mer av i naturskogen, men i trærne er det mye, mye mer. Over bakken har jo du død ved også, det er også mer av den i naturskogen.
Å la skogen stå er gunstigere enn vi har trodd
Men forskjellen her, over bakken, er ikke statistisk signifikant. Altså: Den er så liten at det i praksis ikke har noen betydning. Ser vi derimot på hele økosystemet, er det en annen skål. Og forskjellen nede i jorda er signifikant.
Dette er kanskje fellesnevneren for hele prosjektet, både på karbon og biomangfold: Ser du på de grove trekkene, de overordnede summene, er det lite forskjell. Men går du inn i enkeltdeler og enkeltprosesser, er det forskjeller. Dette kan være vanskelig å kommunisere. Det er klare forskjeller, men det kommer an på hvilket nivå du ser på.
Påvirker prosesser i tiår
– Hva kan skogbruket og forvaltningen lære av dette, da? Går det an å stake ut en ny kurs? Mot en praksis som ikke bare tar opp karbon, men også klarer å lagre mer på lang sikt?
– Det forvaltningen må ta med seg, er at det skjer klare endringer som ikke reverseres over et nytt bestands liv. Vi påvirker prosessene i mange tiår framover, og konsekvensene ved en ny flatehogst på samme sted er usikre. Vi endrer for eksempel ganske tydelig sammensetningen av organismer i jorda som bidrar til både karbonlagring og næringssirkulasjon.
Jeg tror vi har tenkt for lite på at vi påvirker det apparatet nede i jorda som er der for å hjelpe skogen å produsere. Én ting er om vi mister sjeldne arter knyttet til død ved. Men hva med det trærne trenger for å resirkulere næring og ta opp vann – sopp, bakterier, nematoder … Hvor mye kan vi manipulere det før produksjonen rett og slett går ned?
Vi har skrevet at dette bør få konsekvenser ved at vi tar vare på mer naturskog. Men det trenger en presisering: Det er den høyproduktive granskogen i lavlandet som er viktig å ta vare på. Den har vi tatt vare på utrolig lite av, og den fungerer både som referanseområde og spredningsområde for arter skogen er avhengig av. Det hjelper mye mindre å verne lavproduktiv skog i høyereliggende strøk. Det er i de små lappene mellom produksjonsskogen i lavlandet vi må sette inn innsatsen.
Må bort fra hogst for karbonlagring
– Og der har du jo et dilemma. For det er nettopp i lavlandet du har størst potensial for rask og effektiv karbonlagring. Det krever en forvaltning der du får inn unge trær som vokser fort.
– Det er en sannhet med modifikasjoner. Naturskogen lagrer masse karbon. Den tar ikke nødvendigvis opp like mye per år som en ung skog, men den har et stort, stabilt lager. Det dør et tre, og det er alltid et nytt som har kommet opp og er på gang. I et bestandsskogbruk med flatehogst og planting får du et gap der du har kun utslipp i et visst antall år etter hogst. I en naturskog får du litt lavere opptak per år, men aldri det hullet.
Dette er noe skogbruket må ta inn over seg, og som vi også tar opp i en fersk rapport fra Miljødirektoratet. Vi må kanskje bort fra det at en må drive et aktivt skogbruk for å lagre karbon. Selvsagt skal vi drive aktivt skogbruk. Vi trenger trevirke som erstatning for langt dårligere alternativer for klima og miljø. Men det betyr ikke at vi skal hogge naturskog og plante ny for karbonlagringens skyld. Det må vi bort fra.
– Er det også interessekonflikter som er helt umulig å snakke seg bort fra? Eller ser du muligheter for en forvaltning alle kan enes om? Og hvor må vi ta tak først?
– Jeg er ikke i tvil om at vi kan finne fram til en forvaltning som de aller fleste kan være enige om at er bra. Og så tror jeg at det alltid vil være noen som er uenige på begge sider. Men for eksempel i EcoForest har vi hatt veldig gode diskusjoner mellom forskere, skogeier- og miljøvernorganisasjoner. Det jeg har erfart der, gir meg trua på de vil klare å finne sammen, finne ut av noe. Og så er det at noen kanskje ikke vil være med, eller ikke vil godta det – det vil det alltid bli. Men jeg har troen på at veldig mye kan enes om.
Og at det hjelper med kunnskap. Det var litt det jeg var inne på i stad, at skogbruket får en forståelse for at hvis skogen skal være robust til å produsere i framtiden, så er det avhengig av et mangfold. Uten det mangfoldet blir jo skogen bare syk og skranten. Da tenker jeg at da er de jo med på det. Men så vil jo de fleste fra miljøsiden innse at ja, vi må jo drive litt skogbruk, ellers må vi bare pumpe opp all olje og bruke masse sement. Så jeg tenker det er mulig å møtes der.
– Vi må drive et mye mer variert skogbruk
– Da jeg vokste opp, lærte vi på skolen om flatehogst som noe «alle» syntes var negativt. Samtidig skriver dere jo at dagens flatehogst er noe annet enn for 50 år siden. Kan vi ha effektive hogstmetoder som samtidig er tilstrekkelig bærekraftige?
– Flatehogsten i dag er annerledes enn den var for 50 år siden, på godt og vondt. Nå drives det med store maskiner – det gir mer pakka jord, og en må gjøre ting mer effektivt. På den positive siden er en mye mer oppmerksom på å sette igjen kantsoner og livsløpstrær. Tiltak som er bra for en god del av mangfoldet. Men vi er fortsatt for dårlige til å ta vare på det mangfoldet som er nede i bakken. Det har vi ikke tenkt så mye på.
For at det skal bli bedre framover, er vi nødt til, i tillegg til flatehogst, å drive med mindre flater i noen områder, og lukkede hogstmetoder. Da står det igjen mange flere trær. Kontinuitetsskogbruk eller selektiv hogst, kalles det gjerne. Der du aldri lager en flate, så miljøet i bakken som trenger trær, opprettholdes. Det har jeg inntrykk av at skogbruket allerede er i ferd med å ta innover seg.
Vi må drive et mye mer variert skogbruk, både for karbonet og for at skogen skal tilpasse seg klimaet. Vi vet så lite om hva som skal til og hva som vil funke, at vi er nødt til å drive med mer varierte hogstformer enn før, større variasjon i det hele tatt, for å finne den riktige veien.
– Helt til slutt – hvis du kunne sagt én ting til dem som bestemmer norsk skogforvaltning, la oss leke at det var én person, hva skulle det vært?
– Det er mitt hovedbudskap om det meste: mer variasjon. Og selvsagt at vi er nødt til å verne det siste som står igjen av høyproduktiv granskog og ikke er flatehogd, for å være sikker på at vi har den. Men i det hele tatt: mer variasjon i driftsformer. Det vil gagne både mangfold og karbon og klimatilpasning av skogen selv.