Holder stand mot Trumps angrep på klima­forskningen

Sist vi snakket med Ralph Keeling hadde CO₂-nivået ved Mauna Loa akkurat passert 415 ppm. Nå er det over 430.

Energi og klima: – Og i mellomtiden ble Trump gjenvalgt i 2024 og satte umiddelbart i gang et arbeid for å kutte finansieringen til mange føderale forskningsprogrammer. En stund var vi virkelig bekymret for Mauna Loa-dataserien. Hvordan er situasjonen nå?

Ralph Keeling: – Det humper og går. Problemene våre er en del av den bredere utfordringen amerikansk forskning står overfor nå. Finansieringen er usikker, så folk tar ikke inn studenter fordi de ikke er sikre på at de har penger til det. En større utfordring var utbruddet i 2022, som kuttet både veiforbindelsen og strømmen til observatoriet. Kollegene mine på NOAA jobbet hardt for å få det på nett igjen.

I forbindelse med det satte vi opp målestasjoner på nærliggende Mauna Kea, så nå har vi to dataserier. Mauna Loa ble gjenopprettet ikke lenge etter utbruddet, men Mauna Kea gir oss en buffer, i hvert fall for CO₂-målingene.

Og det måles mye mer ved Mauna Loa enn karbondioksid. Fra solaktivitet til partikler til ozon i atmosfæren over, det er et av verdens fremste atmosfæreobservatorier. Så det er virkelig viktig at arbeidet der fortsetter.

– Du har også jobbet med andre måter å finansiere det på?

– Finansieringsutfordringen har alltid vært der, og vi har gjennom årene vært avhengige et par dusin ulike kilder. Én støtter det i ti år eller så, så går de lei, og vi finner en ny. Ryggraden har vært NOAA, som driver observatoriet og sine egne CO₂-målinger, så det finnes faktisk to programmer der. Men de tidligste målingene, min fars og nå min gruppes, er stort sett finansiert uavhengig av dem.

Utfordringen er at de fleste som finansierer forskning, vil ha noe «nytt». Noe katalytisk og banebrytende. At CO₂ stiger hvert år blir rutine. Dermed faller det utenfor interessefeltet til mange finansieringskilder, både offentlige og filantropiske. Jeg har startet en stiftelse, Keeling Curve Foundation, for å tale de lange måleserienes sak. Det er denne typen data som faller mellom alle stoler. Det siste året har truslene fra Trump-regjeringen faktisk hjulpet, og bidratt til litt ekstra filantropisk støtte til oss. Stort sett kortsiktig, det er uklart om det er en varig løsning.

Viktige, men kjedelige dataserier

– Dette er jo et skuffende kjent problem: Lange, robuste dataserier er enormt verdifulle for forskningen, men det er vanskelig å finne måter å finansiere dem på. Ikke fordi folk ikke forstår verdien av dataene, det bare er litt… kjedelig?

– Nettopp. Og de tenker også at det er noen andres ansvar. «Dette er viktig, men det er ikke det vi driver med.» Det er det typiske svaret. Poenget jeg vil få fram, er at filantropien har en rolle her, på samme måte som kulturelle landemerker og museer blir bevart. Disse seriene er vitenskapelig viktige, men også kulturelt viktige.

– Så hvordan overbeviser du folk om å ta ansvar?

– Ett grep er å være synlig og bli lagt merke til, å formidle betydningen igjen og igjen. Hvis det er en ressurs for offentligheten, bør offentligheten engasjere seg i den. Så er det å kartlegge alle måtene målingene er viktige på. Og til slutt, å bygge broer: Å pleie relasjoner til filantropien skjer over tid.

Kanskje samfunnet før eller siden går lei av at alt skal gå viralt, og våkner opp til tanken om at det finnes andre måter å forandre verden på, som å forvalte noe av varig verdi.

– Faren din kjempet også mot budsjettkutt på 1960-tallet. Føles dette som den samme kampen, eller er det noe genuint annerledes nå?

– Kaoset føles nytt. Jeg vet egentlig ikke hvem vi står overfor nå, det finnes toneangivende stemmer i administrasjonen med ulike ståsteder, så det føles kaotisk. Men tankegangen er ikke ny. På 1960-tallet handlet det om en innskrenking av mandatet til Weather Bureau, av sparehensyn, for å konsentrere seg om vær og ikke ekstravagante ting som karbondioksid. Slike kursendringer kan komme når som helst.

Kan vi klare oss uten Mauna Loa-målingene?

– Lederen for det europeiske overvåkingsnettverket ICOS, Werner Kutsch, sa mens alt dette holdt på å rakne at andre stasjoner i Europa kunne føre arbeidet videre, om det virkelig skulle knipe. Det er litt betryggende, men på den annen side … kan du forklare hva vi faktisk ville miste om Mauna Loa-serien skulle dø ut?

– Du kan spore økningen i CO₂ hvor som helst der du har tilgang til ren luft. Men andre forhold, som hvordan den varierer med årstidene eller fra år til år, er stedavhengige. En referanseserie krever samme sted og konsistente metoder over lange perioder. Du kan ikke bytte ut en måling på Guam med en på Hawaii. Begge følger den samme langsiktige økningen, men det er ikke alt vi måler.

Vi sporer endringer i planetens stoffskifte, vi prøver å finne ut hva som skjer med karbondioksidet som ikke blir værende i lufta. Vi slipper ut mye, det hoper seg opp, men noe går i havet og noe i økosystemene. Hopper du til andre stasjoner, får du et brudd i serien, og da vet du ikke lenger hva som skjedde i den langsiktige sammenligningen.

Jeg nevnte Mauna Kea, rett ved Mauna Loa. Én ting vi gjerne vil fastslå, er hvor presist den følger de samme variasjonene over tid. Ingen har gjort det før. Så de lengste seriene har en spesiell betydning, ikke fordi Mauna Loa var det beste stedet å måle på, selv om det var et fantastisk sted, men fordi målingene ble startet der og har fortsatt.

Regnestykket som ikke gikk opp

– Dere har også målinger fra Sydpolen …

– Og de er på noen måter like viktige, men mindre kjente. Faren min analyserte luftprøver derfra allerede i 1957 og 1958, og de dokumenterer økningen på den sørlige halvkule med svært høy presisjon. Sydpol-målingene avhenger av langt mer komplisert logistikk enn på Hawaii.

Bekymring for trusler mot disse målingene fikk oss til å samarbeide med europeiske forskere om å hente luftprøver fra den mest sammenlignbare stasjonen, Dome C, for CO₂ og oksygen, noe som ikke var gjort før. Du trenger mange års overlapp for å etablere samsvar, og Dome C ligger et halvt kontinent unna Sydpolen, så de er ikke nære. Men begge ligger i polarvirvelen med lite vegetasjon rundt, så de kan vise seg å være like. Vi får se.

– Apropos oksygen, du har også bygget opp et program for å måle oksygen i atmosfæren. Kan du fortelle hva som fikk deg i gang?

– Jeg startet med interesse for fysikk, høytflyvende teorier, men jeg snakket også med faren min og fanget opp litt av det han holdt på med. Han brukte meg som klangbunn, jeg var den eneste andre forskeren i familien.

På et tidspunkt, sent på 1970-tallet, slapp han ideen om at vi burde måle oksygen sammen med CO₂, fordi det ville løse noen sentrale problemer. Vi vet hvor mye CO₂ som hoper seg opp, fordi vi måler det direkte, og vi vet ganske godt hvor mye vi tilfører, fordi vi har gode data på bruk av fossile brensler. Så ser du på differansen: Det som ikke endte i lufta, må ha gått et annet sted, og det du vil, er å finne ut hvor.

De to store lagrene utenom atmosfæren er havet og landbiosfæren, altså vegetasjon og jordsmonn. Å finne fordelingen mellom dem var grunnleggende, men lot seg ikke gjøre presist. Det fantes et såkalt manglende sluk, regnestykket gikk ikke helt opp.

Farens idé, sønnens teknologi

– Så, hva forteller oksygen oss som CO₂ alene ikke kan?

– Når vi brenner fossilt brensel, bruker vi opp oksygen i et kjent forhold. Ut fra registreringene av hvor mye brensel vi brenner, kan vi regne ut hvor mye oksygenet bør falle. Spørsmålet er hva som motvirker det fallet. Havet gjør det ikke: Det har stor kapasitet til å ta opp CO₂ gjennom syre-base-kjemi, men den kjemien har ingen virkning på oksygen.

Landplanter gjør det: Gjennom fotosyntesen tar de opp CO₂ og frigjør oksygen, så de bufrer begge deler. Det er det som gjør oksygen nyttig: Når du har trukket fra brenselet vi har brent, forteller det som er igjen i oksygenserien deg hva som skjer på landjorda, og havet får du som differansen.

– Hvorfor var ikke dette gjort før?

– Vel, faren min hadde åpenbart ideen. Han eksperimenterte med litt instrumentering på 60-tallet, men så at det ikke var presist nok. Utfordringen er at det er så mye oksygen i lufta, og vi snakker om så små endringer. Så på 1980-tallet, som doktorgradsstudent, satte jeg meg fore å utvikle en metode som var presis nok. Jeg var uansett betatt av vitenskapen om presisjonsmålinger, så det lot meg krysse av den boksen, og dessuten, mer problematisk enn fordelaktig syntes jeg, gå inn på samme felt som faren min.

Metoden virket, med vanskeligheter underveis, ikke minst at luft har en tendens til å skille seg: I en beholder, hvis det er kaldere i den ene enden og varmere i den andre, vil den separere, noe du ikke trenger å tenke på med karbondioksid.

Synker mens CO₂ stiger

– Så, hva har dere lært av disse målingene?

– Vi har serier helt tilbake til rundt 1990, og de viser at oksygenet synker, ingen overraskelse, og litt langsommere enn man skulle vente ut fra forbrenningen av fossilt brensel. Det viser at fotosyntesen kompenserer litt, altså planter tar opp CO₂. Med så lange serier kan vi nå følge hvordan slukene endrer seg tiår for tiår, men nå foregriper jeg en artikkel fra en kollega som er til fagfellevurdering akkurat nå.

Den åpenbare måten å finne ut hvor mye karbon som går til land og hav, ville være å måle disse systemene direkte. Men havene er enorme og ikke veldig ensartede, og landbiosfæren er spredt over hele kloden. Oksygenmetoden leser i stedet den godt blandede atmosfæren, og gir deg et helhetlig svar ut fra selve lufta.

– Og at oksygennivået synker, det er ikke et problem i seg selv?

– Nei, endringene i atmosfærens oksygen er for små til å ha betydning for miljøet. Siden vi begynte å måle i gruppa mi, har vi mistet mindre enn en tidels prosent på rundt 35 år. Men etter ethvert rimelig anslag har vi langt mer oksygen i lufta enn vi har brenselreserver i bakken, så vår evne til å tømme det er ikke så stor. Lenge før vi får et problem med oksygentap, vil vi ha et forferdelig klimaproblem. Med havet er det litt annerledes.

Oksygentap i havet

– Ja, for havet taper faktisk oksygen når det varmes opp?

– Ja, og det er en liten twist på historien. Selv om havet ikke bufrer endringen i atmosfærens oksygen, har det likevel en egen påvirkning på det. Havet mister oksygen, og det overskuddet dukker opp i atmosfæren, noe vi må korrigere for.

Hvorfor? For det første holder varmt vann på mindre oksygen, løseligheten synker med temperaturen. For det andre er store deler av havet naturlig litt utarmet på oksygen, fordi det er isolert fra luft og organismer har forbrukt mye av oksygenet.

Hvis du lagdeler havet og reduserer sirkulasjonen mellom dypvann og overflatevann, forsterker du det underskuddet, med en tilsvarende økning av oksygen i atmosfæren. Så det er en lagdelingseffekt og en oppvarmingseffekt, begge drevet av klimaendringene.

– Dette høres jo ikke akkurat ut som spesielt gode nyheter.

– Nei. Oksygenet i vannmassene under overflaten er avgjørende for organismene som lever der nede, særlig de på bunnen som ikke kan flytte på seg. Blir det lavt nok, dør de i store mengder, folk har sett bilder av massedød blant krabber. Noen av disse svingningene er naturlige, men det er grunn til å tro at det kan bli verre etter hvert som havet mister oksygen totalt sett.

Fordelingen betyr også noe: Mange av verdens produktive havområder, som de rike fiskeriene utenfor Peru, ligger oppå vann som er utarmet på oksygen, og hvis de lagene stiger nærmere overflaten, krymper de økosystemet. Så det er ingen triviell økologisk endring å miste oksygen i havet.