Planene krymper, ikke utslippene
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
I budsjettforliket før jul fikk Senterpartiet gjennomslag for å kutte veibruksavgiften. Klima- og miljødepartementet beregnet at endringen ville øke norske klimagassutslipp med 400 000 tonn innen 2030. Enigheten i budsjettforliket var at dette skulle rettes opp når man vedtok revidert budsjett.
Regjeringens svar på løftet om å nulle ut de økte utslippene er et krav til nullutslippsløsninger ved offentlige anskaffelser av bygge- og anleggsplasser. Dessverre fikk dette Senterpartiet til å steile og Trygve Slagsvold Vedum kalte tiltaket «virkelighetsfjernt» i en NRK-sak.
Enigheten om revidert nasjonalbudsjett gir ikke mye å juble over når det kommer til konkrete utslippskutt. Riktig nok blir den «virkelighetsfjerne» høringen gjennomført. Det er også flere tiltak som kan være med å kutte utslipp, riktig nok med stor usikkerhet om hvor mye og når. Det er likevel lite som hjelper på det grå utslippsregnskapet fra Grønn bok.
Fristende å le
Det er fristende å le av prosessen. Men den reiser et mer interessant spørsmål: Hva har egentlig skjedd med norsk klimapolitikk de siste årene?
I januar 2021 la Solberg-regjeringen frem Klimaplanen for 2021–2030, da Venstres Sveinung Rotevatn var klima- og miljøminister. Den hadde et nasjonalt mål om 45 prosent utslippskutt i ikke-kvotepliktig sektor: Transport, jordbruk, bygg og avfall. Det var et tall som lå over Norges 40-prosentforpliktelse overfor EU.
Tre år senere, i oktober 2023, slo Støre-regjeringen fast at Norge for første gang hadde «en klimaplan om 50 prosents utslippskutt i ikke-kvotepliktig sektor». Det er de samme utslippene som planen fra 2021 gjaldt. Tiltakene var anslått å gi 17,3 millioner tonn kutt over perioden, altså mer enn nok. «Overoppfyllelse», kalte de det selv.
Det er fristende å le av prosessen. Men den reiser et mer interessant spørsmål: Hva har egentlig skjedd med norsk klimapolitikk de siste årene?
To regjeringer hadde gitt samme beskjed: Norge var i rute. Så snudde det. I oktober 2024 dukket det første tydelige gapet opp i regjeringens egen Klimastatus og -plan: 5,4 millioner tonn.
Ett år senere, i klimaplanen som ble lagt fram i fjor høst, var gapet 13,3 millioner tonn. Etter budsjettforliket i desember var det 13,8 millioner tonn. Regjeringen skriver selv at det er «risiko for at Norges forpliktelse i avtalen med EU ikke innfris».
Fra påstått overoppfylling til varsel om brudd på to år.
Da Stortinget tok livet av klimamålet
Virkemidler har blitt valgt bort
Planen Venstre la frem i 2021 hadde virkemidler som gjorde at vi ville nå målene våre. Den ville til og med kuttet litt mer enn nødvendig. Siden den gang har tiltak gradvis blitt valgt bort. Noen ganger har man riktignok måttet gjøre nødvendige justeringer når det har kommet nye beregninger. Problemet er at tiltakene som er tatt ut, ikke har blitt erstattet.
Ser vi nærmere på tallene, dukker det opp noe enda mer interessant. Ser vi kun på det som er vedtatt og satt i verk av tiltak, er gapet som gjenstår å tettes på 22 millioner tonn gjennom hele perioden.
Dette har vært stabilt over flere år. Det som har endret seg er tiltak som er skissert, men ikke vedtatt. Effekten av denne politikken som bare er planlagt, er nesten halvert fra én klimaplan til den neste, fra 16,5 til 8,8 millioner tonn.
Stortinget skroter klimamål: – Dette er fullstendig håpløst
De nye foreløpige utslippstallene fra SSB for 2025 bekrefter det samme bildet. Norske utslipp ligger fortsatt på 44,1 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Sammenlignet med 1990 er nedgangen bare 13,9 prosent, mens målet for 2030 er minst 55 prosent. Det målet skal nås i samarbeid med EU, der også kuttene i kvotepliktig sektor teller med. Men jo mindre vi kutter hjemme, desto mer må kjøpes ute.
Venstre foreslår to ting
Omstillingen av Norge skjer steg for steg, budsjett for budsjett. Mange av tiltakene handler om personer, familier og bedrifter som tar valg. Et klimapolitisk hvileskjær kan låse inn investeringer og dermed gjøre fremtidig omstilling tregere og dyrere. Venstre mener veien videre går gjennom to ting.
Den ene er mer Europa. Innsatsfordelingen under EU-klimaavtalen blir ofte omtalt som en byrde. Den er snarere det som binder Norge til en troverdig kurs sammen med våre nærmeste partnere, og gjør det vanskeligere å forhandle ambisjonene bort i et budsjettforlik.
Et klimapolitisk hvileskjær kan låse inn investeringer og dermed gjøre fremtidig omstilling tregere og dyrere.
Når Vedum eller klimaminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap) heller vil bruke fleksible mekanismer, altså å kjøpe kvoter i utlandet, sier de egentlig at Norges bidrag skal være å betale andre land for å gjøre jobben. Det er et opportunistisk alternativ til ambisjon.
Det andre er å fortsette omstillingen av Norge og holde fast på målene vi har satt oss. Forutsigbarhet er viktig for at bedrifter og husholdninger skal ta de rette valgene om avkarbonisering. Politisk betyr det en Enova-satsing på utslippsfri teknologi som ikke kuttes så snart budsjettene strammes til. Og en CO₂-avgift som tåler et budsjettforlik, også når Sp jakter kortsiktige stemmer.
Absurd
Striden om nullutslippskravene til offentlige bygge-og anleggsplasser som skal kutte opp mot 400 000 tonn innen 2030, er reell. Bransjen vil få omstillingskostnader. Men den blir absurd når den settes opp mot et gap regjeringen selv anslår til 13,8 millioner tonn.
Vi krangler om tusener mens millionene ligger uberørt.
For det er absurd at norsk klimadebatt i stor grad er redusert til å handle om tre prosent av utslippsgapet vi står overfor. Vi krangler om tusener mens millionene ligger uberørt.
Dette er ikke godt nok. Norge mangler ikke penger. Vi mangler ikke teknologi. Vi mangler ikke kompetanse. Det vi mangler, er politisk vilje til å holde fast når ting begynner å bli vanskelige. Vi har havnet her fordi tiltak er utsatt, svekket eller forhandlet bort.
Et rikt land som Norge kan ikke først vedta mål, så vanne ut virkemidlene, og til slutt kalle gapet uunngåelig. Gapet er politisk skapt. Da må det også lukkes politisk, med tiltak som faktisk kutter utslipp og omstiller Norge.
- Har du et debattinnlegg du vil dele med Energi og Klima? Send en epost til energiogklima@energiogklima.no!