Spørsmål og svar om Norges klimamål
Norge har flere klimamål. Den viktigste forskjellen mellom målene handler om hvor store utslippskutt Norge må ta hjemme.
Enkelte av Norges klimamål er lovfestet i klimaloven. Andre er meldt inn til FN som vår forpliktelse under Parisavtalen. Vi har også mål som er vedtatt av Stortinget uten å være juridisk bindende. Og vi har mål som verken er meldt inn til FN, lovfestet i klimaloven eller vedtatt av Stortinget.
Her er spørsmål og svar om Norges klimamål:
Hva er Norges klimamål?
- 2030-mål meldt inn til FN under Parisavtalen: Norge skal redusere klimagassutslippene innen 2030 med minst 55 prosent, sammenliknet med utslippsnivået 1990. (PDF: Norges nasjonalt fastsatte bidrag under Parisavtalen)
- 2030-mål i Norges klimalov: Norge skal redusere klimagassutslippene innen 2030 med minst 55 prosent, sammenliknet med utslippsnivået i 1990.
- 2050-mål i Norges klimalov: Norge skal bli et lavutslippssamfunn i 2050. Utslippene skal reduseres med 90–95 prosent sammenlignet med utslippsnivået 1990.
- Omstillingsmål i Ap/Sp-regjeringens politiske plattform (Hurdalsplattformen): Norske utslipp skal reduseres med minst 55 prosent i 2030, sammenliknet med utslippsnivået i 1990.
- Mål om klimanøytralitet fra 2030, vedtatt av Stortinget i 2016: Norge skal være klimanøytralt fra og med 2030.
- Klimamål for 2035 skal vedtas. Den 1. oktober 2024 sendte regjeringen et forslag om endring av klimaloven på høring som innebærer at det skal vedtas et mål for 2035.
I tillegg til klimamålene har Stortinget også vedtatt sektorspesifikke utslippsmål.
Les mer om sektorspesifikke utslippsmål her:
- I forbindelse med behandlingen av Klimaplanen for 2021–2030 vedtok Stortinget et mål om å redusere de ikke-kvotepliktige utslippene med 45 prosent, sammenliknet med hva utslippene var i 2005. I samme stortingsmelding ble det også satt en ambisjon om å halvere de ikke-kvotepliktige transportutslippene i 2030 sammenliknet med 2005.
- I forbindelse med behandlingen av stortingsmeldingen «Grønnere og smartere – morgendagens maritime næring», ble det satt en ambisjon om å halvere utslippene fra innenriks sjøfart og fiske innen 2030, sammenliknet med 2005.
- I anmodningsvedtak nr. 684 fra 12. juni 2020 ba Stortinget regjeringen, sammen med bransjen, legge fram en plan for hvordan utslippene fra olje- og gassproduksjonen på norsk sokkel kan reduseres med 50 prosent innen 2030, sammenlignet med 2005. I Hurdalsplattformen slår dagens regjering fast at den vil «i samarbeid med næringen, sørge for at utslippene fra olje- og gassproduksjonen på norsk sokkel kuttes med 50 prosent innen 2030 og til netto null i 2050».
Hva er forskjellen på klimamålene?
Den største forskjellen på de ulike målene handler om hvor mye av jobben som må gjøres hjemme og hvor stor del av målet som kan oppnås ved kjøp av kvoter og utslippskreditter.
- 2030-mål meldt inn til FN under Parisavtalen: Norge har meldt inn til FN at vi vil nå målet i samarbeid med EU. Norge kan benytte kvoter/utslippskreditter fra andre EU/EØS-land innenfor klimaavtalen med EU. Hvis Norge innfrir forpliktelsene i klimaavtalen med EU uten at dette er tilstrekkelig for å oppfylle forpliktelsene under Parisavtalen, kan Norge benytte kvoter fra land utenfor EU/EØS til å kompensere for dette. (Les mer om dette under spørsmålet: Hvordan kan Norge bruke kvoter utenfor EU/EØS til å oppfylle forpliktelsene under Parisavtalen?)
- 2030-mål og 2050-mål i Norges klimalov: Norges klimalov sier ikke hvordan Norge skal nå målene som er lovfestet eller hvor stor del av utslippskuttet som må tas i Norge. I loven er det slått fast at målene kan nås i samarbeid med EU.
- Omstillingsmål i Ap/Sp-regjeringens politiske plattform (Hurdalsplattformen): Målet innebærer at hele utslippskuttet må tas i Norge og at Norges egne utslipp i 2030 dermed må være 55 prosent lavere enn hva de var i 1990.
- Mål om klimanøytralitet fra 2030: Klimanøytralitet innebærer at Norge kompenserer for utslippene vi har ved at vi kjøper kvoter eller finansierer utslippskutt utenfor Norge. Stortinget har vedtatt at Norge skal oppnå klimanøytralitet fra og med 2030 og at dette kan oppnås gjennom EUs kvotemarked, internasjonalt samarbeid om utslippsreduksjoner, kvotehandel og prosjektbasert samarbeid.
Hvor forpliktende er klimamålene?
- 2030-mål meldt inn til FN under Parisavtalen: Parisavtalen slår fast at alle land som har ratifisert Parisavtalen er forpliktet til å utarbeide såkalte nasjonalt fastsatte bidrag (på engelsk: nationally determined contributions, NDCs). Målet er at disse bidragene i sum skal føre til at verden klarer å begrense den globale oppvarmingen til godt under 2 grader og helst ned mot 1,5 grader. De konkrete målene er det hvert land som vedtar selv, og det er ikke fastsatt sanksjoner for stater som ikke oppfyller egne mål. Ifølge Parisavalen skal alle land melde inn nye nasjonalt fastsatte bidrag hvert femte år. Disse skal representere en progresjon fra forrige mål.
Norge har inngått en avtale om å nå det innmeldte målet under Parisavtalen i samarbeid med EU. Avtalen med EU er juridisk bindende. (Les mer om klimaavtalen med EU nedenfor.) - 2030-mål og 2050-mål i Norges klimalov: Loven er juridisk bindende. I likhet med Parisavtalen slår også klimaloven fast at det hvert femte år skal legges frem oppdaterte mål som utgjør en progresjon fra forrige mål. Loven inneholder ingen håndhevingsmekanismer.
- Omstillingsmål i Ap/Sp-regjeringens politiske plattform: Dette målet er vedtatt av dagens regjering. Det er ikke meldt inn til FN, det er ikke lovfestet i klimaloven og det er ikke behandlet av Stortinget.
- Mål om klimanøytralitet fra 2030: Målet er ikke meldt inn til FN eller lovfestet i klimaloven, men det er vedtatt av Stortinget.
Norge har meldt inn til FN at vi ønsker å nå 2030-målet i samarbeid med EU. Men hva innebærer klimaavtalen med EU?
Siden 2008 har Norge og norske bedrifter deltatt i EUs kvotemarked.
Kvotesystemet dekker omtrent halvparten av de norske utslippene, i hovedsak fra industri og petroleumsvirksomhet. I 2015 vedtok Stortinget at Norge skulle gå i dialog med EU om en avtale om felles oppfyllelse av klimamålet for 2030, og en slik klimaavtale ble inngått i oktober 2019.
Med klimaavtalen deltar Norge i hele EUs klimaregelverk, som innebærer at vi ikke kun samarbeider innenfor kvotepliktig sektor, men at vi også samarbeider om å kutte utslippene fra ikke-kvotepliktig sektor og skog- og arealbruksektoren.
Hvilket klimamål samarbeider Norge og EU om å nå?
Da Norge inngikk klimaavtalen med EU i 2019, hadde både Norge og EU forpliktet seg under Parisavtalen til å redusere utslippene med minst 40 prosent innen 2030, sammenliknet med hva utslippene var i 1990. Gjeldende klimaavtale mellom Norge og EU er derfor en avtale om å redusere utslippene innen 2030 med 40 prosent. (Både Norge og EU har skjerpet klimamålet i etterkant av at klimaavtalen ble inngått, og Norge har meldt inn til FN at vi ønsker å oppfylle dette forsterkede målet i samarbeid med EU.)
Hvordan samarbeider Norge og EU om å kutte utslippene med 40 prosent?
Norge og norske bedrifter har deltatt i EUs kvotemarked siden 2008.
Med klimaavtalen som ble inngått i 2019, deltar Norge også i regelverket for ikke-kvotepliktige utslipp (Innsatsfordelingsforordningen) og regelverket for skog- og arealbruk (LULUCF-forordningen).
Under kvotesystemet skal landene samlet redusere utslippene med 43 prosent innen 2030, sammenliknet med hva utslippene var i 2005. Under Innsatsfordelingsforordningen og LULUCF-forordningen har hvert land egne forpliktelser. Under Innsatsfordelingsforordningen er landene forpliktet til å kutte utslippene med mellom 0 og 40 prosent, der landene med høyest bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger må kutte mest.
For Norges del betyr klimasamarbeidet med EU at for halvparten av utslippene – de som er en del av kvotepliktig sektor – har Norge ingen forpliktelse overfor EU om å redusere disse utslippene. For utslippene i ikke-kvotepliktig sektor er Norge forpliktet til å kutte utslippene med 40 prosent, mens for skog- og arealbruksektoren er Norge forpliktet til å ikke ha høyere utslipp enn opptak i forhold til et gitt referansenivå.
Kvotesystemet, innsatsfordelingsforordningen og LULUCF-forordningen omtales ofte som de tre pilarene i EUs klimaregelverk.
Les mer om de tre pilarene her:
Regelverket for kvotepliktige utslipp (Det europeiske kvotesystemet)
Kvotesystemet skal sørge for at utslippene fra kvotepliktig sektor samlet reduseres fra 2005 til 2030. Hverken EU-land eller Norge har egne nasjonale forpliktelser for kutt i utslipp innen kvotepliktig sektor. Det er et tak på de samlede utslippene fra alle sektorer og bedrifter som deltar i kvotemarkedet, og antallet tilgjengelige kvoter reduseres fra år til år.
Kvotemarkedet dekker omtrent halvparten av Norges utslipp – i hovedsak utslipp fra petroleumsvirksomhet og industri.
Innsatsfordelingsforordningen (Regelverk for ikke-kvotepliktige utslipp)
Innsatsfordelingen regulerer utslipp som ikke er inkludert i kvotemarkedet. Det vil si utslipp fra transport, jordbruk, avfall, bygg og ikke-kvotepliktige utslipp fra industri og petroleum.
Utslippene fra disse sektorene skal samlet reduseres med minst 30 prosent fra 2005 til 2030.
Til forskjell fra kvotepliktig sektor, hvor det kun er et felles mål som skal nås, er det i Innsatsfordelingsforordningen fastsatt utslippsmål for hver enkelt stat på mellom 0 og 40 prosent utslippskutt. Statene med høyest bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger må redusere utslippene mest, og Norge er blant landene som må kutte utslippene med 40 prosent.
Utslippsmålet under Innsatsfordelingsforordningen innebærer ikke bare at utslippene i 2030 må være 40 prosent lavere enn hva de var i 2005. Alle land har et utslippsbudsjett som innebærer at utslippene – år for år – må reduseres fra og med 2021 til og med 2030.
LULUCF- forordningen (Regelverk for bokføring av skog- og arealbruk)
For skog- og arealbruksektoren (LULUCF-forordningen) er det et krav om at utslippene fra skog- og arealbruksektoren ikke kan overstige opptakene i perioden 2021–2025. Norge har et betydelig netto opptak fra skog- og arealbruksektoren, fordi vi har mye skog som binder CO₂. Men det er endringene mot gitte referansenivåer som telles, og ikke sektorens totale opptak og utslipp.
For årene 2021-2025 må Norges samlede netto opptak fra skog- og arealbrukssektoren være 21,7 millioner tonn CO₂-ekvivalenter per år. Det blir til sammen108,5 millioner tonn for hele perioden. Det er forventet at Norges netto opptak vil være på 14,4 millioner tonn i gjennomsnitt per år i 2021-2025. Det er 7,3 millioner tonn lavere per år enn netto null forpliktelsen. For hele perioden ligger Norge an til å ende med et gap mot netto null forpliktelsen på 36,4 millioner tonn.
For perioden 2026–2030 har EU satt et mål om å øke netto opptaket til 310 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, målt mot netto-opptaket i referanseperioden 2016–2018, som for EU samlet var på 267,7 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Hvert medlemsland har fått individuelle mål basert på den relative størrelsen på arealet de forvalter. Hvis Norge deltar i det oppdaterte regelverket for skog- og arealbrukssektoren og EU ikke endrer målet, vil Norge trolig måtte øke netto-opptaket med 1,5 millioner tonn sammenlignet med netto-opptaket i perioden 2016–2018. Det betyr at Norges samlede netto opptak må øke fra 14,2 millioner tonn CO₂-ekvivalenter til 15,7. Svært usikre beregninger indikerer at Norge ligger an til å få et samlet underskudd målt mot netto opptaksforpliktelsen, på 1,4 millioner tonn CO₂-ekvivalenter for hele perioden 2026-2030.
Innebærer avtalen med EU at Norge må kutte egne utslipp med 40 prosent?
Nei. Halvparten av Norges utslipp er inkludert i kvotemarkedet, og for kvotemarkedet er det kun et mål om hvor mye utslippene samlet skal kuttes. Verken Norge eller EU-landene har nasjonale forpliktelser om kutt i kvotepliktige utslipp.
Selv om Norge har nasjonale forpliktelser under Innsatsfordelingsforordningen og LULUCF-forordningen, har vi tilgang til de samme fleksibilitetsmekanismene som EU-landene har. Det innebærer at vi kan benytte kvoter og utslippskreditter for å kompensere for manglende kutt hjemme.
Les mer om detaljene i fleksibilitetsmekanismene her:
- Stater med høy BNP per innbygger og dermed størst utslippsforpliktelse under Innsatsfordelingsforordningen, kan overføre et begrenset antall kvoter fra kvotemarkedet og bruke disse til å oppfylle forpliktelsene under Innsatsfordelingsforordningen. Norge har mulighet til å konvertere opptil 5,8 millioner kvoter fra kvotemarkedet til å oppfylle vår forpliktelse under Innsatsfordelingsforordningen.
- Hvis en stat overoppfyller sine forpliktelser under Innsatsfordelingsforordningen og har utslippskreditter til overs, kan disse selges til andre stater uten begrensninger.
- Hvis en stat overoppfyller utslippsbudsjettet under Innsatsfordelingsforordningen ett år, kan overskuddet av utslippskreditter spares (med noen begrensninger) til eget bruk senere i perioden.
- Stater som ikke oppfyller sine forpliktelser ett år, kan låne egne utslippskreditter fra påfølgende år. Denne muligheten er begrenset til maksimalt 10 prosent av det årlige budsjettet frem til 2026 og maksimalt 5 prosent for perioden 2026–2030.
- Stater som har et netto opptak fra skog- og arealbruksektoren, har anledning til å benytte en begrenset andel av opptaket til å oppfylle målene under Innsatsfordelingsforordningen. Norges adgang til å benytte utslippskreditter fra skog og arealbruk til oppfyllelse av målet under Innsatsfordelingsforordningen er fastsatt til 1,6 millioner tonn over perioden 2021–2030.
Tilgang til fleksibilitet under skog- og arealbruksregelverket: - Land kan kjøpe skogkreditter fra andre land. Det er ikke begrensninger på hvor mange skogkreditter et land kan kjøpe.
- Land kan kjøpe utslippsenheter fra andre land.
- Landene har fri adgang til å overføre utslippsenheter fra innsatsfordelingen til bruk under skog- og arealbruksregelverket.
- Land kan overoppfylle forpliktelsen under innsatsfordelingen med nasjonale utslippsreduksjoner. Disse kan brukes til å oppfylle forpliktelsen under skog- og arealbruksregelverket.
- Land kan overføre kvoter fra kvotesystemet (ETS). (Norge kan bruke 5,8 millioner kvoter fra kvotesystemet til å dekke et underskudd i forpliktelsene under skog- og arealbruksregelverket.)
Det er ikke tilgang til å låne eller spare mellom de to periodene under skog- og arealbruksregelverket.
Kan Norge bruke kvoter utenfor EU/EØS til å oppfylle forpliktelsene i klimaavtalen med EU?
Nei. Klimaavtalen med EU tillater ikke EU/EØS-land å oppfylle utslippsforpliktelsene med kvoter fra land utenfor EU/EØS. Men Norge har meldt inn til FN at hvis det er nødvendig, vil vi benytte kvoter/frivillig samarbeid om utslippskutt etter Parisavtalens artikkel 6 for å oppfylle den delen av forpliktelsene under Parisavtalen som eventuelt ikke oppnås gjennom klimasamarbeidet med EU.
Hvordan kan Norge bruke kvoter utenfor EU/EØS til å oppfylle forpliktelsene under Parisavtalen?
Når Norge har meldt inn til FN at vi ønsker å oppfylle vår forpliktelse under Parisavtalen i samarbeid med EU, og klimaavtalen med EU hindrer Norge i å bruke kvoter utenfor EU/EØS til å oppfylle forpliktelsene i klimaavtalen med EU, virker det kanskje rart at vi likevel kan bruke kvoter utenfor EU/EØS til å oppfylle forpliktelsene under Parisavtalen.
Men dette er det mulighet for hvis det er et gap fra hvor mye Norge og EU samlet kutter utslippene, opp til målet vi har forpliktet oss til under Parisavtalen. Og det er to grunner til at det kan være en differanse mellom disse målene.
For det første: Norge har meldt inn til FN at vi ønsker å nå målet om minst 55 prosent kutt i utslippene innen 2030, sammen med EU. Men Norge og EU har foreløpig kun en avtale som gjelder samarbeid om 40 prosent kutt i utslippene.
For det andre: Selv om Norge og EU oppdaterer klimaavtalen, kan Norge og EUs ulike måter å inkludere skog- og arealbruksektoren på, innebære at EU kun trenger å kutte utslippene med 52-53 prosent og at Norge derfor mangler et par prosentpoeng for å oppfylle forpliktelsene under Parisavtalen.
Hvorfor regner ikke Norge med skog- og arealbruksektoren i målet vi har meldt inn under Parisavtalen slik EU gjør?
Norge har et stort CO₂-opptak i skog- og arealbruksektoren som tilsvarer omtrent halvparten av de samlede utslippene fra kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor. I EU er CO₂-opptaket i skog mye mindre sammenlignet med de totale utslippene.
Da EU forsterket sitt bidrag under Parisavtalen fra et mål om å kutte utslippene med 40 prosent til et mål om å netto redusere utslippene med 55 prosent, valgte de å inkludere utslipp og opptak fra skog- og arealbruksektoren i både referanseåret og målåret.
Det er forventet at EUs skog- og arealbruksektor vil bidra med et par prosent i netto opptak og at EU dermed må kutte utslippene fra kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor med 52-53 prosent for å totalt nå et netto mål om 55 prosent lavere utslipp.
I Norges siste oppdaterte bidrag under Parisavtalen (meldt inn 3. november 2022), legges det til grunn at utslipp og opptak fra skog- og arealbruksektoren ikke skal inkluderes i referanseåret 1990, men at utslipp og opptak fra skog- og arealbruksektoren som er addisjonelle, skal regnes med i vurderingen av måloppnåelsen for 2030-målet.
Hadde Norge inkludert skog- og arealbruksektoren på samme måte som EU, ville Norges store CO₂-opptak i skog- og arealbruksektoren innebåret at vi måtte satt et betydelig høyere mål enn 55 prosent kutt i utslippene, for at det nye målet skulle være en reell forsterking fra det forrige målet.
Hvor bindende er Norges klimaavtale med EU?
Norges deltakelse i kvotesystemet er inkludert i vedlegg til EØS-avtalen og er juridisk bindende. Norske bedrifter som deltar i kvotemarkedet, er rettslig bundet av den norske klimakvoteloven og sanksjoneres ved manglende etterlevelse.
Norges deltakelse i Innsatsfordelingsforordningen og LULUCF-forordningen er basert på en frivillig avtale med EU som ikke er innlemmet i EØS-avtalen på samme måte som Norges deltakelse i kvotemarkedet. I stedet er det inkludert i EØS-avtalens protokoll 31 om frivillig samarbeid utenfor de frie friheter.
Så lenge Norge er med i EØS-avtalen vil norske bedrifter delta i kvotesystemet på lik linje med bedriftene i EU som deltar i systemet. Endringer i kvotemarkedet vil som hovedregel også gjelde for Norge.
Endringer i Innsatsfordelingsforordningen og LULUCF-forordningen, med eventuelle tilpasninger, vil gjelde for Norge om vi velger å videreføre klimaavtalen med EU. Videreføring av klimaavtalen krever samtykke fra Stortinget.
Hvilke konsekvenser har det for Norge at EU har skjerpet sitt klimamål for 2030?
Både Norge og EU har meldt inn til FN at vi skal kutte utslippene med minst 55 prosent innen 2030.
For å oppfylle dette forsterkede målet, skjerper EU klimapolitikken i en omfattende politikkpakke, kalt Fit for 55.
Endringene i kvotemarkedet vil som hovedregel gjelde for Norge så lenge vi deltar i EØS-avtalen. Men ved innlemmelse av sektorer som i dag ikke er inkludert i klimakvoteloven, vil det være nødvendig å endre klimakvoteloven. Det betyr for eksempel at det er behov for å endre klimakvoteloven for å inkludere skipsfarten i kvotemarkedet.
Norge vil gå i dialog med EU om og på hvilke vilkår endringene i Innsatsfordelingsforordningen, LULUCF-forordningen og eventuelt øvrig innhold i Fit for 55-pakken skal gjøres gjeldende for Norge.
Forhandlingene med EU vil resultere i EØS-komitébeslutninger. Stortinget må samtykke til EØS-komitébeslutningene som omhandler endringer i regelverket for Innsatsfordelingsforordningen og LULUCF-forordningen, før de kan tre i kraft.
Hvilke endringer gjør EU i klimarammeverket som har betydning for klimaavtalen mellom Norge og EU?
Med klimapolitikkpakken Fit for 55 skjerper EU klimapolitikken innenfor alle de tre pilarene – kvotemarkedet, Innsatsfordelingsforordningen og LULUCF-forordningen, samt en rekke andre forordninger og direktiv.
Les mer om hvordan de tre pilarene skjerpes under Fit for 55 her:
Regelverket for kvotepliktige utslipp (Det europeiske kvotesystemet)
Målet innenfor kvotemarkedet skjerpes slik at utslippene fra kvotepliktig sektor må være 62 prosent lavere i 2030 enn hva utslippene var i 2005. Dette er en økning fra 43 prosent.
Deler av skipsfarten (skip over 5000 bruttotonn) er gradvis inkludert i kvotemarkedet fra 2024, og kravene til luftfarten skjerpes blant annet ved at tilgangen til frikvoter avvikles fra 2026.
Dette er endringer som også gjelder for Norge så lenge Norge deltar i EØS-avtalen.
Innsatsfordelingsforordningen (Regelverk for ikke-kvotepliktige utslipp)
De ikke-kvotepliktige utslippene (utslipp fra transport, jordbruk, bygg og avfall, samt ikke-kvotepliktige utslipp fra industrien og petroleumsvirksomheten) skal innen 2030, for EU samlet, være 40 prosent lavere enn hva de var i 2005. Dette er en skjerping av målet på 10 prosentpoeng.
Landene med høyest BNP per innbygger vil fortsatt måtte kutte mest, og det er forventet at Norge vil måtte kutte de ikke-kvotepliktige utslippene med 50 prosent under den oppdaterte Innsatsfordelingsforordningen, ved fortsatt samarbeid med EU.
Fra 2027 vil EU innføre et nytt kvotemarked (ETS II) for bygg og veitransport. Bygg, veitransport og skipsfart vil fortsatt omfattes av Innsatsfordelingsforordningen selv om de også inngår i ETS I eller ETS II.
Dagens utslippsbudsjett for 2021 og 2022 endres ikke, men det skal beregnes nye utslippsbudsjetter for årene 2023 til 2030.
Norges utslippsbudsjett for årene 2021–2030 er på 210 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, basert på et mål om 40 prosent kutt i utslippene. Hvis Norge deltar i den oppdaterte Innsatsfordelingsforordningen og må kutte utslippene innen 2030 med 50 prosent, vil Norge trolig få et utslippsbudsjett på 204,1 millioner tonn CO₂-ekvivalenter over perioden 2021–2030.
LULUCF-forordningen (Regelverk for bokføring av skog- og arealbruk)
I stedet for netto-null-målet innen skog- og arealbruksektoren skal EU innen skog- og arealbruksektoren ha et netto opptak på 310 millioner tonn CO₂-ekvivalenter innen 2030.
Fra 2026 går EU vekk fra metodikken med en framoverskuende referansebane for forvaltet skog og vil i stedet sette et 2030-mål innen skog- og arealbruksektoren basert på en historisk referanseperiode.
Målet om et netto-opptak på 310 millioner tonn CO₂-ekvivalenter innebærer en skjerping av dagens netto null-mål, som anslagsvis tilsvarer et netto opptak i EU på 267,7 millioner tonn CO₂-ekvivalenter.
Nettoopptaksmålet skal fordeles som årlige nasjonale mål i perioden 2026–2030.
Hvis Norge deltar i det oppdaterte regelverket og EU ikke endrer målet, vil Norge trolig måtte øke netto-opptaket med 1,5 millioner tonn sammenlignet med netto-opptaket i perioden 2016–2018.
Beregninger, som er svært usikre, indikerer at Norge vil få et samlet underskudd på 1,4 millioner tonn CO₂-ekvivalenter for perioden 2026-2030.
Dersom Norge får tilgang til kompensasjonsmekanismen i andre periode, kan underskuddet reduseres til null.
Hvor store utslipp kan Norge ha i 2030 om vi skal oppfylle klimamålene?
For ett av 2030-målene er det et enkelt svar på spørsmål.
Omstillingsmålet
Omstillingsmålet i Hurdalsplattformen innebærer at Norges utslipp maksimalt kan være 23,1 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2030.
2030-mål meldt inn til FN under Parisavtalen
For å oppfylle forpliktelsene under Parisavtalen, er det tilstrekkelig at Norge og EU i samarbeid reduserer utslippene med 55 prosent.
Siden Norge og EU har separate mål under Parisavtalen, må partene gjøre opp seg imellom for å fordele klimaeffekten av utslippsreduksjonene mellom EU og Norge og sikre at utslippsreduksjoner ikke rapporteres dobbelt til FN.
2030-mål i Norges klimalov
Loven sier ikke noe om hvor stor del av utslippskuttet som må tas i Norge. I loven er det slått fast at målet kan nås i samarbeid med EU.
Klimaavtalen med EU
For at Norge skal oppfylle forpliktelsene i dagens klimaavtale med EU, er det ingen krav til nasjonale kutt i kvotepliktig sektor, men Norge har nasjonale forpliktelser om kutt i ikke-kvotepliktig sektor og at utslippene fra skog- og arealbruksektoren ikke skal overgå opptakene.
Med dagens klimaavtale med EU, har Norge et utslippsbudsjett for ikke-kvotepliktig sektor som strammes inn, år for år. I regjeringens klimastatus og plan fra 2022 ble det vist hvordan de ikke-kvotepliktige utslippene må reduseres gradvis fra 24,9 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2021 til 17,1 millioner tonn i 2030.
I regjeringens oppdaterte klimastatus og plan fra 2024 kommer det frem at Norge har en «utslippsgjeld» for årene, 2021, 2022 og 2023 på 2,2 millioner tonn CO₂.
I skog- og arealbruksektoren ligger Norge an til å få et samlet netto utslipp på ca. 7,3 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i året i perioden 2021–2025.
Norge har tilgang til fleksibilitetsmekanismer som gjør at vi kan oppfylle forpliktelsene under Innsatsfordelingsforordningen og LULUCF-forordningen med kvoter og utslippskreditter innenfor EU/EØS. Muligheten for å bruke kreditter fra andre land er avhengig av at andre land oppfyller sine egne forpliktelser og har kreditter til overs.
Detaljene i disse fleksibilitetsmekanismene er omtalt under spørsmålet Innebærer avtalen med EU at Norge må kutte egne utslipp med 40 prosent?
For de sektorspesifikke utslippsmålene (omtalt under spørsmålet Hva er Norges klimamål?) må utslippene reduseres slik:
Ikke-kvotepliktig sektor
Målet om å redusere de ikke-kvotepliktige utslippene med 45 prosent innebærer at de ikke-kvotepliktige utslippene maksimalt kan være 15,01 millioner tonn i 2030.
Ikke-kvotepliktige transportutslipp
Målet om å halvere de ikke-kvotepliktige transportutslippene innebærer at disse utslippene – som var på 14,9 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2005 – må reduseres til 7,45 millioner tonn i 2030.
Sjøfart og fiske
I 2005 var utslippene fra sjøfart og fiske på 3,2 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, mens de i 2023 var på 3,9 millioner tonn CO₂-ekvivalenter.
Målet om å halvere utslippene fra 2005 innebærer at i 2030 må utslippene fra sjøfart og fiske være redusert til 1,6 millioner tonn CO₂-ekvivalenter.
Olje og gass
I 2005 var utslippene fra olje og gass på 14,1 millioner tonn CO₂-ekvivalenter ifølge Norges offisielle klimagassregnskap. Målet om å halvere utslippene innen 2030 bruker imidlertid en litt annen beregningsmetodikk slik at referansetallet som brukes for referanseåret 2005, er 13,6 millioner tonn CO₂-ekvivalenter.
I 2023 var utslippene fra olje- og gassektoren på 11,5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2023. For å nå utslippsmålet, kan utslippene fra utvinning av olje og gass maksimalt være 6,8 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2030.
Kilder:
Norges lov om klimamål (klimaloven)
Norges nasjonalt fastsatte bidrag under Parisavtalen (PDF)
NIBIO, Framskrivninger for arealbrukssektoren (LULUCF) under FNs klimakonvensjon og EUs klimarammeverk
EØS-komiteens beslutning nr. 269/2019 av 25. oktober 2019 om endring av EØS-avtalens protokoll 31 om samarbeid på særlige områder utenfor de fire friheter
Stortingets vedtak om at Norge skal være klimanøytralt fra 2030
Prop. 94 S (2018–2019) Samtykke til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av rettsakter som inngår i felles oppfyllelse med EU av utslippsmålet for 2030
Meld. St. 13 (2020–2021) Klimaplan for 2021–2030
Meld. St. 10 (2020–2021) Grønnere og smartere – morgendagens maritime næring
Anmodningsvedtak nr. 684 fra 12. juni 2020, Midlertidige endringer i petroleumsskatteloven
Ap/Sp-regjeringens politiske plattform: Hurdalsplattformen
Høringsbrev: Forslag om å endre det lovfestede klimamålet for 2030
Prop. 107 L (2022-2023) Endringer i klimaloven (klimamålet for 2030)
Regjeringens klimastatus og plan (2022)
Regjeringens klimastatus og plan (2023)
Regjeringens klimastatus og -plan (2024)
Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om Endringer i klimaloven (klimamålet for 2030)
Prop. 3 LS (2023-2024) Endringer i klimakvoteloven
Forslag til endring av klimaloven og nytt klimamål for 2035.
Energi og Klima, Klimavakten, Kvotemarkedet
Energi og Klima, Klimavakten, Norges utslipp
Energi og Klima, Oversikt-sak om Fit for 55
Energi og Klima, Parisavtalen i fulltekst
(Red. anm.: Artikkelen ble først publisert 11. februar 2023. Sist oppdatert 8. november 2024.)