Modellstudier fra NTNU viser at Norge kan bli viktig for at Europa når klimamålene sine, men det krever tettere samarbeid. Likevel vil strømprisen i gjennomsnitt forbli konsekvent lavere enn i både Storbritannia og Tyskland, sier Asgeir Tomasgard.
Kalhovddammen, Måranlegget i Telemark. Norsk fornybar kraft kan spille en viktig rolle i å gjøre Europa mindre avhengig av fossilkraft, sier Asgeir Tomasgard. Foto: Rune Engesæter, NVE.
Forskere ved NTNU har forsket på hvordan kraftmarkedet i Europa vil utvikle seg frem mot 2050. Resultatene viser at Norge kan spille en viktig rolle som det de kaller et "grønt batteri" for Europa. Vi har spurt Tomasgard hva det egentlig betyr, og hva som må til for at det må skje. ACER er nemlig ikke nok.
Energi og klima: – Hva menes med «grønt batteri»?
Asgeir Tomasgard:– Norge kan spille en helt spesiell rolle i Europa i fremtiden, ved å forsyne Europa med ren energi. Fordi vi har gode, fleksible energiressurser og en kapasitet i fleksibel produksjon som er nokså unik. Men det krever i tilfelle at Europa i årene framover samarbeider bedre om hvordan vi utvikler kraftsystemet.
– Hvordan har dere forsket på dette?
– Vi har gjort modellstudier der vi har forsøkt å forutse utviklingen i det europeiske kraftmarkedet de neste 30 årene. Modellene våre tar utgangspunkt i at Europa bygger det mest kostnadseffektive kraftsystemet vi kan tenke oss – både med tanke på investering og drift. Utopisk, kanskje, men det gir et bilde av hva som vil skje under de mest optimale forholdene for Europa.
– Hva finner dere ut?
– At det er tre grunner til at Norge kan fungere som et grønt batteri. For det første har Norge gode ressurser for fornybar energi. Både innen vannkraft, som er godt utbygget allerede, og vindkraft, der vi har et stort potensial. Disse ressursene er såpass gode at modellene i mange tilfeller finner det mer kostnadseffektivt å bygge ut energiproduksjon i Norge fremfor i Europa. Dette vil jeg komme tilbake til.
For det andre har vi fleksible energiressurser, og da snakker jeg spesielt om vannkraft. Når vinden blåser godt på kontinentet, kan vi derfor holde igjen på vannkraften, og kanskje importere billig vindkraft. Eller vi kan være leverandør av backup-kapasitet til for eksempel Tyskland, hvis det blir vindstille en uke. Andre ganger kan vi utnytte høye prisforskjeller på timesnivå.
Enda en tjeneste vi kan levere, som ofte neglisjeres i slike diskusjoner, er balansetjeneste i form av reservekapasitet på svært kort sikt, fra minutter til en time. Norsk vannkraft er spesielt godt egnet for slik såkalt «effektkjøring». Det innebærer at man reserverer kapasitet – både i magasinene og produksjonsleddet, men også i overføringsnettet – til å løse denne typen kortsiktige problemer i det europeiske strømnettet.
Dette er imidlertid et marked som ikke er fullt ut utviklet. Et av de store spørsmålene er om markedene vil utvikles i en retning hvor slike tjenester blir priset etter verdi. Skal de prises etter mengden kraft som er overført, vil det ikke være lønnsomt å reservere denne kapasiteten. Det er fleksibiliteten som har verdi. Men behovet er stort, og det er potensialet for økt verdiskapning fra norsk vannkraft også.
– Er det forskjell på slik effektkjøring og den korte utvekslingen på timesnivå, utover tiden det tar?
– Ja, og dette er viktige dimensjoner man ofte ikke skiller nok mellom i debatten.
Tenk deg et vannkraftverk som går for fullt i 2-3 timer. Elektrisiteten som eksporteres, tilsvarer full produksjon i de timene. Den selges da til for eksempel 30 øre per kilowattime (kWh). Dette er den typiske formen for strømhandel, som når norske kunder konsumerer strøm. Man utnytter prisdifferansen mellom landene og eksporterer når det er lønnsomt.
Men balansetjenestene vi snakket om, er en annen type handel: Strøm som reservetjeneste eller back-up. Hvis det for eksempel skjer en hendelse i nettet i Sverige eller Tyskland, og det er fare for strømbrudd, og en ikke klarer å kompensere med lokal strømproduksjon. Da kan norsk, fleksibel vannkraft trå til i korte tidsperioder, slik at forbrukerne ikke merker noe til problemene. Da leverer vi en tjeneste der vi sender ut full produksjonskapasitet. Men fordi det skjer over kort tid, går det ikke mye energi med.
Det spesielle med slik kortsiktig effektkjøring er altså at prisen for den faktiske mengden energi som er overført blir så lav at det i seg selv ikke er kostnadssvarende for leverandøren å reservere denne kapasiteten. Derfor prises dette på en helt annen måte, mottakerne i Sverige eller Tyskland betaler da en kompensasjon som kommer i tillegg til den vanlige strømprisen. Det er blitt mer og mer oppmerksomhet omkring denne typen tjenester i det siste. Disse krever altså at man reserverer kabelkapasitet og produksjonskapasitet, og at man kan øke produksjonen veldig fort. Det passer norsk vannkraft perfekt til.
– Vil effektkjøring gå på bekostning av tilgjengelig kapasitet i det norske strømnettet? Og vil det presse forbrukerprisen opp her hjemme?
– Nei. I Norge har vi overskuddskapasitet til å tilby denne typen balansetjenester, uten å påvirke energiprisen i særlig grad. Dette først og fremst fordi vi snakker om små energimengder. Det som driver prisen i Norge er energimengden som omsettes i markedet.
Også energiutveksling på timesnivå og oppover, gjør at norske produsenter får et større marked å selge energien i. Dette vil de i snitt få bedre betalt for enn salg her hjemme, og det vil drive strømprisen litt oppover. Det vil imidlertid samtidig kompenseres for ved at vi kan importere når strømprisen øker kraftig i Norge. Akkurat det så vi i deler av landet i vinter. Strømutveksling er gunstig for Norge fordi vi er på riktig side av kabelen. Vi har mye bedre og mer fleksible energiressurser enn noen naboland. Dette vil vi uansett tjene på.
– Du nevnte at det i mange tilfeller kan være mer kostnadseffektivt å bygge ut fornybar kapasitet i Norge enn i Europa. Når gjelder det?
– Dette går på den langsiktige kapasitet på energiproduksjonen i hele Europa. Skal vi bygge ut ressurser som modellene våre viser er effektivt, må Europa få et mye bedre samarbeid på langsiktig planlegging. ACER-diskusjonen går egentlig bare på kortsiktig energiutveksling mellom land, transparente og rettferdige spilleregler for hvordan det skal skje, og så videre. For all del, det er positivt.
På lengre sikt tenker imidlertid europeiske land først og fremst på sin egen energiforsyning. De bygger ut sitt system uavhengig av de andre. Det fører for det første til en litt mindre effektiv utvikling. Vi får samarbeid om kortsiktige problemstillinger, men ikke langsiktige prioriteringer. Dette er også negativt for Norge. Fordi vi sitter på gode energiressurser vi kunne bygget ut, hvis også det langsiktige samarbeidet innad i EU og mellom Norge og EU på kapasitet og investeringer var bedre.
[rp4wp]
Slik det er nå, er det forbundet med risiko for norske aktører å bygge ut store mengder vindkraft uten å være sikker på å ha kjøpere. Derfor ligger det et stort potensial for langsiktig samarbeid her. Hvis flere land kunne gått sammen om et kapasitetsmarked, som kunne garantert at kapasitet alltid var tilgjengelig, ville det redusert usikkerhet og økt investeringer i Norge, og vært fordelaktig for Europa. Men som sagt, jeg tror ikke dette vil skje uten videre. Dette handler like mye om politikk som økonomi.
– Vi har bare snakket om to grunner til at Norge kan være et grønt batteri. Hva var den tredje grunnen?
– Gass. Vi ser at når vi kommer fram til 2030-2040 med store mengder fornybar kraft i systemet, sier modellstudiene våre at norsk naturgass – på samme måte som vannkraft i det europeiske kraftsystemet – kan bli viktig for å levere fleksibilitet. Dette gjelder først og fremst på morgen, ettermiddag og natt uten sol, og perioder der vinden ikke blåser. Igjen, og lik vannkraften, som fleksibel leverandør.
Det er imidlertid klart at det definitivt vil påvirkes av om vi lykkes med å få til karbonfangst og -lagring (CCS) som kommersiell teknologi. Får vi ikke til det, estimerer modellen at etterspørselen etter gass vil synke med to tredeler i kraftsystemet i 2050 sammenliknet med utfall der vi lykkes med CCS. Dette blant annet fordi modellene tar hensyn til for eksempel CO₂-prising og konkurransekraft mot andre fossile kilder.
Det vi dessverre ser i dag er at mange europeiske land fortsetter å kjøre kullkraftverkene sine. Med alt det innebærer av negative effekter. Det er et paradoks at for eksempel Tyskland investerer i store mengder fornybart, og er blant de beste i klassen der. Fordi de samtidig taper hele fordelen ved det på grunn av avhengighet av kullkraft.
Det handler dels om lave kullpriser, dels om at det er politisk vanskelig å fase ut kull. Blant annet på grunn av hensynet til lokale arbeidsplasser. Dette er litt av dilemmaet vi ser når vi snakker om disse modellstudiene. Studiene tar for seg kostnadseffektiv utvikling for Europa samlet sett. Men det er ikke alltid at alle tiltak som er bra for Europa samlet, er bra for ett land eller én region isolert. Dette er en av utfordringene vi må løse for at det europeiske kraftsystemet skal fungere optimalt i fremtiden.
Helt til slutt: Forskere på NTNU har også hevdet at det er lite empirisk belegg for at økt kraftutveksling gir høyere strømpris. Samtidig er dette et av kronargumentene mot norsk implementering av den tredje energimarkedspakken. Hva sier modellene deres om det?
– De beste studiene som er gjort, er NVE og Statnett sine studier av kabler, med både variasjon og snittpris, i ulike deler av Norge mot 2030. Det er vanskelig å spå om priser, men ut fra våre modellstudier kan vi se på priser også når vi nærmer oss 2040 og 2050 med store mengder fornybar kraft i det europeiske systemet. Da observerer vi tre ting:
For det første at Norge konsekvent vil ha lavere snittpris enn land som Tyskland og Storbritannia. For det andre at innslag av store mengder sol vil føre til at prisen i Europa vil veksle mellom høyt og lavt nivå daglig. Dette vil man også se i Norge. Og for det tredje at det kan bli store forskjeller i pris mellom ulike år i Europa, antakeligvis basert på værår. Dette vil også påvirke Norge.
Et massivt flertall i EU-parlamentets utenrikskomité ber EU-institusjonene om å arbeide aktivt for norsk, islandsk og grønlandsk medlemskap.
