Overgangen til lavutslippssamfunnet er en av de største omlegginger vi har sett i verdenshistorien.
Men motkreftene er mange og sterke, forklarer NTNU-forsker Espen Moe. Hindre og bremseklosser for omstilling er hans forskningsfelt. Med ham som guide skal vi se på fire viktige land: Japan, Tyskland, USA og Kina.
«Vested interests» er hans forskningsfelt. Det er vanskelig å finne et godt ord på norsk. Det er noe annet enn «særinteresser». Det handler om aktører som støtter seg på institusjoner og organisasjoner som virker i de etablertes tjeneste – reguleringer og økonomiske strukturer, inngrodde oppfatninger, departementer og direktorater. Sammen utgjør dette et system som motsetter seg endringer de oppfatter som truende. Innenfor energifeltet er det nullutslippsløsningene og teknologiske, økonomiske og politiske virkemidler som kan hjelpe dem frem, som er trusselen. Mye vil bli snudd på hodet.
Espen Moe tror landene som klarer å kontrollere sine «vested interests» er best i stand til å foreta skiftet.
Japan
Japan er en stor utslippsnasjon som importerer all sin fossile energi. De har med andre ord gode grunner til å omstille energisektoren i klimariktig retning, ikke minst i lys av Fukushima-ulykken. Den omfattende importen av fossilenergi tynger handelsbalansen. Japanske selskaper var tidlig ute med solenergi, men energiomstillingen går likevel veldig trått.
Dette skyldes ifølge Espen Moe i stor grad de etablerte interessenes makt.
– Kraftselskapene, som har stor politisk innflytelse, vil ikke ha vindkraft. De ser at folketallet vil gå ned og at behovet for elektrisitet faller. Hvorfor gjøre det vanskeligere for seg selv ved å slippe til en konkurrent, sier Moe.
Espen Moe er førsteamanuensis ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU. Hans forskningsfelt er «vested interests» – etablerte interesser/særinteresser.
I Japan står kjernekraft, kull og gass, veldig sterkt. Sektoren har stor politisk innflytelse. Japan har ti regionale elektrisitetsselskaper som i praksis har monopol både på kraftproduksjon og nett i sine områder. Også tekniske forhold, som spenningen i nettet, hindrer friere konkurranse og stenger nykommere ute.
– Etter Fukushima er det bygd ut mye solenergi, men så har elektrisitetssektoren satt foten ned. Den hevder også at vind og sol ikke er til å stole på – i motsetning til tradisjonell kraftproduksjon basert på kull, sier han.
Tyskland
Tyskland er ifølge Espen Moe landet som har kommet lengst i å bryte opp det gamle regimet. Sterk politisk konsensus og folkelig støtte til Energiewende har gjort det mulig. Der finnes et mulighetsrom som ikke er til stede for eksempel i USA.
– Land som har stor grad av politisk konsensus kan få til endring. Da blir ikke endringene noe som kan utnyttes i valgkamper. Det er sjelden upopulært å være for et renere samfunn i Tyskland, sier han.
I Tyskland er Sosialdemokratene i SPD og Kristeligdemokratene i CDU stort sett enige, og den tyske befolkningen er mot atomkraft og for miljøvern. Under slike forhold er det mulig å ta beslutninger som går på tvers av store markedsaktørers interesser, mener Moe – til tross for at Tysklands Energiewende koster forbrukerne mye. I 2014 kostet støttesystemene for sol og vind 24 milliarder euro.
Husholdninger setter solceller på taket og selger strøm tilbake til nettet. Skiftet er langt fra problemfritt. Selv om det blir mer desentral produksjon av sol og vind, kreves likevel sterkere nett og det koster. Mye fornybar energi stiller store krav til kraftlinjene også når elektrisitetsproduksjonen blir mer desentral, fordi sol og vind leverer mye mer variabel kraft.
– Tyskland har kommet lengst i retning av en «prosumer»-revolusjon (producer+consumer=prosumer) basert på solenergi, sier Moe.
Tyskland er landet hvor sol i størst grad er blitt en «disruptive technology». Den er desentral og utfordrer derfor klassisk sentralisert kraftproduksjon med lange overføringslinjer. Den tar fortjenesten bort fra kraftselskapene (selger til og med strøm tilbake til nettet). Dette fører til at de tyske kraftselskapene har de største underskuddene noensinne. Men samtidig trenger vi strømnettet, og vi trenger et forbedret nett fordi vi skal fortsette å fase inn mer fornybar energi. Denne utbyggingen er det kraftselskapene, med sine store underskudd, som normalt bekoster. Systemet rives i forskjellige retninger. Sluttresultatet er ikke opplagt.
USA
USA er veldig forskjellig fra Tyskland. Det er ikke konsensus i klima- og energipolitikken. Det republikanske partiet mot er mot «alt» som smaker av skjerpet klimapolitikk.
– I USA er systemet, særlig Senatet, i stand til å blokkere alt. Derfor forsøker president Obama å styre gjennom en sektor som er unndratt politisk kontroll. Helt siden Nixon, tidlig på syttitallet, har Environmental Protection Agency (Forurensningstilsynet) regulert, kontrollert og vurdert utslipp. CO₂ er innenfor mandatet. Det har amerikansk høyesterett bekreftet, forklarer Espen Moe.
Obamas vei, med utslippsreguleringer gjennom byråkratiet heller enn for eksempel karbonprising, innebærer det Moe kaller «teknokratisk problemløsning heller enn politikk». Å få til endring gjennom politikk som bestemmes sentralt i Washington er umulig. Samtidig virker andre krefter i det amerikanske systemet sterkt i retning av endring. For eksempel er Forsvarsdepartementet en sterk drivkraft. De militære lederne vil ha systemer som fungerer i felt, og er derfor langt fremme når det gjelder bruk av solenergi i såkalte microgrids.
Moe legger også vekt på at det er en stor statlig satsing på forskning, blant annet gjennom Department of Energy. Enkelte stater, som California, driver endringer frem gjennom kvotesystemer og ulike reguleringer. Det er også sterke tegn til at teknologi- og markedsdrevne endringer «nedenfra» skalerer utbyggingen, for eksempel av solenergi på private hus.
– Ingenting virker bedre enn markedsmekanismer når de først fungerer, sier Espen Moe.
Kina
Ingen land bygger ut så mye fornybar energi som kineserne, men den utnyttes ikke alltid like godt. Espen Moe viser til at det er manges inntrykk at de sentrale myndighetene har stålkontroll. Det har de i en viss forstand, men lenger ut og ned i systemene er ikke alt like lett.
Espen Moe forklarer at incentiv-systemet i Kina har stimulert bygging av kapasitet, heller enn produksjon av elektrisitet.
– I Kina har det politiske incentivet vært at man skal installere så mye som mulig så fort som mulig. I enkelte tilfeller har vindmøller vært bygd 150 kilometer fra nærmeste kraftledning. Dette gir et stort spill av ressurser. Målt som installert kapasitet, har Kina 75 prosent mer vindkraft enn USA. Men amerikanerne produserer likevel 20 prosent mer elektrisitet.
Forklaringen er både at den amerikanske teknologien er bedre enn kinesernes, men også at store deler av Kinas vindkraft ikke er koblet godt til nettet.
Espen Moe sier at den kinesiske fornybarpolitikken startet som industripolitikk. For vind handlet det om å skape en ny industriell sektor. Innen solenergi satset kineserne på å ta det europeiske markedet.
– Da det europeiske markedet crashet, ble det utviklet et hjemmemarked for sol i Kina. Trinnene er altså industripolitikk, så energipolitikk/energisikkerhetspolitikk med aspekter av klimapolitikk, sier han.
– Kineserne mener at dette også er klimapolitikk – de ser kostnadene ved forurensning, både for kloden og med tanke på å bevare den «sosiale harmonien». Det er få ting den jevne mann i Kina irriterer seg mer over enn forurensning.
Fremover mener Espen Moe det blir avgjørende hvordan aktørene i det kinesiske samfunnet takler at «alt» ikke lenger vokser i rekordtempo.
– I Kina har så langt alt vært «enkelt». Med økonomisk vekst på 9–10 prosent er det nok til alle. Det er rom for mer olje, gass, kjernekraft, kull, vindkraft, sol. Fremover vil vi få se hva som skjer når andre energikilder skal vokse på bekostning av kullet, sier han.
Voldsom endring
Voldsomme endringer må gjennomføres de nærmeste tiårene hvis verdens energiforbruk skal legges om i tråd med togradersmålets krav. Overgangen handler om teknologi, økonomi og politikk. Førsteamanuensis Espen Moe ved NTNUs senter for industriell økologi ser i hovedsak på det politiske hjørnet i dette triangelet.
– Politikken er ofte vanskelig å overskue. Den er mye mer irrasjonell enn både teknologien og økonomien, sier Espen Moe.
– Den økonomiske og teknologiske logikken fremstår ofte som mye mer «logisk» enn den politiske. Den politiske handler i mye større grad om å skape og utnytte muligheter. Og ofte kommer de rekende på en fjøl, som Fukushima – store eksterne sjokk som gjør det mulig å stake ut en ny kurs fordi oppfatningen om verden plutselig forandrer seg så mye at ingen aktører lenger er sterke nok til å blokkere endring. Slike potensial må utnyttes mens de er der, sier han.
