I et debattinnlegg i Energi og Klima den 5. februar etterlyser fire forfattere en større åpenhet om hva slags avfall som brennes på hvert enkelt forbrenningsanlegg i Norge.

Det er bra at byggenæringen etterspør mer informasjon om hva som skjer i de 17 forbrenningsanleggene vi har her til lands, og hva slags avfall som behandles der. Kunnskap og åpenhet om dette er viktig.

Bransjen har ikke noe ønske om å forbrenne fraksjoner som med fordel burde vært brukt flere ganger eller sendt til materialgjenvinning. Men hva som sendes til forbrenning, er i praksis en konsekvens av hva som skjer i leddene før oss – og det er nettopp som forbrukere og avfallsprodusenter vi alle har et ansvar og er i en posisjon der man virkelig kan gjøre en forskjell.

Trygg behandling

Det er viktig å understreke at det er trygg behandling og destruksjon av restavfall som alltid er anleggenes primære funksjon. Det vil si at anleggene kommer til å behandle avfall uavhengig av om spillvarmen brukes til å varme opp hjem og skoler i nærområdet.

Fjernvarmen er et biprodukt som bidrar til frigjøring av kraft og dermed gir indirekte klimagasskutt. Høy energiutnyttelse er også et krav myndighetene setter. Som leder av fagforum avfallsforbrenning i Sirk Norge, vet jeg også at det ikke er store forskjeller mellom anleggene på hvilke avfallstyper som i praksis forbrennes. Avfall som i dag forbrennes i Trondheim, kan i morgen forbrennes på Hamar eller i Ålesund – det er slik det fungerer.

Hvorfor er det så krevende å gi et detaljert svar på hva som forbrennes? Det er fordi svaret avhenger av hva man egentlig spør etter. For hva mener man med avfallstyper? Er det for eksempel mengde med gjenvinnbar plast som burde vært sortert ut tidligere? Er det mengde med ikke-gjenvinnbar plast som uansett må forbrennes? Eller er det rivningsvirke fra byggebransjen, EE-avfall eller matavfall? Listen over mulige avfallstyper er lang. På norskeutslipp.no finner man til informasjon en oversikt over hvilke avfallstyper hvert forbrenningsanlegg behandler, men denne er ikke standardisert og med varierende detaljeringsgrad.

Farlig avfall er strengt regulert

Bare på Hafslund Celsios avfallsforbrenningsanlegg på Klemetsrud kommer det inntil 100 trailere hver dag med ulikt restavfall etter at privatpersoner og næringsliv har gjort sorteringsjobben. Det er husholdningsavfall fra en rekke kommuner, næringsavfall samlet inn på mange lokasjoner over hele landet, det er smittefarlig avfall fra sykehus og annet avfall som må destrueres ved direkte forbrenning, og ikke minst behandles rejekt fra både sorteringsanlegg og gjenvinningsindustrien. Bare for å nevne noe!

Norske anlegg behandler også sortert restavfall fra andre land, for eksempel i Storbritannia og Irland, som per i dag mangler egen forbrenningskapasitet og der deponi er et reelt og klimamessig dårligere alternativ.

Fordelingen av ulike avfallstyper (husholdningsavfall, næringsavfall osv.) anleggene forbrenner, varierer over tid, og det samme gjør avfallets innhold. Man kan ta plukkanalyser (dette gjør blant annet Oslo kommune), men slike analyser gir av natur ikke noe godt og representativt bilde for Norges største anlegg på Klemetsrud. Bransjen setter også en rekke krav til hva man ikke kan motta, ikke minst for å beskytte anlegg, ytre miljø og sørge for god HMS. Farlig avfall er for eksempel strengt regulert i anleggenes utslippstillatelser.

Gjenspeiler samfunnet rundt oss

Det ideelle og teoretiske svaret på spørsmålet forfatterne stiller, er at bransjen kun forbrenner fraksjoner som ikke skal, bør eller kan sendes til materialgjenvinning, altså restavfall etter sortering. EU og Norge har satt svært ambisiøse materialgjenvinningsmål i tråd med avfallshierarkiets prinsipper. Det gjenspeiles her hjemme gjennom en rekke sorteringskrav av flere fraksjoner for både husholdninger og næringsliv, krav som vi antar vil strammes ytterligere til i årene som kommer. Ikke minst gjelder det for plast, da dette er hovedkilden til utslipp av fossil CO₂ fra avfallsforbrenning.

Men verden er dessverre ikke ideell, og det som forbrennes, gjenspeiler samfunnet rundt oss, på godt og vondt. Økt forbruk og økt netthandel øker avfallsmengden som må håndteres. Og kaster du gjenvinnbar plast i restavfallet, ja, da blir dette forbrent. Og motsatt, det hjelper ikke å sortere ut plast eller tekstiler som ikke er egnet for gjenvinning. Det havner til slutt i en forbrenningsovn enten her hjemme eller et sted i Europa, eller enda verre: på et deponi eller dumpet i naturen.

Profesjonelle avfallsaktører, for eksempel interkommunale selskaper, har også stor påvirkning på hva som til slutt blir energigjenvunnet. Dersom det er mer lønnsomt å sortere ut mer plast og tekstiler for materialgjenvinning enn å sende dette til forbrenning, som både medfører kostnader og CO₂‑avgift, vil de naturlig prioritere dette. Hvor gode markedene er for resirkulerte materialer, er derfor en svært viktig indikator for hva som til slutt forbrennes.

Avfall er komplekst

En feil mange gjør, er å forenkle og idealisere diskusjonen rundt avfallshåndtering. Realiteten er at avfall, og ikke minst plast, av natur er særdeles heterogent, der et uendelig utall av materialkombinasjoner, tilsetningsstoffer (herunder helseskadelige), beskaffenhet, alder, skitt og møkk osv. gjør både sortering og gjenvinning krevende. Ikke bare for oss forbrukere som etter beste evne forsøker å sortere hjemme, men også profesjonelle avfallsbesittere og den seriøse gjenvinningsindustrien har i praksis en utfordrende oppgave.

Det skal jo lønne seg å gjenvinne, både økonomisk og miljømessig, samtidig som kjøpere av for eksempel gjenvunnet plast gjerne vil ha høy kvalitet og lavest mulig pris. Dette regnestykket går ikke alltid opp, noe den tøffe konkurransesituasjonen for den europeiske plastgjenvinningsindustrien med all tydelighet dessverre viser.

Oversvømmes av billige produkter

Situasjonen blir heller ikke bedre av at samfunnet i økende grad overstrømmes av billige produkter av svært lav kvalitet og med tvilsomt innhold fra en økende og lite bærekraftig netthandel. Mye av dette havner altfor raskt i restavfallet. Det er i en slik kontekst vi ikke må glemme den viktige ryddejobben forbrenningsanleggene faktisk gjør, ikke minst for å fjerne helseskadelige stoffer og miljøgifter fra kretsløpet, samt hindre avfall på avveie. Dette er også til fordel for materialgjenvinningen.

Kompleksiteten i avfallets natur og beskaffenhet gjør det også krevende å lage nøyaktige avfallsstatistikker, enten det er på hva som sorteres ut, hvor mye av dette som reelt sett gjenvinnes til nye produkter og hvilke avfallstyper som forbrennes.

Vi skulle gjerne sett bedre avfallsdata i hele kjeden, både oppstrøms og nedstrøms i vår egen bransje. Samtidig må være ærlige på at helt nøyaktige oversikter over hva som forbrennes, neppe er mulig med det første. Dog vil ny teknologi som kamerateknologi, kunstig intelligens og C14-målinger i fremtiden kunne gi bedre kontroll og innsikt på avfallet som sluttbehandles på forbrenningsanleggene.

Karbonfangst på Klemetsrud

I Oslo bygger vi nå karbonfangst på landets største forbrenningsanlegg. Når anlegget står ferdig i 2029, vil det ikke bare sørge for trygg destruksjon av vårt restavfall, men også forsyne byens fjernvarmesystem med karbonnøytral overskuddsvarme og i sum skape negative karbonutslipp (reell karbonfjerning fra atmosfæren).

Dette, sammen med økt bevissthet om, og krav til, bærekraftig forbruk og ombruk, er vi sikre på vil supplere dagens avfalls- og gjenvinningsregime på en veldig god måte. Flere andre byer i Norge har tilsvarende karbonfangstplaner for sine forbrenningsanlegg.

I henhold til EU-direktiver og tilhørende veiledere er overskuddsvarmen fra avfallsforbrenningsanlegg, som i sin tillatelse har avfallsbehandling som primær oppgave, å regne som karbonnøytral energi, uten utslipp og som også er en akseptert energikilde i nullutslippsbygg. Disse prinsippene er også i tråd med EPD-regelverket og byggesektoren kan, slik vi ser det, bruke dette i sin klimadokumentasjon som fjernvarmekunder.