I Energi og Klima 26. november foreslår Sintef-forskere at kommuner satser på karbonfangst på avfallsforbrenningsanlegg. Men kommunepolitikere bør tenke seg om før de fremmer en omstridt, stort sett mislykket teknologi, – særlig fordi det finnes alternativer med flere positive ringvirkninger for miljøet og samfunnet.

Et premiss som oftest legges til grunn om karbonfangsts potensiale i omstillingen til et nullutslippssamfunn, er at teknologien fjerner alle utslippene fra anlegget den blir knyttet til. Sintef-forskerne sier at det vil bli «slutt på… tilførselen» av CO₂ til atmosfæren med karbonfangst på avfallsforbrenningsanlegg.

Men premisset er feil. Ingen karbonfangstprosjekt i verden har klart en fangstgrad på mer enn 78 prosent av utslippene fra anlegget det blir knyttet til. DNVs oversikt viser en global gjennomsnittlig fangstgrad på 53 prosent. Selv disse beskjedne tallene kan være overdrevet. Equinor beklaget i januar i år overdrevne påstander om lagring fra eksisterende prosjekter.

Det er lite som tilsier at dette vil bli bedre i nær fremtid. Forskning fra Oxford University fant at karbonfangst (i motsetning til fornybar energi) ikke blir mer effektiv eller billigere over tid, og at en karbonfangstavhengig klimaomstilling vil koste 30.000 milliarder dollar mer enn en omstilling basert på reelle utslippskutt. FNs klimapanel rangerte karbonfangst som det dyreste og minst effektive tiltaket for å nå 2030-klimamålene.

Negative konsekvenser for natur og miljø

Karbonfangstprosjektet på avfallsforbrenningsanlegget i Oslo har redusert målet for maksimal årlig fangst. Regjeringens Langskip/Northern Lights-satsing har sprengt budsjettet, men har likevel ikke nok skip som kan frakte nok CO₂ til å nå prosjektets mål. Altfor mange glemmer Mongstad, men i virkeligheten har de fleste karbonfangstprosjektene i verden blitt utsatt eller avlyst. Antall mislykkede prosjekter har ifølge DNV økt de siste årene.

Tiltak for å gi plass til CO₂-transport i Oslofjorden innebærer «svært store og betydelig negative konsekvenser for natur og miljø» under anleggsfasen, ifølge Plan- og bygningsetaten i Oslo kommune. CO₂-lekkasjer kan være problematisk for livet til havs og på land, som i forgiftningsulykkene i Louisiana og Mississippi. I tillegg krever karbonfangst svært mye energi og vann.

Og nok en gang skaper vi avfallsproblemer som fremtidige generasjoner må overvåke og eventuelt rydde opp i. Oppsummert tilsier all erfaring at karbonfangst ikke kan levere lovede utslippskutt, samtidig som teknologien innebærer flere alvorlige risikoer.

Helse- og miljøfarlig avfallsforbrenning

Det hevdes, tross disse begrensningene, at karbonfangst er det eneste tiltaket som kan redusere utslipp i visse vanskelige sektorer, som avfallsforbrenning.

Men det er ingen naturlov at vi må eller bør fortsette å brenne avfall. Avfallsforbrenning er det motsatte av sirkulærøkonomi. Som FutureBuilt viser, tar avfallsforbrenning materialer ut av et mulig kretsløp, mens de enorme summene som må investeres i karbonfangst, låser samfunnet til linearitet i flere tiår, og utkonkurrerer gjenvinnings- og ombrukstiltak.

Forbrenning av husholdningsavfall økte i Norge på 2010-tallet. Dette selv om 70 prosent av det som ble brent, kunne vært sortert ut og behandlet mer miljøvennlig. Tiltak for å redusere forbruket og det å benytte mer bærekraftige og resirkulerbare materialer, vil kunne kutte behovet for forbrenning betraktelig.

Det sirkulære gir flere arbeidsplasser

Sintef-forskerne stiller seg også positive til at selskaper som Microsoft kjøper kvoter fra karbonfangst på avfallsforbrenning til å «nulle ut sine egne utslipp». Her er det snakk om å la tekgiganter bruke mulige, men per nå ikke-eksisterende, fremtidige utslippsreduksjoner til å kompensere for eksisterende utslipp som øker på grunn av datasentre og KI, noe ingen norske aktører bør bidra til.

Utover å kutte utslipp (ved å erstatte avfallsforbrenning), vil en mer direkte satsing på tiltak for sirkulærøkonomi ha flere positive ringvirkninger for samfunnet og naturen, ettersom avfallsforbrenning ifølge Zero Waste Europa er farlig for helse og miljø.  Gjenbruk, reparasjon og resirkulering kan dessuten skape mange flere arbeidsplasser enn avfallsforbrenning eller deponi.

Manglende debatt

Norge er det landet som har gitt størst subsidier per innbygger til karbonfangst globalt. Den ukritiske diskursen rundt karbonfangst gjenspeiler dessverre oljenæringens makt i landet. Oljeindustrien har utviklet teknologien og har mest å vinne på at den blir bygget ut i stor skala.

Mesteparten av eksisterende og (ifølge DNV) planlagte karbonfangstprosjekter har energiproduksjon fra olje eller gass som formål. Karbonfangst er et redningstau til oljenæringen, som trenger stadig nye unnskyldninger for fortsatt fossil utvinning og som driver omfattende lobbyvirksomhet for karbonfangstsubsidier i EU og internasjonalt. Også dette hører med i debatten om karbonfangst og -lagring.  

Forskerne fra Sintef har rett i at vi må redusere utslipp drastisk i årene framover. Men når kommunene diskuterer utfordringene de har med utslippene fra avfallssektoren, må riktige premisser og helhetlige perspektiver legges til grunn.

Karbonfangst kan ikke levere tilstrekkelige utslippskutt. Og det å satse på karbonfangst kan føre til flere negative konsekvenser som låser oss til en ikke-sirkulær økonomi. Dette må legges til grunn for diskusjonen om mer ressurseffektive løsninger også for avfallssektoren.