Aled Fisher fra Oil Change International svarer 22.12.2025 på vår kronikk om karbonfangst (CCS) på norske avfallsforbrenningsanlegg.

Fisher blander ulike argumenter om CCS generelt, og noen om avfallsforbrenning spesielt. Vi støtter så absolutt en kritisk debatt, men stråmannsargumentasjon og kirsebærplukking tar oss ikke videre i den livsviktige innsatsen mot global oppvarming.

Først: Trenger verden industriell karbonfangst og lagring – CCS? Fisher mener åpenbart nei.

Vi mener CCS er en viktig del av verktøykassa for å begrense global oppvarming. Det mener også Det internasjonale energibyrået (IEA), FNs klimapanel (IPCC) og veldig mange andre. Ikke bare må vi redusere utslipp: CCS trengs for å nå «geologisk netto null», altså at historiske og fremtidige fossilutslipp føres tilbake til geologiske formasjoner.

CCS er ikke en sveitserkniv som gjør andre klimatiltak overflødige. Klimaverktøykassa inneholder mange andre løsninger, som fornybar energi, hydrogen, energieffektivisering og livsstilsendringer. Vi trenger dem alle. Ulike løsninger fungerer i noen sammenhenger, men ikke alle. Andre ganger fungerer løsninger godt sammen.

Sammen med biobasert restavfall kan CCS for eksempel muliggjøre negative utslipp. Veloverveide, helhetlige og solide konsekvensutredninger må selvsagt legges til grunn for ethvert CCS-prosjekt.

Fangstgrad: Fisher mener vi er for optimistiske i vår omtale av CO₂-fangstgrad. Men hva er virkningsgraden til karbonfangstteknologi? Fisher viser til DNV og en gjennomsnittlig fangstgrad på 53 prosent. Han unnlater å fortelle at dette tallet primært gjelder for CCS brukt til økt oljeutvinning og prosessering av naturgass.

Han formidler heller ikke, jf. den samme DNV-rapporten, at gjennomsnittlig fangstgrad de siste fem årene har økt til 60 prosent, ei heller at 90 prosent fangstgrad på punktutslipp nå regnes som et minimum. 90 prosent fangstgrad er forøvrig det Hafslund Celsio sikter mot på sitt avfallsforbrenningsanlegg på Klemetsrud i Oslo.

Kostnader: Videre viser Fisher til en rapport fra Oxford University om kostnadene ved CCS i Storbritannias klimaomstilling. Oxford-forskerne analyserer et «high» og et «low road» scenario for CCS. Fisher viser kun til «high road»-scenariet, hvor CCS fortrenger billigere løsninger som fornybar energi og resulterer i veldig høye omstillingskostnader. Han unnlater å nevne at den samme rapporten (s.3) konkluderer med at «Governments should rapidly scale up CCS but reserve it only for essential use cases.»

Anlegg som feiler: Fisher viser også til en artikkel i Energy Policy (Wang et al., 2021), som analyserer hvorfor så mange pilot- og demonstrasjonsanlegg for fangst og lagring, eventuelt utnyttelse, av CO₂ har feilet. Interessant nok unnlater Fisher å formidle et hovedpoeng i denne artikkelen: at CCS er en viktig klimaløsning, og at det har vært altfor lite koordinert innsats for innovasjon og teknologiutvikling. For de av oss som forsker på innovasjon og systemtransformasjon, er dette opplagte poeng.

Sirkulærøkonomi: Deretter kommer Fisher med innvendinger mot avfallsforbrenning som løsning. Nærmere bestemt at slik håndtering av avfall sinker omstillingen til en sirkulærøkonomi. Dette er argumenter mange bruker.

Vårt syn på dette er at det beste ikke må bli det godes fiende. Karbonfangst må selvsagt ikke konkurrere med økt materialgjenvinning. Samtidig må vi erkjenne at dette helt opplagt ikke er en enkel balanseøvelse. Men uavhengig av omstillingen til en sirkulærøkonomi, vil vi lenge ha betydelige avfallsfraksjoner der forbrenning med energigjenvinning er den beste løsningen.

Omstilling til en sirkulær økonomi er helt nødvendig, men i vårt perspektiv også et ‘wicked problem’. Det vil både kreve mye ny teknologi, produksjonsprosesser, forsyningslinjer (materialer mm.) – men også en brei samfunnsomstilling. Underveis må infrastruktur, praksiser, institusjoner og markeder også endres radikalt. Fra vår forskning på miljøinnovasjon og bærekraftig omstilling vet vi at slik systemisk transformasjon er kronglete og tar lang tid.

Og tid har vi lite av i klimakampen.