Energipolitikk kan ikke styres av kortsiktig lønnsomhet

Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
I stadig flere politiske prosesser behandles energi som et investeringsobjekt som først og fremst må bestå testen om kortsiktig lønnsomhet. Det kan høres fornuftig ut. Men når dette prinsippet gjøres styrende for energipolitikken, risikerer vi å ta beslutninger som er direkte i strid med både energifaglig kunnskap, historisk erfaring og våre langsiktige samfunnsmål.
Et ferskt eksempel finner vi i min kommune – Drammen. I arbeidet med ny temaplan for energi ble det flertall, etter forslag fra Jon Helgheim i Fremskrittspartiet, for et prinsipp om at alle energitiltak i kommunal regi må være økonomisk lønnsomme for å kunne gjennomføres.
Samtidig ble forslag fra oss i Venstre om tydeligere kobling mellom energi, areal og næringsutvikling ikke vedtatt. Resultatet er en plan som på papiret er ambisiøs, men som i praksis kan bli vanskeligere å følge opp.
Når mer vind og sol gir lavere verdi: Hva skjer med strømprisene?

Reduseres til et snevert regnestykke
Problemet er ikke at økonomi vektlegges. Det må vi naturligvis gjøre. Problemet oppstår når energipolitikk reduseres til et snevert, bedriftsøkonomisk regnestykke – ofte basert på metoder som er utviklet for å sammenligne enkeltteknologier, ikke for å styre komplekse energisystemer.
Den mest brukte av disse metodene er LCOE (Levelized Cost of Energy). LCOE har verdi som et sammenligningsgrunnlag for produksjonskostnader på anleggsnivå. Men som stadig flere fagmiljøer har påpekt, sier metoden lite om de faktiske kostnadene ved å bygge og drifte et robust energisystem.





