Vi må snakke mer om vårt energi- og ressursforbruk. For bak hver elbil, post på sosiale medier, og hver dusj ligger det en virkelighet vi sjelden forholder oss til: Den enorme innsatsen det krever å få energi inn i livene våre – og de ressursene vi tømmer på veien for alle våre duppedingser, produkter og maskiner.

Jeg har jobbet med fornybar energi i over 20 år og har alltid sett dette som en løsning for fremtidens bærekraftige samfunn. Men nå er jeg lei av praten om det «grønne skiftet» og troen på at teknologien vil fikse problemet. At vi kan fortsette med vårt unormale og stadig økende forbruk av alt. At elbiler, utvikling av vindturbiner, solceller og batterier på magisk vis vil redusere utslippene og bringe oss til målene våre.

Vi trenger ikke mer av alt raskere. Vi trenger en ny bevissthet. Vi trenger omprogrammering. Vi må begynne å snakke om hvordan vi kan leve et godt liv uten å ødelegge naturen. Frikoblet fra den konstante veksten i ressurs- og energiforbruk.

Det finnes en ny fortelling som ennå ikke har fått fotfeste. En som ikke lover mer komfort og teknologi, men mer balanse. En som ikke handler om å selge så mange elbiler som mulig, men om å stille spørsmålet: Trenger vi i det hele tatt bilen (så ofte)? Må vi eie? Kan vi leie? Sykle? Gå? Ta mer tog og buss? Eller ganske enkelt ta det mer med ro? Søke mer fred?

Komfortens forvandling

Det vakre med fornybar energi er at når vindmøllen først er bygd, produserer den strøm i hele sin tekniske levetid – gjerne i 15–20 år – uten at vi må tilføre mer råstoff annet enn vedlikehold. Biogass likedan. Det er en fantastisk løsning, men hva hvis det fører til at landbruket blir enda mer industrielt? At vi fortsetter å produsere mer og mer kjøtt og må frakte husdyrgjødsla over lengre og lengre avstander med digre semitrailere på små gårdsveier?

Og samtidig: Hva skjer når vi får all denne energien på magisk vis, rett inn i huset – eller bilen – uten å løfte en finger? Når vi går fra vedhogst og fyring til å taste inn «komforttemperatur» på en app? Når bilen lader mens vi sover, robotklipperen klipper plenen, og robot-støvsugeren støvsuger mens vi er på hytta?

Tesla utvikler nå sin universelle humanoide robot Optimus som er i stand til å utføre repeterende eller kjedelige oppgaver. Den skal drives av såkalt «bærekraftig energi» og sammen med kunstig intelligens vil den gjøre at «alle mennesker vil kunne få alt de ønsker seg», påstår Elon Musk.

Med alle våre elektriske maskiner og hjelpemidler mister vi kontakt med naturen og innsatsen som kreves. Vi blir energi- og ressursblinde. Alle våre maskiner og dingser gir, og skaper forventninger om, tidsbesparelser. Dette er tid som må fylles med nytt innhold. Ofte nye ting og opplevelser som krever enda flere ressurser, med mindre vi bruker tiden på å gå en tur i skogen.

Når nytt ikke erstatter gammelt

Historien om energi er nemlig ikke så enkel som vi liker å tro. Ideen og at «bærekraftig energi» skal gjøre at vi kan få alt vi ønsker oss, er en gedigen bløff. Historikeren Jean-Baptiste Fressoz skriver i boka More and More and More (2024) at nye energikilder sjelden erstatter gamle – de kommer i tillegg. Når vi innfører vind og sol, forsvinner ikke olje og kull. Forbruket av fossil energi fortsetter å vokse globalt. Det finnes ingen «energy transition” – bare «energy addition».

Se på 1800-tallet: Da kull revolusjonerte industrien, økte også bruken av tømmer. Kullgruvene krevde enorme mengder treverk for å stive opp gruvegangene. Da olje kom, forsvant ikke kullet – for oljeindustrien trengte stål, og stål trenger kull. Hvorfor skulle det være annerledes nå?

Joda, en stadig større andel av verdens primære strømproduksjon er såkalt «utslippsfri», slik Anne Jortveit skriver optimistisk på Energi og Klima 17. april. Andelen nådde 41 prosent i 2024 og det ble installert 29 prosent mer solenergi enn året før. Samtidig økte de direkte CO₂-utslippene fra kraftsektoren i 2024, de steg med 1,6 prosent sammenlignet med 2023. Økningen skyldes i hovedsak større utslipp fra kullkraftverkene.

Men det vi ikke får vite fra Jortveits artikkel og andre tilsvarende grønn-vekst-positive rapporter, er hva som skjer med de indirekte utslippene (scope to og tre) som følger med den «utslippsfrie» strømproduksjonen. Hvor mye fossil energi brukes til utvinning og produksjon av alle råmaterialene til all den nye kraftproduksjonen? Og hva med utfordringen med intermittent (variabel) energi? Vi trenger strøm også når sola ikke skinner og vinden ikke blåser. Er det mulig å bygge ut så mye sol og vind, uten samtidig å måtte bygge massive batteriparker og anlegg for stabil kraftproduksjon som kullkraft, gasskraft eller kjernekraft? Neppe.

Mer effektivitet, mer forbruk

Jevons paradoks gir oss en mulig forklaring. Den britiske økonomen William Stanley Jevons oppdaget i 1865 at mer effektive dampmaskiner ikke førte til lavere kullforbruk – tvert imot. Økt effektivitet gjorde energien billigere, som igjen økte etterspørselen. Billig energi = billig produksjon = mer forbruk. Og hjulet ruller fortsatt.

Vi ser det igjen og igjen: Teknologisk effektivisering uten begrensninger eller reguleringer fører til økt forbruk – ikke reduksjon.

Vi tror kanskje at elbiler, varmepumper, solceller på taket og batteri i garasjen redder klimaet, men det kan like gjerne føre til mer kjøring, og mer oppvarming – fordi det føles miljøvennlig, fornybart og lønnsomt.

Sirkulær virkelighetsflukt?

Uttrykk som resirkulerbar og gjenvinnbar er dessverre ofte fagre teoretiske ord, snarere enn løsning. Litium, for eksempel, er ekstremt vanskelig å gjenvinne på en bærekraftig og økonomisk forsvarlig måte.

Når de ubehagelige spørsmålene om elbilens svarte bakside kommer, så er Elbilforeningen og deres kampfeller i Zero og Bellona raske med å fortelle at sirkulær økonomi og gjenvinning kan løse det meste. Ja, elbilbatteriene kan gjenvinnes i det uendelige, får vi gjerne høre. Nei. «Kan» er ikke det samme som at det faktisk skjer. At batterier og deres metaller «kan gjenvinnes», betyr ikke at de blir det. Det betyr ikke at det er lønnsomt, teknisk mulig, eller at kvaliteten i resirkulert materiale er god nok til å brukes om igjen. Faktum er at det i hovedsak bare er de store materialene som jern, stål, aluminium og kobber som gjenvinnes. Hvis vi legger godviljen til, så er det kanskje et par-tre metaller utover disse.

I praksis blir derfor de fleste av de 50–60 grunnstoffene i en elbil aldri gjenvunnet, ifølge boken Den store el-bilbløffen / RENAS. De fleste av de kritiske/strategiske råmaterialene går tapt. Fortsatt bygges politikken på at «vi løser det senere» - «snart kan nesten alt gjenvinnes». EU innfører krav om 6 prosent resirkulert litium i nye batterier fra 2031. Det høres lite ut, men er et kvantesprang med veldig liten sannsynlighet for å kunne lykkes. Enda mindre sannsynlig vil det være å nå kravet i 2036 på 15 prosent.

Etter min mening så låser EUs batteri- og CRMA-regelverk oss opp i en metallbasert batterikjemi og forsinker utvikling og innovasjon i andre mer bærekraftige batterikjemier som kan gjøre elbilen mindre miljøbelastende.

Barnearbeid og blindhet

Og hva med glimmer (kråkesølv)? Dette er et mineral som brukes i elbilens batteriisolasjon med hele 10 kilo per elbil. Aftonbladet avslørte i 2023 og 2024 hvordan barn i det sørlige Madagaskar jobber under grusomme forhold, ofte i 40 varmegrader og uten mat i de uttørkede elveleiene. Elbiler er det nye store markedet som vokser kraftig med kjente elbilprodusenter som VW, Tesla og BMW på kundelisten. Hvorfor deltar barna i arbeidet? Barnas små fingre passer perfekt til oppgaven med å kakke ut kråkesølvet i de små gruvene, sier en av aktørene.

Elbilen representerer ikke bærekraft – den representerer vekst. Produsentene konkurrerer først og fremst på ytelse og pris. Mer batteri, lengre rekkevidde, større biler. Samtidig blir elbilen billigere og billigere, både i innkjøp og drift. Dette senker terskelen for forbruk. Flere biler, mer kjøring, og flere motorveier.

Politikkens «suksess» og Elbilforeningens forretningsmål regnes, måles og cashes inn i antall solgte nye elbiler med stadig lengre rekkevidde og ytelse. Men løsningen kan ikke være å bytte ut alle fossilbiler med nye elbiler. Da er vi tilbake i Jevons’ paradoks – økt effektivitet fører til økt forbruk.

En grønn illusjon?

Vi må spørre oss: Er «det grønne skiftet» egentlig et skifte – eller bare en ny runde med mer produksjon og forbruk? Særlig fornybar energi, batterier og elbiler krever enorme mengder metaller og mineraler. Og det er fossil energi som driver maskinene som henter dem ut. Det grønne skiftet forutsetter mer av det svarte. En oksymoron, med andre ord.

Og vi er med på det, hele veien – når vi bytter ut dagens løsning med noe som skinner litt mer. Når vi kjøper nytt, større og «grønnere» uten å stille spørsmålet: Trengte vi det egentlig?

Både bilindustrien, kraftindustrien, Zero og Bellona – og flertallet av politikerne – hyller elbilen og snakker om det grønne skiftet på inn- og utpust. Alle har interesse i, og tjener derfor på, denne suksessfortellingen. Alle unngår den ubehagelige sannheten: At vi med salg av nye elbiler øker forbruket av naturressurser og at utslippene i produksjonskjeden er høye. I tillegg har den store utfordringer med bærekraft både i produksjon og bruk.

Unntakene finnes – der hvor vår egen natur eller utsikt er truet. Da mobiliseres motstanden, for eksempel mot monstermaster i Hardanger eller vindmøller i Finnmark og elektrifisering av Melkøya. Men ødeleggelsene i regnskogen i Indonesia? Litiumutvinning i Serbia? Eller glimmer fra tørrlagte elver på Madagaskar? Det skjer langt unna. Ute av syne, ute av sinn. Ingen bryr seg.

Livet etter oljen

Jeg ble veldig glad da jeg hørte podcasten med professor Carlo Aall i samtale med Kirsten Øystese på Energi og Klima publisert 1. mai. Aall mener vi ikke skal snakke om hva vi skal leve av etter oljen – men om hvordan vi skal leve. Det er kanskje det viktigste spørsmålet vi kan stille i møte med både energi- og klimakrisen.

Hvis vi ikke tar dette spørsmålet på alvor, risikerer vi å kaste bort både naturen og mulighetene i en grønn drøm vi aldri helt våknet fra.

Så, er vi energi- og ressursblinde? Ja. Og det fine er at dersom vi aksepterer diagnosen, så kan denne blindheten kureres.