EUs gasspolitikk
Georg Riekeles uttaler i en sak i Energi og Klima at Norge kan bli EUs «klare førstevalg» når Europas gassbehov faller frem mot 2040. Men fremstillingen blir misvisende når sentrale deler av bakteppet utelates, skriver Paal Frisvold.

Gasscos prosesseringsanlegg på Kårstø i Rogaland. Hvor mye norsk gass vil EU-markedet etterspørre fremover? (Foto: Øyvind Sætre/Gassco)
Riekeles’ uttalelse kom under Miljøstiftelsen Zeros arrangement i Brussel 4. desember, «EU demand for Norwegian Gas: Trap or transition?», ved Den norske EU-delegasjonen.
Vinklingen i Energi og Klima blir problematisk når viktige innspill fra andre deltakere, særlig Europakommisjonens representant Haitze Siemers – ansvarlig for Norge i kommisjonens energigeneraldirektorat – ikke gjengis. Det gir et skjevt bilde av EUs holdning til gassimport fremover.
På direkte spørsmål om EU ønsker å øke importen av norsk gass i lys av den geopolitiske situasjonen, understreket kommisjonens representant først at EU i seg selv ikke kjøper gass. Det finnes derfor ingen mekanisme for å styre import fra enkeltland; dette bestemmes av de hundrevis av markedsaktører i medlemslandene. Dernest slo han fast at EU-landene har en klar målsetting om å redusere gassforbruket – uavhengig av hvor gassen kommer, være seg fra land via rør eller skip.
Kommisjonen refererte til en lang rekke strategier og lovpakker som setter rammen for EU-landenes gjennomføring av målet om redusert gassforbruk. Etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina har kommisjonen lagt frem RePowerEU, med juridisk bindende krav til energisparing, økt produksjon av fornybar energi og tiltak som skal akselerere utfasing av gass. Samtidig følger kommisjonen opp omfattende planer for å styrke energisikkerheten og redusere avhengigheten av kostbar fossil energi.
Under samme arrangement pekte også Kelly McGlynn fra tenketanken E3G på den betydelige fremgangen EU allerede har gjort i avkarbonisering av kraftsektoren, oppvarming og industri.
Når Energi og Klimas lesere presenteres et bilde av EUs fremtidige etterspørsel etter norsk gass, er det avgjørende at helheten kommer frem. Riekeles’ vurdering av Norges posisjon i markedet er relevant, men den må ses i lys av EUs overordnede mål: et raskt fallende gassforbruk og tilsvarende import fra alle land. Det er derfor grunn til å etterlyse en mer balansert fremstilling fra Energi og Klima, slik at debatten om Norges rolle i Europas energifremtid kan føres på et best mulig grunnlag.

