Fra krise til katastrofe: Vi må snakke om elefanten i rommet

Klimatoppmøtet i Madrid føyer seg inn i rekken av 25 forhandlingsmøter der verdens utslipp av klimagasser fortsetter å øke. Under selve klimamøtet ble det rapportert at ny utslippsrekord også vil bli satt i 2019. Ifølge siste rapport fra FNs miljøprogram som kom før møtet, må landenes ambisjoner femdobles for å stanse oppvarmingen på 1,5 °C og tredobles for å stoppe på 2°C.

Samtidig sier Det internasjonale energibyrået (IEA) at globale utslipp vil fortsette på dagens nivå en rekke år framover. Sjefen for Verdens meteorologiske organisasjon (WMO) sier i en kommentar til deres sisteklimarapport at vi med dagens trend vil kunne oppleve en oppvarming på inntil fem grader innen 2100. Vi er på vei fra klimakrise til klimakatastrofe.

Forbrenning av kull, olje og gass er årsaken til denne fatale utviklingen. Uten en rask reduksjon av fossil energi vil vi kunne få en klode ubeboelig for store deler av jordens befolkning. Dette er elefanten i rommet det ikke snakkes direkte om i klimaforhandlingene. Men elefanten er til stede når landene lager sine posisjoner, og en bakenforliggende årsak til at vedtaket i Madrid om økte ambisjoner når landene skal legge fram nye utslippsmål foran COP26 i Glasgow neste år, langt fra er tilstrekkelig. Lykkes vi ikke med et tilstrekkelig ambisjonsnivå da heller, vil neste mulighet for opptrapping etter Paris-avtalen være først i 2025. Da vil mesteparten av karbonbudsjettet for å nå avtalens mål være brukt opp om vi fortsetter med dagens utslippsnivå.

Problemet er at uten at selve hovedårsaken til økende global oppvarming diskuteres direkte, vil mulighetene til å snu utviklingen tilstrekkelig raskt være små. Elefanten må på bordet.

En effektiv start kan være forbud mot subsidiering av utvinning og brenning av kull, olje og gass. Ifølge Det internasjonale pengefondet (IMF) var slik subsidiering på svimlende . Til sammenligning er dette beløpet 20 ganger større enn klimafinansieringen til fattige land i Paris-avtalen – som ennå ikke er på plass. Hoveddelen av subsidiene, som øker etterspørselen etter mer fossile brensler, kommer fra de største utslippslandene, og Kina topper lista. Ved å spare disse utgiftene kan landene øke inntektene sine med 3,8 prosent av BNP, noe som skulle gjøre fjerning attraktivt i seg selv. Ifølge IMF ville effektiv prising av fossile brennstoffer i 2015 ha redusert globale karbonutslipp med 28 prosent. Fjerning av subsidier vil selvfølgelig møte sterk motstand fra en kjempesterk fossillobby. Men kampen må tas, også i klimaforhandlingene. For om fossilindustrien får bestemme, vil utslippene fortsette på dagens nivå eller øke.