Under klimamøtet i Katowice i fjor skrev jeg om Greta Thunberg som hadde startet skolestreik utenfor Riksdagen hver fredag siden august. At hun nå hadde fått med seg 20 000 elever i 270 byer verden over, og at hun holdt møtets viktigste tale. Men selv om hun da var klar på at hun ikke ville gi seg før Sverige kuttet karbonutslippene med 15 prosent i året, fryktet jeg at denne heroiske innsatsen kunne være en gnist som sloknet.

Denne tvilen er nå gjort grundig til skamme. I forbindelse med FNs klimamøte i New York i september hadde skolestreikene spredd seg til alle kontinenter og fire millioner elever deltok.

Lørdag kom Greta til Madrid med nattoget fra Lisboa etter å ha krysset Atlanterhavet med seilbåt. Utrolige 500 000 mennesker deltok sammen med henne under klimamarsjen her lørdag kveld. Beskjeden til forhandlerne på COP25 er krystallklar – VI TRENGER HANDLING NÅ!

På en pressekonferanse før marsjen omtalte hun seg selv som «bare en klimaaktivist – bare en liten del av en stor bevegelse», og sa at egentlig hadde de ikke oppnådd noe siden utslippene fortsetter å øke (4 prosent siden møtet i Paris for fire år siden). COP25 betegnes av mange som et slags mellomår der det viktigste er å bli enige om punkter i Paris-avtalen som gjensto etter forhandlingene i fjor. Neste års COP26 blir ansett som viktigere, for da skal landene legge fram sine oppdaterte ambisjoner i forpliktelsene de la på bordet i Paris. «Men vi har ikke tid til mellomår uten reell handling», sa Greta Thunberg. Om For Future-bevegelsen fastslo hun nøkternt at «Vi har skapt økt bevissthet og mening, og det er et stort skritt i riktig retning. Men selvfølgelig er det ikke i nærheten nok.»

Hun er for tida verdens viktigste påvirker. Jeg merker det godt selv. Det siste året har jeg fortsatt mine mange skolebesøk rundt om i landet, sammen med forfatter Sigbjørn Mostue, der vi holder foredraget Håp eller Katastrofe. Etter en nokså dyster fortelling om en klode som blir varmere, en natur som spreller i krampe, og en verden som ifølge FN vil ha 11 milliarder mennesker i slutten av århundret, forteller vi om løsninger og håp.

Men mens det tidligere har vært lite positivt å melde fra det som faktisk skjer, er det én sak som det nå er utrolig tilfredsstillende å kunne snakke med de unge om: At Greta Thunberg og alle dem som har deltatt i skolestreikene og demonstrasjonene har gitt tidenes mest betydningsfulle bidrag til å gi reelt håp om å kunne snu utviklingen og gjennomføre løsninger som er mulige, men som krever politisk mot..

Jeg kan nå fortelle dem – uten å overdrive – at de unge hatt uvurderlig innflytelse selv uten stemmerett. At aksjonene deres har blitt det beste og viktigste argumentet FNs generalsekretær Antonio Guterres har for å forlange økte ambisjoner og handling nå. At statsledere i Madrid som nå understreker alvoret i utviklingen, alle viser til de unges krav, og at noen av dem, på grunn av de unge, forhåpentligvis er blitt djervere til å gjennomføre tiltak de vet er nødvendig.

Slik har de unges globale bevegelse i løpet av et år blitt hoveddrivkraften i kravet om en ny og mye mer ambisiøs klimapolitikk enn den vår generasjon har vært i stand til å tilby dem, og som det er grunn til å skamme seg over.