Hva er «realistisk» med karbonfangst i storskala?
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
Martine Mørk i ZERO skriver at det ikke er realistisk å fase ut kunstgjødsel på sikt. Derfor feirer ZERO at karbonfangst brukes på kunstgjødselanlegg.
La oss da vurdere realismen i bruk av karbonfangst i storskala – ikke bare i kunstgjødselproduksjon, men også flere industrier.
Dette er debatten
- 8. september skrev Energi og Klimas kommentator Anders Bjartnes at det var gode grunner til å feire Yaras CCS-anlegg i Nederland og kalte det «et helt nødvendig steg» for en viktig teknologi.
- 10. september svarte seniorrådgiver Aled Fisher i Oil Change International at det finnes mange gode grunner til å ikke feire karbonfangst. Han mener karbonfangst ikke bør framstilles som en nødvendig klimaløsning, fordi teknologien har begrenset dokumentert effekt i stor skala, er kostbar og ressurskrevende, og kan bidra til å opprettholde miljøskadelig kunstgjødselproduksjon.
- 17. september svarte fagansvarlig for industri i ZERO, Martine Mørk, at karbonfangstanlegget er gode nyheter. Hun viste til at anlegget skal kutte 800 000 tonn CO₂ fra en industri verden fortsatt er avhengig av, selv om karbonfangst ikke løser kunstgjødselens øvrige klima- og miljøproblemer. Hun mener det er urealistisk at verden raskt kan fase ut kunstgjødsel, og at karbonfangst derfor er en nødvendig del av å kutte utslippene fra en produksjon vi fortsatt vil være avhengige av.
- I dette innlegget svarer Fisher i Oil Change International til ZERO. Fisher mener at det er karbonfangst i storskala er det urealistiske. Mens ZERO tar utgangspunkt i at kunstgjødselproduksjonen vil fortsette og derfor trenger karbonfangst, mener Oil Change International det er mer realistisk å redusere og erstatte slik produksjon gjennom strukturelle endringer i produksjon og forbruk.
Yaras prosjekt var meget dyrt og tok mange år. Det er snakk om ett prosjekt på ett kunstgjødselanlegg. I tillegg er statens utgifter til investeringer og drift av transport- og lagringsløsningen (Norges Northern Lights-satsing) beregnet til å bli på flere titalls milliarder kroner.
Hvis karbonfangst skal brukes globalt på mange industrianlegg (som må skje hvis teknologien skal være verdens foretrukne løsning i disse «hard-to-abate»-sektorene), slår forskning fast at dette vil koste mange milliarder, og trolig billioner, mer hvert år enn et mindre karbonfangstavhengig veikart mot 2050.
CO₂-fangst, datalagring og Sverige – alle trenger grønnere politikk
Det er umulig for karbonfangst å redusere utslippene fra disse industrianleggene til null eller nesten null. I kunstgjødsel, slik som i sementproduksjon, berører karbonfangst bare en del av utslippene fra hele livssyklusen. Og de fleste karbonfangstprosjektene presterer langt under mål. Hvordan vil ZERO at vi da skal behandle de enorme resterende utslippene fra disse industriene – og hvor vil pengene komme fra, når vi allerede har brukt svimlende summer på karbonfangst?
Hvilket grunnlag har ZERO for å presentere karbonfangst som en løsning som er klar til å rulles ut nå, mens strukturelle tiltak fremstilles som noe som tilhører fremtiden?
Disse i aller beste fall svært beskjedne utslippskuttene fra karbonfangst, vil også ligge langt frem i tid, siden karbonfangstprosjektene pleier å ta mange år og som oftest blir utsatt. Hvilket grunnlag har ZERO for å presentere karbonfangst som en løsning som er klar til å rulles ut nå, mens strukturelle tiltak fremstilles som noe som tilhører fremtiden?
Grunnen til at tidsperspektivet er avgjørende her, er at valg av karbonfangst i dag kan føre til «lock-in» av forurensende aktiviteter og avskrive mulighetene for nettopp de dypere, strukturelle tiltakene som faktisk ville redusert utslippene mer – særlig erstatning av mer forurensende aktiviteter og produkter med mer bærekraftige alternativer.
Mørk sier at ZERO vil fremme redusert bruk av kunstgjødsel og mer gjødsel fra husdyrmøkk, men hvordan vil dette gjøres i praksis når enorme investeringer i karbonfangst samtidig skal brukes for å holde kunstgjødselproduksjon i gang, noe som vel må vare i flere tiår for at investeringene lønner seg?
Karbonfangst i storskala innebærer flere inngrep og risikoer for naturen og samfunnet.
Hvis vi blir låst til storskala kunstgjødselproduksjon, må vi også leve med store skader fra nitrogenforurensing, som allerede i dag koster Europe alene mange milliarder per år.
Karbonfangst i storskala innebærer flere inngrep og risikoer for naturen og samfunnet. Vi må sette av store deler av allerede sårbare havområder til karbonlagring, og sprenge og mudre i havn for å muliggjøre CO₂-frakt med skip (som sett i Oslo havn). Permanent karbonlagring innebærer evige investeringer i monitorering og tiltak mot lekkasjer. Selv bittesmå lekkasjer over lengre tid vil utsette fremtidige generasjoner til klimaendringer.
Vi blir nødt til å stole på at land som USA og Russland sikrer karbonlagrene, og stole på tallene som disse landene og oljeindustrien oppgir for lagring, når vi allerede har sett at Equinor har måttet beklage feilrapportering av slike tall i Norge.
Hvor «realistisk» er dette og hvor mye vil det koste over tid? Og hvor mange naturlige karbonlagre kunne man vernet eller restaurert med slike evigvarende, enorme ressurser?
Ved å begrense våre ambisjoner til karbonfangst, tilsier det at vi må være fornøyde med at vi ødelegger verden litt mindre.
Mørks innlegg illustrerer hvordan støtte til karbonfangst lett fører til at man unnskylder at vi ikke endrer måten vi produserer og forbruker ting på i dag, med en forklaring om at det er «for vanskelig». Karbonfangst stenger i praksis mulighetene for mer strukturelle, systemiske endringer, som redusert forbruk generelt, sirkulære løsninger og erstatning av forurensende produkter med mer bærekraftige alternativer.
Ved å begrense våre ambisjoner til karbonfangst, tilsier det at vi må være fornøyde med at vi ødelegger verden litt mindre, og må alltid utsette politikken og endringene som faktisk hadde løst krisene vi står overfor.
Det er dette, ikke berettiget kritikk av karbonfangst, som er urealistisk.