Karbonfangst: Det er gode grunner til å feire Yaras anlegg i Nederland
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens egne meninger.
Ved gjødselfabrikken skal 800.000 tonn CO₂ fanges årlig for så å bli fraktet med skip over Nordsjøen til Northern Lights mottaksanlegg ved Øygarden utenfor Bergen.
At både statsminister Jonas Gahr Støre, hans nederlandske kollega Rob Jetten og EUs klimakommisær Wopke Hoekstra var til stede under åpningen, viser den politiske betydningen av prosjektet.
Åpnet Europas største CO2-fangstanlegg på Yaras gjødselfabrikk: – Kan gi unge håp
Konteksten er denne: Alle klimascenarioer som begrenser oppvarmingen til under to grader forutsetter betydelige innslag av karbonfangst. Negative utslipp, altså at det gjennom naturlige eller teknologiske løsninger tas CO₂ ut av atmosfæren, vil være nødvendig.
Da trengs det avanserte avfallshåndteringsanlegg av typen Northern Lights, slik at Yara kan frakte sitt søppel – CO₂en som fanges – til et sted der det kan lagres trygt og godt.
Fangst og lagring av CO₂ er nødvendig for å begrense klimagassutslippene fra industrisektorer der fornybar energi og andre grønne teknologier ikke kan gjøre jobben. Dette gjelder blant annet produksjon av sement og gjødsel. Kunstgjødsel er nødvendig for å sikre tilstrekkelig matproduksjon, men utslippene knyttet til fremstilling av gjødselen må ned og etter hvert helt bort.
Fangst og lagring av CO₂ er nødvendig for å begrense klimagassutslippene fra industrisektorer der fornybar energi og andre grønne teknologier ikke kan gjøre jobben.
I noen tilfeller kan hydrogen basert på fornybar energi være et alternativ, men det kan være enda dyrere og mer komplisert enn å fange og lagre klimagassutslippene.
Men karbonfangst og -lagring er hverken enkelt eller billig. Det mangler bare noen måneder på at det er 20 år siden daværende statsminister Jens Stoltenberg varslet at tiden var kommet for Norges «månelanding» – et karbonfangstanlegg på Mongstad.
Fullskalaanlegget på Mongstad ble skrinlagt i 2013. Det ble for dyrt. Senere har staten sammen med Equinor brukt store ressurser på å etablere mottaksanlegget Northern Lights, som er det første anlegget i verden der kommersiell frakt og lagring av CO₂ tilbys som en tjeneste. Ved siden av Yaras anlegg i Sliuskil, leveres CO₂ fra Heidelbergs sementfabrikk i Grenland og etter hvert fra avfallsforbrenningsanleggene på Klemetsrud i Oslo og fra et liknende anlegg i Stockholm.
Er nedleggelser det eneste som er godt nok?
Ingen av disse prosjektene er mulige uten betydelige økonomiske bidrag fra offentlige kilder. I prinsippet kan en tilstrekkelig høy CO₂-pris være nok til å forsvare investeringene, men der er vi ikke. At kunder betaler en ekstra premie for et CO₂-fritt produkt, er den alternative finansieringsmetoden.
Men også dette har vist seg krevende å få til i praksis. Dersom det skal bli virkelig skala på karbonfangst og -lagring i gjødsel- og sementproduksjon, og fremstilling av for eksempel grønt stål, er en kombinasjon av disse pengekildene nødvendig.
EUs karbontoll er ment å beskytte europeisk industri mot konkurranse fra land som ikke har de samme klimareguleringene og CO₂-kostnadene som i Europa.
Det er ingen tvil om at forventningene til omfanget på karbonfangst og -lagring i Europa til tider har vært oppblåst.
Hvor mye karbonfangst og -lagring som er fornuftig å realisere, er avhengig av alternativene. Hvis andre og mer kostnadseffektive metoder kan gi samme resultat, gir det ingen mening å bruke store ressurser på å bygge svære fabrikker og røranlegg. Det er ingen tvil om at forventningene til omfanget på karbonfangst og -lagring i Europa til tider har vært oppblåst.
Men at teknologien trengs er det ikke tvil om. Derfor trengs også prosjekter i industriell skala, slik Yaras anlegg i nederlandske Sluiskil er et eksempel på.