Er nedleggelser det eneste som er godt nok?
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
Aled Dilwyn Fisher, seniorrådgiver i Oil Change International, er ikke positiv til større satsing på karbonfangst- og lagring i europeisk industri.
Hans argumentasjon hviler i stor grad på historikk og aktivitet i petroleumssektoren. Men det er vanskelig å se hvilke løsninger Fisher mener vil være gode for fastlandsindustrien.
Industrien bør ikke sette premissene i klimapolitikken
Det er helt naturlig at det er lavere suksessrate i fortid enn hva vi er avhengig av å få til i framtida. CCS-teknologien er ikke modnet til hyllevare. Fangstprosesser er komplekse prosjekter. Det er høy terskel for å ta teknologien i bruk, og den krever, som jeg også har presisert, stor innsats gjennom reguleringer, drift og infrastruktur.
Det er dog stor forskjell på å rense urealisert gasskraft på Mongstad på 00-tallet, og å rense utslipp fra prosessindustri 20 år senere. Og noen steder har vi fanget CO₂ i mange tiår allerede, uten at samfunnet har gjort klart deponi og tranport.
Fishers henvisninger til petroleumssektoren er ikke direkte overførbare til oss. Vi produserer ikke olje og gass, men gjødsel, sement, mangan, PVC, klor og plast. Samfunnets byggesteiner.
Etter at mange elektrifiseringsprosjekter er lagt bort, står karbonfangst igjen som løsningen som dekker størst utslipp.
Fastlandsindustrien har et annet utgangspunkt enn petroleumssektoren. Våre medlemmer har store utslipp av CO₂, står overfor de samme kvoteprisene som petroleumssektoren, men har langt mindre marginer og betalingsevne for tiltak.
Vi er ikke låst til karbonfangst av idealistiske årsaker. Vi har havnet på karbonfangst gjennom mange års prøving og feiling.
