Industrien bør ikke sette premissene i klimapolitikken
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
Ådne Naper beskriver en tilbaketrekning i EUs klimapolitikk som noe som «gir industri mer tid» og foreslår at Norge bruker tiden til å utvikle mer karbonfangst og -lagring.
Men den forholdsmessig store plassen karbonfangst tar i norsk klimapolitikk, selv om teknologien aldri lykkes til tross for milliarder i subsidier, skyldes den samme typen lobbyarbeid som førte til EUs klimarevers. Og det viser nok en gang hvorfor vi bør unngå at industrien setter premissene i klimapolitikken.
EU har gitt industrien tid – nå må Norge levere
Oljesvart historie
Det er urealistisk å tro at karbonfangst kan spille en stor rolle i klimaomstillingen.
Fra 70-tallet til 2018, ble 88 prosent av karbonfangstprosjekter utsatt eller avlyst. DNVs oversikt viser at mislykkelsesraten økte de siste årene. De fleste eksisterende (og ifølge DNV planlagte) karbonfangstprosjektene, er knyttet til olje og gass, for eksempel ved å bruke fanget karbon for å presse resterende olje ut av gamle felt («Enhanced Oil Recovery»).
Det er urealistisk å tro at karbonfangst kan spille en stor rolle i klimaomstillingen.
De få prosjektene som realiseres, leverer langt mindre enn lovet. Ifølge DNV, er den globale gjennomsnittlige utiliseringsgraden – faktisk fangst målt mot angitt fangstkapasitet – kun 53 prosent. Ingen karbonfangstprosjekt har klart en fangstgrad (andel utslipp som kuttes fra anlegget som teknologien knyttes til) over 80 prosent. Det er også grunn til å tvile på oljeselskapenes tall. Equinor ble tatt for å overdrive lagringen ved tidligere prosjekter.
For over 20 milliarder dollar i subsidier til 2023 (ifølge OCIs database) – samt lovnader om ytterligere 200 milliarder dollar til 2023, og mange flere milliarder i årene etter det – ligger global karbonfangstkapasitet på rundt 0,1 prosent av globale utslipp (der kun en liten del blir lagret).
Ifølge FNs klimapanel er karbonfangst blant de aller dyreste klimatiltakene, mens forskning fra Oxford viser at karbonfangstavhengige veikart innebærer merkostnader på 1 billioner dollar årlig.
Norsk olje og gass har fått 22 milliarder for å hindre «karbonlekkasje» – forsker kritisk
Ikke risikofritt
Karbonfangst er heller ikke risikofri. Karbondioksid er farlig, som lekkasjer i USA viser, mens karbonlagring til sjøs krever flere av de samme inngrepene som oljeboring (som seismikk) og lekkasjer vil være svært ødeleggende.
Tiltakene som muliggjorde transport av karbondioksid fra Oslo ved skip, krevde inngrep som ifølge Plan- og bygningsetaten har «svært store og betydelig negative konsekvenser for natur og miljø i Oslofjorden». Samfunnskostnadene fra karbonfangstavhengighet – inkludert fortsatt luftforurensing og høyt vann- og energiforbruk – kan koste opp mot 80 billioner dollar årlig.
Dagens karbonfangstbølge følger mønsteret til tidligere fiaskoer, som Mongstad – hypen sprekker over hele verden.
Det påstås at det ikke finnes alternativer til karbonfangst i visse «hard-to-abate»-sektorer. Men karbonfangst kan aldri kutte alle utslippene fra sementproduksjon. Svimlende investeringer i karbonfangst for avfallsforbrenning vil også låse samfunnet til en helse- og miljøfarlig aktivitet, til tross for at over 70 prosent av avfallet kunne håndteres mer miljøvennlig og Norge har store forbedringsmuligheter til å redusere avfall. I disse sektorene må vi redusere forbruket av forurensende materialer og erstatte disse med mer bærekraftige alternativer og tiltak for sirkulærøkonomi.
Oljenæringen slipper unna mesteparten av klimaregningen – kan betale enda mindre snart
Når Naper hevder at karbonlagring muliggjør at frikvotene (altså fortsatte utslipp) kan forlenges «uten å øke belastningen på atmosfæren», er dette direkte misvisende. Karbonfangstprosjekter tar lang tid fra planlegging til drift i de få tilfellene de ikke avlyses. Dette forslaget gjør at selskaper kan grønnvaske seg selv med å love fremtidig lagring som offsetting av dagens utslipp, som gitt historien til teknologien nok aldri vil realiseres.
Fantasi og virkelighet
Nylig har europeiske medier avslørt store problemer med Norges Northern Lights-karbonfangstsatsing. Varslere som jobber på sementfabrikken i Brevik ble beordret til å holde kostnadene så lave som mulig, som førte til ulykker og at mye mindre utslipp ble fanget enn målet. Heidelberg Materials har likevel hevdet at de produserer «utslippsfri sement».
Dagens karbonfangstbølge følger mønsteret til tidligere fiaskoer (som Mongstad) – hypen sprekker over hele verden. Nå snakkes det mer om karbonfjerning og -lagring, som avhenger av enda mer spekulative, dyrere teknologier. Man setter fremtidige mål for «klimapositive» bidrag, og tjener penger ved å selge kvoter for fremtidige utslippskutt, uten at reelle utslippsreduksjoner foreligger. Karbonfjerning fremmes av petroleumsnæringen – og tekgiganter som vil kompensere for økende utslipp fra datasentre.
Enova med millionsatsing på karbonfangst
Klimakamp er interessekamp
Det er riktig at industrien deltar i klimadebatten. Men det er ikke særlig overraskende at en som jobber med karbonfangst i en næringsklynge vil ha mer karbonfangst. Industrier pleier ikke å ta til orde for mindre forbruk av varene de produserer.
Tekniske løsninger som innebærer minst mulig endring i dagens produksjonsmønstre – som også gir svære subsidier – fremstilles som uunngåelige når industrien setter grensene for politikken, som da Miljødirektoratets analyse av klimatiltak «i all hovedsak» baserte seg på intervjuer med industrien.
Lærdommen fra EUs klimarevers bør være at vi må slutte å la interessene som tjener mest av tut-og-kjør-politikken sette premissene.
Det er nettopp påvirkning fra industrien som utvannet EUs klimapolitikk. Endringene i kvotesystemet er ikke et ufarlig forsøk på å «gi industrien mer tid». De utgjør en dramatisk tilbaketrekning som skyldes langvarig lobbyvirksomhet fra forurensende næringer opp mot flere deler av EUs klimapolitikk.
Karbonfangstens uforholdsmessig store plass i klimadebatten skyldes også et langsiktig lobbyarbeid av oljenæringen (inkludert Equinor) og land som Norge, i Brussel, på klimatoppmøter og til og med hos Klimapanelet. Lærdommen fra EUs klimarevers bør være at vi må slutte å la interessene som tjener mest av tut-og-kjør-politikken sette premissene.