EU har gitt industrien tid – nå må Norge levere

EU-kommisjonen vil revidere klimakvoteordningen (ETS). Endringene vil gi industrien mer tid til å gjennomføre omstillingen før utslippskostnadene slår inn med full styrke. Det sender også et tydelig signal om å øke tempoet i karbonfangst- og lagring i Norge.

For å oppsummere:

• Utfasingen av nye kvoter utsettes fra 2039 til 2048, mens avviklingen av frikvoter flyttes fra 2034 til 2038, og til 2040 for enkelte industrisektorer.
• Fra 2031 må bedriftene legge fram bindende planer for utslippskutt. De siste 20 prosentene av frikvotene utbetales ikke før investeringene er gjennomført.

• Samtidig vil EU finansiere permanent fjerning og lagring av 250 millioner tonn CO₂, for å kunne forlenge frikvotene uten å øke belastningen på atmosfæren.

Nå må tid og kvoter brukes godt, av både industrien og myndighetene. Utsettelser av frister kan ikke være det eneste klimatiltaket som lar seg gjennomføre.

Det er viktig at EU og Norge holder fast ved hovedretningen i kvotesystemet: Det skal lønne seg å kutte utslipp og bli stadig dyrere å forurense.

Samtidig er det dessverre nødvendig å justere kursen på vei til målet, fordi:

• Ny teknologi har møtt større teknologiske og regulatoriske utfordringer enn antatt ved begynnelsen av tiåret.
• Energikostnadene har økt vesentlig.
• Det internasjonale markedet er blitt mer usikkert, med økte kostnader og mindre betalingsvilje for grønne produkter.
• Rammevilkår for europeisk industri har ikke vært godt nok rustet for nye, store investeringer, som må berge nåværende konkurransekraft før de kan finne rom for nye satsinger.

Les også:

Nesten halvparten av EUs klimakvoter deles ut gratis – slik fungerer det

I dag trekkes flere grønne prosjekter enn det gjennomføres i Norge. Dersom alternativet er å fastholde krav industrien ikke makter å oppfylle, så er det riktig å kjøpe seg tid til å finne ordninger som både gir konkrete utslippskutt og tar vare på eksisterende industri.

Men tida må brukes til å finne løsninger, ikke til å gjenta feil. Karbonfangst krever infrastruktur og finansiering, ikke bare høyere kvotepris.

Utsiktene til færre og dyrere klimakvoter har vært en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, drivkraft for grønne investeringer.

Kvoteprisene synliggjør bare framtidige kostnader for utslippene, men løser ikke finanseringen av milliardinvesteringene som trengs, og bygger i seg selv hverken nettkapasitet, rørstrukturer eller lagringsplasser for CO₂.

Karbonfangst krever infrastruktur og finansiering, ikke bare høyere kvotepris.

I grenlandsindustriens oppdaterte veikart til utslippskutt er det tydelig at selv om løsningene er godt kjent, så er tiltakene nå utsatt på ubestemt tid. I tillegg er elektrifisering erstattet av karbonfangst som hovedstrategi, på grunn av samfunnets manglende vilje til å øke kraftproduksjonen og dempe kraftprisene.

Karbonfangst krever mindre elektrisk kraft, men stiller desto større krav til infrastruktur og drift. Infrastrukturen for transport og lagring av CO₂ må være tilgjengelig før selskapene kan gjennomføre fangstprosjekter. Selskapene må vite at det kommer noen og henter CO₂, og at de har tilgang til deponi.

Les også:

Nå skal CO2-krana stenges saktere

Til tross for offensiv utbygging av CO₂-verdikjeden innenfor Langskip-prosjektet, er ikke transport og lagring tilgjengelig for norsk landbasert industri i dag. Selv de største utslippspunktene i landet blir for små i volum av CO_2, til at transport og lagring gjennom Langskip er aktuelt. Derfor krever nye fangstprosjekter samarbeid mellom det offentlige og det private om innretning av infrastrukturen.

I tillegg må det utvikles nye ordninger for lønnsomhet og finansiering. Regjeringen har varslet en ny belønningsordning for negative utslipp. Negative utslipp er for eksempel bruk av biogent CO₂ til erstatning for fossil CO₂, kombinert med karbonfangst.

Det er bra å belønne dette. Men vi må ikke glemme at industri uten biogent CO₂ fortsatt utgjør mesteparten av utslippene, og det mangler fortsatt støtteordninger og infrastruktur for å håndtere disse utslippene.

Det er viktig at vi ikke lar endringene i klimakvotesystemet bli en hvilepute.

Enova har en lovende konkurransebasert støtteordning for karbonfangst- og lagring på høring. Skal den treffe industrien, må den være tilgjengelig for virksomheter med store CO₂-utslipp, uavhengig av om utslippene er fossile eller biogene. Ordningen må også gi tilstrekkelig tid til å både planlegge og gjennomføre fangstprosjektene, uten at industriaktørene straffes for forhold langt utenfor deres kontroll, som svikt i internasjonale markeder og nye handelsbarrierer.

Det er viktig at vi ikke lar endringene i klimakvotesystemet bli en hvilepute, for hverken industrien eller myndighetene. Tida som blir gitt må brukes godt. CO₂-fjerning krever langt bedre samordning mellom industribransjer og mellom offentlig og privat sektor enn vi har klart hittil.