Mens Berit herjer kysten av Norge, Pakistan fortsatt kjemper mot ettervirkningene av høstens katastrofeflom, og millioner sliter med tørken på Afrikas horn, blåser FN i gang sin 17. klimakonferanse (COP17) i Durban, Sør-Afrika. De har holdt det gående i 20 år med forhandlinger nå. Det startet i Rio i 1992, og ennå er vi langt fra en løsning på klimaproblemet. Så hvorfor skal man tro at det går bedre denne gangen?

Jeg har spurt meg selv flere ganger denne uka, om hvorfor jeg drar til Durban. Forventningene til klimamøtet er rekordlave og flere og flere tar til orde for at de internasjonale forhandlingene nærmest er betydningsløse. Hvorfor skal jeg da bruke 10.000 kroner på en internasjonal flybillett og svi av mange tusen kilo CO₂, bare for å følge med på denne møteklubben? Spesielt gøy er det jo heller ikke, med billige sandwicher, endeløse taler, rykter og korridorer. Dessuten; gjør det ikke krisen enda verre at tusenvis av forhandlere flyr fram og tilbake til Durban, med tusenvis av organisasjonsmennesker og atter tusen journalister på slep? CO₂-regnskapet kan neppe gå i pluss? Joda, det er lett å se ironien i det, og mange vil mene at det er langt viktigere hva landene gjør innenfor sine egne grenser.

Likevel er det ingen tvil om at klimaproblemet er så stort at ingen land kan løse det alene. Landene er nødt til å forhandle, og de land som er forespeilet å bli rammet først, små øystater, fattige afrikanske land, og lavtliggende kystsamfunn, er de som roper høyest om nye forhandlinger. De gjør det fordi det handler om deres eksistens. For ifølge FNs klimapanel (IPCC) kan havet stige med over en meter i løpet av det neste århundret. Andre forskere mener det kan stige langt mer. For de som har sett hvordan Berit har herjet langs kysten det siste døgnet er det lett å forstå at konsekvensene vil bli store. Men for land med lave kystlinjer er situasjonen en helt annen. For dem handler ikke klimaproblemet om å redde brygger, infrastruktur og gamle hus. For dem handler det om liv og død for deres kultur, for deres eget samfunn. Og klimaforhandlingene er det eneste stedet der de kan holde forurenserne ansvarlige.

Verdens ledere har med andre ord en forpliktelse til å forhandle, og en forpliktelse til å komme til enighet. De forhandler på vegne av oss alle, og når store deler av norsk presse velger å holde seg hjemme, så mener jeg at det er en forpliktelse å reise.