Ja, regjeringen er svak på utslippskutt – men enda svakere på klimatilpasning

Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
Da regjeringen la frem Grønn bok og klimatiltakene i statsbudsjettet, ble ikke klimatilpasning nevnt med et eneste ord – hverken av klima- og miljøministeren eller i spørsmålene fra salen. Temaet glimrer også med sitt fravær i departementets egen nett-omtale av Grønn bok.
Grønn bok inneholder riktignok et eget kapittel om klimatilpasning (kapittel 9). Det utgjør imidlertid bare 27 av de totalt 260 sidene – altså rundt 10 prosent av dokumentet, mens resten handler om utslippsreduksjon.
Selv om fordeling av sidetallet selvsagt ikke sier så mye om fordelingen av den faktiske innsatsen mellom utslippsreduksjon og klimatilpasning, føyer dette seg inn i et mønster der direkte sammenligninger av innsats er mulig: Klimatilpasning utgjorde bare seks prosent av Forskningsrådets bevilgninger til klimaforskning i årene 2017-2021, og Miljødirektoratets støtte til kommunal klimatilpasning fra 2016 og frem til i dag utgjør beskjedne fem prosent av den samlede støtten til klimatiltak.
Ekspertutvalg advarer: – Kan bli mindre klimakutt i kommunene

Kommunene har en nøkkelrolle i arbeidet med klimatilpasning. Samtidig sliter de med dårlig økonomi og begrenset kapasitet til å prioritere oppgaver ut over lovpålagte tjenester innen helse, omsorg, og oppvekst. Da blir statlige tilskuddsordninger avgjørende.
I Statsbudsjettet for 2027 foreslår regjeringen å samle tre ordninger for klima, natur, og klimatilpasning i én pott. Dette kan være fornuftig, i alle fall i teorien, men fornuften forvitrer når den totale potten krymper. Regjeringens forslag for 2027 er mindre enn halvparten av de om lag 285 millionene som i 2026 var satt av til nye tiltak gjennom de tre ordningene samlet.

Tidlig i sommer, mens avisoverskriftene fortalte oss om herjende skogbranner i Sør-Europa, la det regjeringsoppnevnte ekspertutvalget om klimatilpasning fram sin utredning om samfunnsøkonomiske konsekvenser av klimaendringene. Utredningen ga en god gjennomgang av kunnskapsgrunnlaget, og kom med nyttige eksempler på hvordan vi kan beregne kostnadene ved klimaendringer mot nytten av tilpasning.
Klimaregningen skrives nå

Det utredningen derimot i liten grad fulgte opp, var den delen av klimarisikoen som et tidligere utvalg – Klimarisikoutvalget i 2018 – pekte på som særlig viktig for Norge: Den såkalte grenseoverskridende klimarisikoen. Dette omhandler den formen for klimarisiko som importeres til Norge, blant annet gjennom internasjonale forsyningskjeder.
En tørke i Brasil kan påvirke tilgangen på fôrråvarer som soya. Sviktende avlinger andre steder kan påvirke globale matpriser. Ekstremvær kan ramme produksjon og transport av legemidler og andre kritiske varer som Norge importerer.
Klimatilpasning handler derfor ikke bare om å sikre veien mot neste skred. Den handler også om å sikre samfunnet mot klimaendringer som skjer langt utenfor Norges grenser. Det er denne delen av klimarisikoen vi fortsatt har et påfallende svakt politisk apparat for. Behovet for en styrket innsats her er om mulig enda større enn for de lokale naturskadene vi møter i egen bakgård.
Klimaregningen vokser i Europa – i Norge vet ingen hvor stor den er

Problemet er selvsagt ikke at regjeringen bruker for mye penger på utslippskutt sammenlignet med klimatilpasning. Vi må bruke vesentlig mer. Utslippskutt reduserer morgendagens klimarisiko. Klimatilpasning gjør oss i stand til å håndtere den risikoen vi allerede har pådratt oss – også når den kommer fra andre siden av kloden.
Problemet jeg ønsker å trekke frem er at klimatilpasning ikke har fått den nødvendige politisk og økonomiske prioriteringen – til tross for at klimaendringene allerede skaper kostnader og risiko, og til tross for at regjeringen nettopp har fått et nytt kunnskapsgrunnlag for å prioritere tilpasning.
De to viktigste endringene Stortinget bør gjøre i behandlingen av Grønn bok og statsbudsjettet for 2027 for å prioritere opp klimatilpasning er derfor:
- Å øke Miljødirektoratets tilskuddsmidler til kommunale natur- og klimatiltak til minst samme samlede nivå som i 2026.
- Å kreve at regjeringen starter arbeidet med en nasjonal strategi for grenseoverskridende klimarisiko, med særlig vekt på å kartlegge klimasårbare import- og forsyningskjeder og forslå hvordan redusere sårbarhetene.
Derfor har klimakrisen et massivt kommunikasjonsproblem
