Kirkens Nødhjelp utfordrer – svaret er investeringer
Kirken Nødhjelps generalsekretær Anne Marie Helland utfordrer med sin nye rapport om klimarettferdighet. (Foto: Kirkens Nødhjelp)
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
Kirkens Nødhjelp har fått laget en rapport som viser at Norge har stort ansvar for de globale klimaendringene og betydelig kapasitet til å gjøre noe med saken. Studien fra Stockholm Environment Institute underbygger en konklusjon om at Norge må øke innsatsen, både hjemme og ute.
Det er lett å være enig: Fordi Norge har store utslipp og er et rikt land, og dessuten har tjent mye på olje, har vårt land et stort ansvar for å bidra. Tallene og logikken som brukes i studien viser at det særlig er utenfor landets grenser at Norge må sette inn stor innsats, dersom vi skal ta vår «fair share».
Å kutte CO₂-utslipp i den størrelsesorden togradersmålet krever, forutsetter at karbonfrie løsninger erstatter kull og olje i energisystemene verden over i massiv skala. I utviklingsland som skal bygge ut energiforsyningen, er det avgjørende at man ikke kopierer de utslippstunge modellene som de fleste OECD-land og Kina sliter med. I land som har bygget ut energiforsyningen, må det gamle og fossile byttes ut med fornybar energi. Samtidig må det satses massivt på energieffektivisering. Stikkordet er uansett investeringer. Utfordringen er stor, men håndterbar. Se for eksempel denne studien fra den amerikanske tenketanken Ceres – The trillion dollar gap.
Norske politikere er i posisjon til å bidra. Kapital har vi nok av. Ved å utvikle en vifte av virkemidler som fremmer investeringer i fornybar energi og energieffektive løsninger, både i utviklingsland og i rike land, kan Norge og norsk kapital ta en langt større andel av denne kaken enn vårt folketall skulle tilsi. Ifølge KNs rapport vil Norge i 2030 internasjonalt måtte svare for 270 millioner tonn CO₂ utenfor landets grenser. Det tilsvarer – røft regnet – 300 TWh fornybar energi som erstatning for kullkraft, altså litt mer enn det dobbelte av Norges kraftproduksjon.
Hvis Oljefondet rigges som fornybarinvestor vil ren kraftproduksjon i en slik størrelsesorden – utviklet over en 15-års periode – uten tvil være trygt innenfor rekkevidde. I tillegg kan myndighetene bidra til at norske selskaper – både statlige og private – får tilgang til kapital og ordninger som gjør at deres internasjonale aktivitet kan skaleres kraftig. Fornybar energi er et vekstmarked der mulighetene er mange.
Kirkens Nødhjelps rapport er skrevet i en tradisjon som legger meget sterk vekt på klimaforhandlingene i FN-regi og betrakter klimapolitikk som en byrdefordelingsoperasjon: Det koster å kutte, kostnadene må fordeles mest mulig rettferdig og dette forhandler man om. Det er ingen tvil om at rike land må bidra med penger inn i et omfordelingsregime, men det er like sikkert at klimautfordringene bare kan løses hvis privat kapital, og kapital fra aktører som Oljefondet, kanaliseres i riktig retning, og i tilstrekkelige volum.
Norske politikere – både i regjeringen og i opposisjonen – kan gripe denne agendaen med atskillig større tyngde enn man har sett til nå.