Tilsynelatende er olje- og energiministeren entusiastisk tilhenger av arbeidet med karbonfangst og -lagring. Men lytter man godt til budskapet Freiberg ga til Climit-konferansen på Soria Moria tirsdag, så fremstår det tydelig at prosjektene for fangst og -lagring av CO₂ er langt fra sikre.

Det er to prosjekter som nå utvikles med sikte på å fange CO₂ – Norcems sementanlegg i Brevik og Fortums avfallsforbrenningsanlegg på Klemetsrud i Oslo. I talen til den norske og internasjonale CCS-menigheten – forskere, næringslivsfolk og byråkrater – som var samlet i Holmenkollen sa Freiberg at det var klimagassutslippene fra «either» sement «or» avfall som ville bli fanget. Dette er neppe tilfeldige formuleringer. Tidligere har det fra regjeringshold vært sagt at målet er å realisere «minst ett» fangstanlegg. Her ligger det altså en reduksjon i ambisjonsnivået.

Han la videre vekt på at CCS-prosjektene Norge arbeider med er store å bære for et enkelt land, og at det er vanskelig å oppnå suksess alene.

– Man må samarbeide – og dele kostnader og risiko. Dette er europeiske prosjekter som foregår i Norge, sa Freiberg.

Hva betyr dette? Jo, at norske myndigheter er på jakt etter europeisk delfinansiering av CCS-prosjektene som nå er i planleggingsfasen. Det er for så vidt ikke noe urimelig ved et slikt ønske, men det åpner samtidig en nødutgang regjeringen kan bruke dersom EU av en eller annen grunn ikke finner det riktig å støtte de norske prosjektene. Muligheten til å hoppe av – eller utsette – hele CCS-prosjektet holdes åpen. Noe annet ville kanskje vært uansvarlig, all den stund at dette blir dyrt. På den annen side kreves det kraftfullt politisk lederskap for å få til karbonfangst og -lagring – en teknologi alle er enige om at er nødvendig for å møte klimamålene, men som samtidig er krevende å få realisert: Det er ingen kommersielle inntekter i vente på kort sikt, og mange aktører må spille på samme lag for å få puslespillet til å bli lagt riktig.

Teknologien er der, men ikke forretningsmodellene. Derfor var det en meget betimelig beskjed Forskningsrådets direktør John-Arne Røttingen kom med: De involverte selskapene må skjønne at de ikke kan sende hele regningen til staten. De må investere selv. Og forskerne må bruke tid på å pønske ut forretningsmodeller og reguleringer som kan få karbonfangstprosjektene til å lette, mente Røttingen.

Begge deler er helt riktig. Men uten et vedvarende politisk
trøkk fra toppen så kommer prosjektene på Klemetsrud og Brevik til å kullseile.
Det er i realiteten statsminister Erna Solbergs vilje og kraft dette står på.

Mottaksanlegget, transportsystemet og lageret Equinor sammen
med Shell og Total har ansvaret for å utvikle vil være det første i sitt slag i
hele verden, og det vil ha kapasitet til å kunne ta imot langt mer CO₂ enn det
som kan fanges ved de norske fangstanleggene. Det er derfor en avgjørende
brikke for å kunne realisere CCS ved forskjellige industrianlegg rundt om i Europa.

Det oppfattes å være en fornyet interesse for karbonfangst
og -lagring både i EU-kommisjonen og i flere europeiske land. På Soria Moria
viste EU-kommisjonens Patric Child til at det i EUs 2050-planer er lagt vekt på
at CCS er nødvendig for å ta hånd om utslipp man ikke kan bli kvitt på annen
måte. Dette gjelder en del industrier der prosessene forutsetter utslipp av
CO₂.

Men noen må altså være først ute. Og ingen ligger bedre an
til å ta den rollen enn Norge. Så er det innlysende at myndighetene må holde
igjen på kostnadene – for CCS-prosjektene er dyre. Hvor dyre, kommer an på
perspektivet man velger å legge an. Å finne frem til en god finansiering av prosjektene
er i seg selv en stor jobb, men det er jo mulig for eksempel å øke CO₂-avgiften
for oljesektoren for å reise penger på den måten.