I januar 2026 kunngjorde Meta avtaler som kan sikre opptil 6,6 gigawatt kjernekraft for selskapets datasentre innen 2035. Avtalene omfatter livsforlengelse av eksisterende reaktorer, effektøkninger og bygging av nye kjernekraftanlegg.

Meta er ikke alene. I 2025 har Google inngått samarbeid med Kairos Power om avanserte, modulære reaktorer, med mål om å levere ny kjernekraftkapasitet til datasentre fra begynnelsen av 2030-tallet.

Microsoft har valgt en annen inngang og inngikk i fjor en avtale om å gjenstarte drift ved Three Mile Island-anlegget i Pennsylvania, kjent som stedet for USAs alvorligste kjernekraftulykke i 1979, gjennom langsiktige kraftkjøpsavtaler.

Mer forutsigbare kostnader

Amazon behandler kjernekraft som grunnmur i sin skyinfrastruktur, og investerer i utvikling av modulær kjernekraft og tilhørende energiteknologi. Felles for disse er et KI-drevet behov for stabil strømforsyning som ikke kan variere med pris, vær eller belastning i strømnettet.

Kjernekraften som nå tas i bruk, er annerledes enn de store, sentraliserte anleggene mange forbinder med kjernekraft. Små modulære reaktorer (SMR) bygges som standardiserte enheter med lavere effekt per modul og mer forutsigbare kostnader.

Sikkerheten er i stor grad passiv: Reaktorene er konstruert slik at fysiske lover sørger for nedkjøling og stans ved avvik, uten behov for aktiv inngripen. Flere moduler kan settes sammen til ønsket kapasitet, med færre tekniske avhengigheter, lengre drivstoffsykluser og lavere vedlikeholdsbehov. Det gjør dem bedre egnet for plassering nær forbruk enn tradisjonell kjernekraft.

Kjernekraft leverer stabilt

For datasentre er dette avgjørende. KI-systemer krever kontinuerlig last, ofte flere hundre megawatt per anlegg, med svært lav toleranse for avbrudd. Når kjernekraft kobles direkte til slike laster, reduseres behovet for overføringsnett, kontinuerlig markedsbalansering og reservekapasitet. Produksjon og forbruk bindes sammen i ett teknisk system.

Vind og sol leverer energi når forholdene ligger til rette, men kan ikke alene dekke kontinuerlig grunnlast uten omfattende lagring og nettforsterkning. Batterier håndterer topper, ikke døgnkontinuerlig drift. Gass gir fleksibilitet, men innebærer pris- og forsyningsrisiko. Kjernekraft leverer stabil effekt over tiår, med forutsigbar ytelse og lav systemvariasjon.

KI og kraft som infrastruktur

Når teknologiselskaper sikrer kjernekraft direkte, behandles ikke kraft lenger som et innkjøp, men som en del av deres digitale arkitektur. Beslutninger flyttes fra spotmarked og konsesjonsprosesser til fysisk kapasitet og flerårige kontrakter. Kraft blir dermed digital infrastruktur, og KI-beregninger blir kritisk infrastruktur.

Norske husholdninger bruker samlet rundt 4–5 GW i snitt, med store variasjoner over døgnet. Tradisjonell industri bruker ofte langt mer effekt per anlegg, men har i mange tilfeller fleksibilitet til å justere produksjon eller stanse midlertidig.

Datasentre skiller seg fra begge: ett enkelt stort datasenter krever kontinuerlig effekt, døgnet rundt, uten praktisk mulighet for nedregulering.

Når den samlede etterspørselen etter nettilknytning fra datasentre ligger på om lag 6–8 gigawatt, er utfordringen derfor ikke bare hvor mye ny strøm som vil brukes, men at store, uavbrutte laster vil konsentreres regionalt på få punkter i nettet.

Trenger ny kjernekraftpolitikk

Samtidig er norsk kjernekraftpolitikk i hovedsak utformet for forskning, historisk avvikling og småskalabruk. Den er ikke tilpasset modulære reaktorer integrert i industriprosjekter og digital infrastruktur. Dagens regelverk behandler kjernekraft som et overordnet energipolitisk spørsmål, ikke som en teknisk løsning for lokal, stabil effektkilde for industri eller datasentre.

Skal kjernekraft bli relevant i Norge, må den vurderes som del av et kraftsystem der systemansvar og leveringssikkerhet veier tyngre enn energimengde.

Dagens regelverk er ikke rigget for modulære reaktorer i industriklynger og tvinger prosjekter inn i lange, politiserte konsesjonsløp. Presset i energisystemet gjør samtidig kjernekraft til et eget spørsmål om forsyningssikkerhet og beredskap.

Kjernekraft hører ikke lenger hjemme i klima- og symboldebatten, eller historiske traumer. Den hører hjemme i kraftsystemets nye komplekse arkitektur, som prioriterer kontinuerlig effekt og stabil infrastruktur.

Og mens de største teknologiselskapene planlegger energiinfrastruktur med tidshorisonter på 10–20 år, diskuterer vi fortsatt om kjernekraft i det hele tatt skal diskuteres.