Den globale etterspørselen etter elektrisitet er på vei inn i et sprang som få energisystemer er bygget for. Kunstig intelligens (KI) og datasentre er én viktig driver, men langt fra den eneste. Elektrifisering av industri, transport og energiproduksjon legger samtidig beslag på stadig mer effekt.

FN advarte nylig om at den raske veksten i kunstig intelligens legger et massivt press på verdens kraftsystemer. Innen 2035 ventes global etterspørsel etter elektrisitet å øke med mer enn 10 000 terawattimer (TWh) – tilsvarende dagens samlede forbruk i alle avanserte økonomier. Ifølge Det internasjonale energibyrået vil datasentre alene stå for over 20 prosent av veksten i kraftetterspørselen i rike land frem mot 2030.

Datasentre: Effektkrevende infrastruktur

Dette bildet angår også Norge. Ikke fordi vi mangler kraft i dag, men fordi kraftsystemet vårt er i ferd med å bli langt mer belastet enn dagens overskudd gir inntrykk av. Elektrifisering av industri, transport og sokkel skjer parallelt med rask vekst i datasentre – infrastruktur som krever kontinuerlig strøm, høy effekt og avansert kjøling.

I dag planlegges kraftproduksjon, nett og forbruk i stor grad hver for seg. Datasentre behandles primært som energiforbruk, målt i TWh, ikke som effektkrevende infrastruktur med systemvirkninger. Digital infrastruktur – KI og datasentre – inngår ikke eksplisitt i kraftsystemets langsiktige arkitektur. Konsekvensene fanges derfor først opp når de slår ut i nettet, og håndteres da stykkevis gjennom konsesjonsbehandling.

Datasentre passer dårlig inn i dagens kraftmodell. De legger beslag på høy og kontinuerlig effekt, konsentrert i tid og rom, med begrenset fleksibilitet. Mange av anleggene vi har i Norge i dag, ligger rundt 30 MW kontinuerlig last, men skalaen spenner fra titalls megawatt til flere hundre.

Prosjekter som Stargate i Narvik er omtalt opp mot 500–600 MW i fullt utbygget fase. Da er det ikke lenger «et datasenter» i vanlig forstand, men en døgnkontinuerlig grunnlast på nivå med storindustri.

Må behandles som systemspørsmål

Datasentre brukte rundt 2 prosent av norsk kraft i 2025, med forventet vekst opp mot 9–11 prosent i 2040–2050. Denne veksten vil være kontinuerlig, konsentrert og lite fleksibel. Dette vil gjøre effekt, ikke energimengde, til den bindende begrensningen.

Internasjonalt behandles dette som et systemspørsmål. Kraftproduksjon, nett, industri og digitale klynger planlegges sammen. Stabil effekttilgang prises høyere enn billig energi. Når lasten er høy, kontinuerlig og lite fleksibel, blir spørsmålet ikke bare hvor mye energi som produseres, men hvilken type kapasitet kraftsystemet faktisk trenger.

Det er bakgrunnen for at kjernekraft igjen trekkes inn i diskusjonen om KI og datasentre, blant annet i regi av Det internasjonale atomenergibyrået. Vind og sol leverer energi. KI-drevne datasentre krever kontinuerlig kapasitet.

I Kina planlegges kraftproduksjon, nett, industri og digitale systemer i økende grad som ett sammenhengende system. Nye kjernekraftverk kobles direkte til industriparker og dataklynger, med felles løsninger for effekt, varme og kjøling.

Fire endringer vi må gjøre

Når kraftsystemet vårt skal planlegges for den virkeligheten som kommer, må flere ting gjøres annerledes enn i dag.

1. Datasentre må behandles som kraftinfrastruktur, ikke som ordinære sluttbrukere. Det innebærer at effektbehov, lokalisering, nettilknytning, kjøling og varmebruk vurderes samlet – før konsesjon, ikke etter.

2. Energi og effekt må skilles tydeligere i langsiktig kraftplanlegging. I et presset kraftsystem er det effekt som er den knappeste ressursen. KI-drevne datasentre er blant de mest effektkrevende og minst fleksible lastene vi bygger ut, og må vurderes deretter.

3. Nye datasentre bør inngå i integrerte energiklynger der kraft, nett og varme planlegges samlet. Spillvarme fra datasentre representerer et betydelig, men i dag lite utnyttet bidrag til energisystemet, særlig i og rundt byer.

4. KI og datasentre må løftes eksplisitt inn i langsiktige kraft- og nettanalyser, på linje med industri, transport og sokkelelektrifisering. Uten dette risikerer vi å undervurdere samlet systembelastning og feilinvestere både i nett og produksjon.

Vi trenger nasjonal konsesjonsregulering av datasentre, men konsesjoner kan ikke brukes som erstatning for helhetlig planlegging. De kan vurdere enkeltprosjekter, men kan ikke alene definere kraftsystemets samlede arkitektur. Når belastningen øker, må rammene komme først – deretter prosjektene.

Energiforskeren Vaclav Smil har i flere tiår pekt på at energi ikke kan behandles som et fordelingsproblem løsrevet fra systemdesign. Energisystemer er trege, kapitalintensive og tett sammenvevd med industri og infrastruktur. Forsøk på å håndtere dem som digitale systemer – raskt, modulært og friksjonsfritt – ender ofte i flaskehalser og konflikt.

Kraftsystemer bryter ikke sammen av mangel på energi. De låses av foreldet arkitektur.