Oppgaven er formidabel. Den krever evne til å utmeisle en
langsiktig strategisk retning som peker langt forbi stortingsvalget i 2021,
samtidig som mange viktige og vanskelige saker skal håndteres fra uke til uke.
Stikkord for det siste er iskanten, vindkraft, kraftkabelen til Skottland – og
arbeidsprogrammet for å nå 2030-målene om klimakutt som er like om hjørnet.

Både olje- og energiminister Tina Bru (H) og klima- og
miljøminister Sveinung Rotevatn (V) er kunnskapsrike og dyktige politikere som
kjenner feltene sine godt. Rotevatn rykker opp fra rollen som statssekretær.
Bru har mange års erfaring fra energi- og miljøkomiteen på Stortinget. Å kjenne
fagfeltet sitt godt er en stor styrke for en statsråd, særlig på områder der
mange sterke interesser og lobbygrupper er ute og går. Å kunne føre samtaler på
nerdenivå – uten å bli usikker på faktum og sammenhenger – er viktig. Det betyr
trygghet i møte med alle «stakeholdere», men også med eget embetsverk. Særlig i
Olje- og energidepartementet er det viktig med en statsråd som evner å stille
spørsmål ved vante forestillinger og syn. Et eksempel er gassens rolle i
Europa. Det må nå aksepteres som et grunnleggende premiss at EU faktisk har
tenkt å nå nullutslipp. Den strategiske utfordringen er å finne ut av hvordan
Norge best mulig skal håndtere dette faktumet.

Å ha god kjennskap til et felt, betyr også at det er lettere å skille reell og saklig uenighet fra spill og tøys. Både Bru og Rotevatn vil ganske sikkert komme til å markere seg som politikere som holder god orden på kunnskapsgrunnlaget i krevende saker. De kommer til å være ofte i #dax18. Klima- og energipolitikken er i sentrum for den politiske debatten – dette er kjernen i hvor vi går som samfunn.

Da Sylvi Listhaug ble utnevnt til olje- og energiminister
for noen uker siden skrev
jeg at OED hadde trengt en statsråd med helt motsatt profil, både politisk og
personlig. Jeg tror vi får det med Tina Bru. Der Listhaug dyrker polarisering,
er det grunn til å forvente at Bru vil lete etter felles grunn. Det betyr slett
ikke at de politiske uenighetene vil bli borte, men løsninger i vanskelige
saker forutsetter som oftest kompromisser der alle får litt, men ingen får alt.

På bordet denne våren vil spørsmålet om iskanten –
forvaltningsplanen i Barentshavet – være en vanskelig sak som Rotevatn og Bru
må finne løsninger på i fellesskap. Venstres landsstyre har stilt harde krav. IHøyre har blant andre Unge Høyre-leder Sandra Bruflot markert en annen og merrestriktiv linje enn partiet tradisjonelt har stått for. Også Tina Brus podcast-kamerat,nyslått statsråd Henrik Asheim, har at vern av det nordlige Barentshav er riktig vei å gå. Det er hundrevis avsider med utredninger om alle forhold knyttet til iskanten, men i bunn og grunner det snakk om å finne en «politisk» iskant. Regjeringspartiene må bli enige segimellom, og så finne flertall i Stortinget. Sylvi Listhaug vil ha den lengstmulig nord. Hvor Arbeiderpartiet og Senterpartiet står er ikke avklart, og vilnok preges av de samme rivningene som Høyre opplever internt.