Oppgaven er formidabel. Den krever evne til å utmeisle en langsiktig strategisk retning som peker langt forbi stortingsvalget i 2021, samtidig som mange viktige og vanskelige saker skal håndteres fra uke til uke. Stikkord for det siste er iskanten, vindkraft, kraftkabelen til Skottland – og arbeidsprogrammet for å nå 2030-målene om klimakutt som er like om hjørnet.

Både olje- og energiminister Tina Bru (H) og klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn (V) er kunnskapsrike og dyktige politikere som kjenner feltene sine godt. Rotevatn rykker opp fra rollen som statssekretær. Bru har mange års erfaring fra energi- og miljøkomiteen på Stortinget. Å kjenne fagfeltet sitt godt er en stor styrke for en statsråd, særlig på områder der mange sterke interesser og lobbygrupper er ute og går. Å kunne føre samtaler på nerdenivå – uten å bli usikker på faktum og sammenhenger – er viktig. Det betyr trygghet i møte med alle «stakeholdere», men også med eget embetsverk. Særlig i Olje- og energidepartementet er det viktig med en statsråd som evner å stille spørsmål ved vante forestillinger og syn. Et eksempel er gassens rolle i Europa. Det må nå aksepteres som et grunnleggende premiss at EU faktisk har tenkt å nå nullutslipp. Den strategiske utfordringen er å finne ut av hvordan Norge best mulig skal håndtere dette faktumet.

Å ha god kjennskap til et felt, betyr også at det er lettere å skille reell og saklig uenighet fra spill og tøys. Både Bru og Rotevatn vil ganske sikkert komme til å markere seg som politikere som holder god orden på kunnskapsgrunnlaget i krevende saker. De kommer til å være ofte i #dax18. Klima- og energipolitikken er i sentrum for den politiske debatten – dette er kjernen i hvor vi går som samfunn.

Da Sylvi Listhaug ble utnevnt til olje- og energiminister for noen uker siden skrev jeg at OED hadde trengt en statsråd med helt motsatt profil, både politisk og personlig. Jeg tror vi får det med Tina Bru. Der Listhaug dyrker polarisering, er det grunn til å forvente at Bru vil lete etter felles grunn. Det betyr slett ikke at de politiske uenighetene vil bli borte, men løsninger i vanskelige saker forutsetter som oftest kompromisser der alle får litt, men ingen får alt.

På bordet denne våren vil spørsmålet om iskanten – forvaltningsplanen i Barentshavet – være en vanskelig sak som Rotevatn og Bru må finne løsninger på i fellesskap. Venstres landsstyre har stilt harde krav. I Høyre har blant andre Unge Høyre-leder Sandra Bruflot markert en annen og mer restriktiv linje enn partiet tradisjonelt har stått for. Også Tina Brus podcast-kamerat, nyslått statsråd Henrik Asheim, har uttrykt at vern av det nordlige Barentshav er riktig vei å gå. Det er hundrevis av sider med utredninger om alle forhold knyttet til iskanten, men i bunn og grunn er det snakk om å finne en «politisk» iskant. Regjeringspartiene må bli enige seg imellom, og så finne flertall i Stortinget. Sylvi Listhaug vil ha den lengst mulig nord. Hvor Arbeiderpartiet og Senterpartiet står er ikke avklart, og vil nok preges av de samme rivningene som Høyre opplever internt.

Den andre store saken på Tina Brus bord denne våren vil være strømkabelen til Skottland, NorthConnect. Der kappes Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Rødt om «sakseierskapet» til motstanden. Arbeiderpartiet og SV er også imot prosjektet slik det nå foreligger, men står likevel for et annet og mye mer pragmatisk syn på handel med kraft enn de tre andre. Stortingsflertallet er altså mot kabelen, men det tilligger regjeringen å avgjøre om den skal få konsesjon.

For Bru og Rotevatn er det nok fristende å gjøre det de etter alt å dømme mener at saklig sett er riktig, nemlig å si ja til kabelen. Det vil kutte klimagassutslipp i Skottland og øke verdiskapingen i den norske vannkraften, med samfunnsøkonomisk gevinst. De angivelig negative konsekvensene for industrien er blåst ut av alle proporsjoner. Andre ting, som vindkraftutbygging, og ikke minst ordningen med CO₂-kompensasjon, er mye viktigere for kraftforedlende industri enn den marginale priseffekten av NorthConnect-kabelen.

Men stemningen rundt kabelen er så «giftig» at et ja vil kunne føre til en veldig uoversiktlig politisk situasjon. Som i spørsmålet om hovedlinjene for petroleumspolitikken vil det være lite heldig om kraftsektorens fremtid – og forholdet til våre naboland på energiområdet – blir en varig politisk slagmark. Det er nødvendig med brede kompromisser for å finne løsninger som kan stå seg over tid.

Men iskanten og Skottland-kabelen er bare to av mange krevende saker på tallerkenen. Vindkraftutbygging på land, mulig satsing på offshore vindkraft, karbonfangst og -lagring: Krevende saker står i kø. Spesielt når det gjelder karbonfangst og -lagring vil det være behov for store bevilgninger over statsbudsjettet, særlig hvis det ikke det går an å «gjemme bort» noe av kostnadene til CO₂-lagring ved hjelp av oljeskatteregimet.

Hvordan klimagassutslippene i ikke-kvotesektoren kan kuttes raskt nok til å nå målet om halvering frem til 2030 får vi en oppskrift på fra Miljødirektoratet om noen dager. Dette vil være svært krevende, og ganske sikkert stille krav om sterkere virkemiddelbruk enn vi har sett til nå. Med strammere statsbudsjetter kan det bli mer krevende å finne rom for subsidier og støtte, mens høyere avgifter fort vil møte motstand hos ex-partneren i Fremskrittspartiet.

Men selv om det er bare halvannet år til valget må Bru og Rotevatn ha blikket rettet mye lengre frem.

Deres generasjon politikere skal ta Norge gjennom en omstilling av en dimensjon vi som samfunn neppe riktig har forstått. Både Tina Bru og Sveinung Rotevatn har så inngående kjennskap til klima- og energifeltet at de ser størrelsen og kompleksiteten i utfordringen. Månedene fremover vil vise om de har den politiske kløkten som trengs.