Oljefondets investeringsprofil og etiske standard er nå satt på dagsordenen både av Framtiden i våre hender og Kirkens Nødhjelps ungdomsorganisasjon Changemaker. Finansminister Sigbjørn Johnsen og statssekretær Hilde Singsaas forsvarer programmessig den bestående organiseringen og atferden til Oljefondet, og virker ikke veldig mottakelige for innspill om endringer. Oljefondet gjør i dag svært lite på klimasiden. Et par titalls milliarder satt av til aksjer i ren energiteknologi er pur symbolpolitikk.

Finansdepartementet skal være konservativt, det ligger i sakens natur. Men her er det behov for en bred offentlig debatt som både handler om klimatrusselens etiske sider og et mer pragmatisk spørsmål om hvordan Norge bør agere for å dempe den finansielle risikoen knyttet til eksponeringen mot oljeprisen.

Klimatrusselen både kan og må møtes. Men det forutsetter massive investeringer i fornybar energi og annen klimariktig infrastruktur. Konseptuelt handler nesten all energiomstilling om å gjøre store investeringer «up front» som betaler seg over tid gjennom lavere kostnader til drivstoff. Vindmøller erstatter behov for kull. Mer energieffektive bygninger reduserer behovet for oppvarming og kjøling.

Det er enorme kapitalbehov. Det gjelder både i OECD-land og ikke minst i de delene av verden hvor både økonomien og befolkningen vokser raskere. Det må skje en skalering av investeringene i årene fremover som gjør at fornybar energi og ressurseffektive teknologier rulles ut i akselererende hastighet. Skjer ikke dette, er løpet kjørt.

Et slikt bilde tilsier at store investorer og kapitaleiere må mobiliseres for at pengeflyten skal gå i riktig retning. Den norske staten kan ikke gjemme vekk sine milliarder. Norge burde tvert i mot stille seg i spissen for å utvikle modeller der institusjonell kapital, enten den er privat eller offentlig, kanaliseres i samfunnsbyggende og klimariktig retning. Det er en sterk internasjonal trend i retning av at institusjonelle investorer ser mot fornybar energi og infrastruktur. IEA skriver om dette i sin «Energy Technology Perspectives. Den tyske regjeringens vitenskapelige rådgivere har akkurat levert en anbefaling. Det norske Finansdepartementet står ikke i spissen her, for å si det forsiktig. Man skal se på infrastruktur etter hvert, men først skal man høste erfaringer med eiendomsinvesteringene, ifølge statssekretær Hilde Singsaas.

Oljefondet investerer i dag i obligasjoner, aksjer og eiendom. Fondets aksjeinvesteringer utelukker ingen sektorer. Det betyr at Oljefondet er tungt lastet med aksjer i fossil energi, olje og kull. Fra et rent finansielt ståsted er det grunn til å reise spørsmål om dette er klokt, all den stund Norge er så sterkt eksponert mot fossil energi gjennom ressursene på kontinentalsokkelen og eierskapet i Statoil.

Det er derfor sterke argumenter for at Oljefondet burde selge seg ut av fossil energi, dumpe aksjene i Shell, BP og Exxon. Økonomiprofessor Kjetil Storesletten har til og med foreslått at man burde shortselge oljeaksjer, altså vedde på kursnedgang i oljeselskapene, for å dempe effekten av et eventuelt oljeprisfall.

Det er ingen tvil om at olje- og kullselskaper vil bli rammet når energiomstillingen skyter fart for alvor. Den fornybare energien blir billigere, den fossile energien dyrere å utvinne. Parkeringen av Shtokman-feltet er et eksempel på en sannsynlig utvikling fremover.I Australia ser man en liknende tendens ved at kostbar kullutvinning møter store finansielle utfordringer. Og vi er bare i startgropen. Får vi den globale energiomstillingen vi må ha for å møte klimatrusselen, vil dette forsterkes.

Oljefondet skal ikke være «politisk». Det skal operere ut fra en ren finansiell logikk. Men om Yngve Slyngstad startet et nedsalg av oljeaksjer etter ordre fra Sigbjørn Johnsen ville det helt sikkert bli oppfattet som en «politisk» handling i markedene, selv om begrunnelsen er rent finansiell. Tror ikke nordmennene lenger på olje og gass?

Oljefondet skal ikke gjøre strategiske investeringer. Men det er strategiske investeringer verden trenger, investeringer som bygger samfunn – og som gir avkastning minst på linje med obligasjoner og aksjer. Hvordan kan Norge bidra? Det er her det må tenkes utenom boksen.

Et alternativ kan være å opprette et nytt fond ved siden av Oljefondet som får et annerledes mandat, et fond som nettopp har som oppgave å investere strategisk i klimariktig retning. Målet måtte være todelt; på den ene siden å bidra til å løfte en omstilling mot lavkarbonsamfunnet, på den andre siden å redusere risikoen Norge bærer som en stor fossilnasjon.

Man kunne starte i det små, med noen hundre milliarder. I en tidlig fase vil fornybar energi i Europa peke seg ut som det mest attraktive. Fondet bør gå direkte inn på eiersiden for eksempel i offshore vindparker eller kraftkabler, ikke kjøpe aksjer. Tyskland og Storbritannia peker seg ut som naturlige steder å starte. Våre to store naboland står foran en gigantisk energiomstilling med store kapitalbehov. Den politiske risikoen er lav, myndighetene i begge land leter etter modeller som kan mobilisere den type kapital som det her er snakk om; langsiktig og stødig.

Men også i andre deler av verden finnes det gode investeringsmuligheter for et slikt fond, og bedre vil det bli. Investeringer i fornybar energi er ofte knyttet til langsiktige avtaler om kjøp av kraft og dermed en stabil kontantstrøm. Multinasjonale finansinstitusjoner er ofte involvert, kanskje særlig i mellominntektsland. Det finnes mange ulike finansielle modeller.

Et slikt investeringsfond vil også kunne gi norske aktører på utbygger- og operatørsiden et komparativt fortrinn. Fondet vil kunne gå inn som finansiell investor i prosjekter som bygges ut av et selskap som Statkraft. Da vil utbyggerne ha finansiell muskel til å skalere sin virksomhet raskere. Dette er ikke rakettforskning. Danske Dong Energy opererer på denne måten i offshore vind sammen med finansielle partnere den dag i dag.

Etter hvert vil man kunne vekte ned det nåværende oljefondets eksponering i det «gamle» og fossile. Det kan gjøres fort, hvis man velger å selge fossilaksjene og reinvestere kapitalen i infrastruktur og fornybar energi. Det kan gjøres saktere og mer gradvis, hvis det oppfattes som mer hensiktsmessig.

Oppsummert: Norge kan spille en langt viktigere rolle i den globale energiomstillingen enn vi gjør i dag. Og for all del; dette handler ikke om filantropi eller bistand. Det handler om å kanalisere kapital i klimariktig retning.

Hva man bør gjøre aller først? Kanskje noe så tradisjonelt og traust som å sette ned et kompetent og bredt sammensatt offentlig utvalg?