Jeg var på Petropraten i Oslo 12. juni der klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen og næringspolitisk talsperson i Høyre, Nikolai Astrup, diskuterte: Hva betyr det at oljen skal «utvikles, ikke avvikles»?

Begge ga et altfor optimistisk bilde av muligheten for at utvikling av olje/gass-næringen kan kombineres med Parisavtalens klimamål. At dette vil kreve et helt usannsynlig kvantesprang i utvikling og innfasing av karbonfangst og -lagring (CCS), hoppet de lett over. Det var som å høre et ekko fra petrostatenes og oljesjeikenes agitasjon på de siste klimatoppmøtene.

Spørsmålet er: Hvordan skal EU-landene greie å kutte utslippene sine i årene framover, ned mot null i 2050, mens de samtidig opprettholder en betydelig import og bruk av norsk olje og gass? At dette er mulig, er en forutsetning for de norske planene blant annet i Barentshavet.

Bjelland Eriksen og Astrups svar var ytterst vage og kretset rundt de vanlige mantra om avkarbonisering, CCS, blått hydrogen og hydrogenøkonomien.

Nikolai Astrup sa riktignok at «hydrogenøkonomien sliter, men den kommer, den må komme». Også Andreas Bjelland Eriksen kom med lignende besvergelser om at «vi må lykkes med blått hydrogen», og: «Vi må lykkes med avkarboniseringen, hvis ikke så er olje/gass-produksjonen borte.»

Hvem dette «vi» er, er ikke klart. To av hovedaktørene, Shell og Equinor, har for ikke lenge siden skrinlagt planene om blått hydrogen i Norge. Og Equinor har valgt fornybar strøm fremfor gasskraft med karbonfangst og -lagring på Melkøya. Selv med ferdig lagringsplass rett utenfor stuedøra!

Og bortsett fra ett stort gasskraftverk med karbonfangst og -lagring som er under planlegging i England, finnes ingen konkrete planer om gasskraft med CCS i Europa.

Magiske navn som Langskip og Northern Lights, nyheter om mange milliarder kroner og bilder av statsråder, statsministeren og konserndirektører med industrihjelmer på hodet skaper forventninger om at noe stort skjer.

Jeg er for så vidt ikke uenig i at dette er viktige prosjekter. Men de gjelder transport og lagring av CO₂ som skal fanges fra industrielle prosesser innen metall-, gjødsel- og sementproduksjon. Ikke fra den klart største kilden som er langt vanskeligere; forbrenning av olje og gass.

Det er bra at millioner tonn av CO₂ fra industrielle kilder i Europa skal transporteres med skip og rør til lagring under havbunnen i Nordsjøen. Men fortsatt vil det bare utgjøre noen få prosent av EUs samlede utslipp, som i all hovedsak kommer fra fossil forbrenning.

CO₂ fra bruk av olje til transport kan ikke fanges (mange små punktutslipp), og det finnes bare et par gasskraftanlegg med CCS i hele verden. Disse fanger bare en del av CO₂-en, eller de har sluttet med fangsten. Det ble for vanskelig og for dyrt, selv etter 50 års erfaring med teknologien. Historien om de norske gasskraftverkene viser det samme.

De norske suksesshistoriene med CO₂-fangst – Sleipner og Snøhvit – handler om CO₂ som skilles ut fra rå naturgass for å sikre markedskvalitet. Når den først var fanget, gjorde økende avgift og kvotepris det etter hvert billigere å lagre CO₂ under havbunnen enn å slippe det ut. CO₂ i avgassene fra gasskraftverk er mye vanskeligere og krevende å fange – og dermed også svært kostbart.

Blått hydrogen som skal kunne erstatte naturgass, har mye av de samme problemene; teknisk mulig, men dyrt og med betydelige restutslipp av CO₂ og metan. Shell og Equinor gikk høsten 2024 bort fra planene om produksjon av blått hydrogen i Norge.

I 2040 blir det få eller ingen kvoter igjen i EUs kvotemarked. At det skulle skje et teknologisk gjennombrudd og at EU-landene skulle ha en fullskala gasskraftsektor med CCS oppe og gå om 15 år med nærmest nullutslipp, må vel kalles en smule optimistisk. Det ville kreve en innfasingshastighet mange ganger raskere enn for sol og vind.

I EUs mest ambisiøse planer fanges 50 millioner tonn CO₂ i 2030 og 240 millioner tonn i 2040, hovedsakelig fra CCS på industriprosesser og avfallsforbrenning, pluss noe karbonfangst fra atmosfæren. Fortsatt altså en liten del av EUs utslipp av 2 400 millioner tonn CO₂ i dag. Utfasing av fossil energi vil måtte levere resten av utslippskuttene.

Politikerne fra Høyre og Arbeiderpartiet vil overlate dette til olje/gass-industrien og kvotemarkedet. Men industrien fortsetter å investere i «utvikling», hovedsakelig i leting og utvikling av nye felt og produksjon med investeringer som er mange ganger større enn deres investeringer i både fornybar energi og CCS. Disse feltene vil produsere lenge etter 2050.

Kanskje er det noen som gambler på at når det nærmer seg, og det viser seg at CCS og blått hydrogen fortsatt ikke kan gi de nødvendige utslippskutt, så vil politikerne ikke tørre annet enn å endre utslippsmålene og skyve dem enda lengre inn i framtiden. Bra for olje/gass-selskapene, men en katastrofe for jordas klima.