Den som prøver å forstå hvorfor Norge står stille på klimaområdet, anbefales å lese Perspektivmeldingen 2013 som ble presentert av statsminister Jens Stoltenberg og finansminister Sigbjørn Johnsen på Blindern sist fredag. Meldingen rommer mange interessante og pedagogiske resonnementer rundt utviklingen i norsk økonomi og offentlige finanser. Men når når det kommer til spørsmålet som IMF-sjefen Christine Lagarde nylig beskrev som «by far the greatest economic challenge of the 21st century", fordreier den fakta på en måte som virker mer enn tilfeldig.

Det er vanskelig å spekulere i årsaken, men inntrykket som etterlates er at økonomene i Finansdepartementet innerst inne ikke har det minste mot at de resultatløse forhandlingene om en global klimaavtale skurer videre helt til Norge har hentet sin siste olje.

Klimaendringene er en trussel mot den globale økonomien, heter det i perspektivmeldingen, der det advares mot store samfunnsmessige og økonomiske konsekvenser av havnivåstigning, ekstremvær, tørke og vannmangel dersom «det ikke gjennomføres betydelige tiltak mot utslipp av klimagasser». Finansdepartementet minner om at de globale klimagassutslippene må reduseres med 50-85 prosent fram mot 2050, sammenliknet med nivået i 2000, dersom det FN-vedtatte målet om maks 2 grader gjennomsnittlig oppvarming skal kunne nås.

Når det kommer til drøftingen av den norske og internasjonale økonomien, derimot, virker det som om Finansdepartementets økonomer har glemt alt de skriver ovenfor. Det tegnes et fremtidsbilde hvis forutsetninger etter mitt beste skjønn må være innbyrdes motstridende:

1. at verdens utslippsnasjoner ikke engang vil nærme seg målet om å begrense oppvarmingen til 2 grader
2. og at en slik klimapolitisk fiasko ikke vil få nevneverdige konsekvenser for Business-as-Usual-scenariet som presenteres i meldingen.

Med andre ord: Til tross for den globale oppvarmingen mener Finansdepartementet at Norge vil kunne fortsette å høste av stigende etterspørsel etter olje og gass i mange tiår fremover, samtidig som verdensøkonomien vil fortsette å vokse uten påvirkning fra flom, tørkekatastrofer og andre klimarelaterte hendelser. For å kunne underbygge fremtidsbildet, er viktige fakta enten utelatt eller fordreid i regjeringens perspektivmelding. I det følgende vil jeg kommentere nøkkelsitater fra meldingen.

«Skal verden lykkes med å nå to-graders målet, må store deler av verdens utslipp prises. Ambisiøse klimamål vil ikke kunne nås uten en høy pris som omfatter store deler av verdens utslipp av klimagasser». Kampen mot tobakksproblemet ble ikke løst gjennom avgifter og nikotinprising, men gjennom reguleringer, forbud og påbud. Selvsagt hadde en internasjonal CO₂-pris vært det beste, men i påvente av en slik er EU, USA, Kina og de fleste andre land i ferd med å gjennomføre stadig strengere reguleringer som i praksis får mye av den samme effekten som en CO₂-avgift. Eksempler er her nye utslippskrav som tvinger kullkraftverk til å legge ned, skjerpede krav til drivstoffeffektivitet, kvoter for kjøp av fornybar energi, etc. Det er spesielt bemerkelsesverdig at Finansdepartementet ikke nevner det fjerde og kanskje mest interessante og relevante scenariet i IEAs World Energy Outlook 2012, som beregner effekten av storstilt satsing på energieffektivisering. I dette scenariet klarer landene samlet å kutte de totale CO₂-utslippene med over 20 prosent i forholdet til hovedscenariet innen 2035, vel å merke uten at det er innført en pris på karbon.