At Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) ved flere anledninger har uttalt at norsk statlig forvaltningspraksis i oljesektoren kan være i strid med menneskerettighetene, irriterer noen av våre hjemlige maktmennesker – ikke minst på Stortinget – aldeles grenseløst.

Særlig synes dette å gjelde lederen av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite, Peter Frølich jr. Han synes for øvrig å irritere seg over så mangt, ikke bare når det gjelder NIM's uttalelser, men også at norske miljøorganisasjoner har tillatt seg å bringe klimaspørsmålet til Strasbourg, der domstolen trolig vil treffe en avgjørelse om hvordan norsk oljevirksomhet står seg i forhold til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMK).

Irritasjonsnivået kan leses ut av kontroll- og konstitusjonskomiteens ferske merknader til NIM's årsrapport for 2021, der Frølich fikk med seg representanter fra eget parti, Høyre, sammen med representantene for Ap, Sp og Frp, samtidig som fraksjonen Høyre og Fremskrittspartiet (Carl I Hagen) har viftet med en innhentet betenkning fra professor Eivind Smith, bestilt for anledningen.

Essensen i uttalelsen fra komiteen er at man finner at NIM's "forståelse" av det menneskerettslige vernet mot oljeindustriens virksomhet "…savner demokratisk oppslutning og er uten dekning i norsk rettstradisjon". Intet mindre.

Dagbladet har på lederplass 27. mai karakterisert angrepet på NIM som "selektivt og prinsippløst" – i tillegg til å være "misvisende og bøllete".

Men saken har også en annen side.

Da NIM ble etablert i 2015, ble valget av organisasjonsform kritisert, blant annet av Advokatforeningen, som tok utgangspunkt i FN's krystallklare krav om at nasjonale tilsynsorgan for menneskerettigheter skal være uavhengige. Det ble fremholdt fra kritikerne at uavhengigheten lett ville kunne komme under press, dersom man legger tilsynsorganet inn under Stortinget, siden Stortinget – eller et flertall på Stortinget – ofte vil kunne befinne seg i en motpartssituasjon. Prinsipielt representerer menneskerettighetene en beskyttelse av et større eller mindre mindretall, der krenkelsen nettopp vil kunne ligge i vedtak fra stortingsflertallet. Når tilsynsorganet i konkrete saker går mot beslutninger tatt av stortingsflertallet, kan det derfor oppstå konflikter, der partier eller politikere – direkte og indirekte og på ulikt vis – ønsker å nøytralisere uønsket kritikk. Disse innvendingene, som burde fremstå som åpenbare for de fleste, ble i 2015 enten motsagt eller tiet i hel.