Klimadommen: Aasland kan fortsatt «utvikle, ikke avvikle»
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens egne meninger.
Høyesteretts dom i klimasaken setter ingen skranker for politiske myndigheters handlefrihet når det gjelder de store linjene i norsk petroleumsutvinning.
Energiminister Terje Aasland (Ap) kan fortsatt «utvikle, ikke avvikle» så mye han får Stortinget med på. Men han må sørge for at alle prosjekter utredes i samsvar med kravene Høyesterett nå stiller opp, nemlig at utbygginger skal vurderes i lys av de samlede klimagassutslippene norsk olje- og gassproduksjon medfører.
Med dette på plass, er offentligheten sikret bedre informasjon og beslutninger kan tas på et bedre opplyst grunnlag.
Det er lett å forstå at Greenpeace-leder Haldis Tjeldflaat Helle jubler etter seieren, men om dommen «vil endre norsk oljepolitikk for alltid» vil bli avgjort på politiske arenaer – i Stortinget, ikke i domstolene.
Miljøorganisasjonene vant frem i klimasøksmålet
Smekk til Aasland
Samtidig er dommen en smekk på fingrene til Energidepartementet og Terje Aasland – og til regjeringsadvokat Fredrik Sejersted. De har tapt i Høyesterett. Energidepartementet ser ut til å følge en linje der det gjelder å gi «minst mulig» og går derfor på gjentatte smeller i rettsapparatet.
Denne dommen bør imidlertid bidra til å fjerne bekymringer om at domstolene tar seg til rette og går altfor langt inn på politikkens domene. Den skiller veldig tydelig mellom politikk og juss. Det er saksbehandling og tolkning av saksbehandlingsregler denne saken handler om.
De internasjonale forpliktelsene handler ifølge Høyesterett om å kutte nasjonale utslipp, ikke å skynde på avviklingen av norsk oljeproduksjon.
«Domstolene skal ved prøving av materielle sider ved slike vedtak (om grunnleggende miljøspørsmål) være tilbakeholdne med å overprøve politiske vurderinger», heter det.
Men for at det skal kunne tas gode beslutninger, trengs det gode utredninger. Her mener altså Høyesteretts flertall at jobben Energidepartementet gjorde vedrørende de aktuelle oljefeltenes forbrenningsutslipp er for dårlig.
Staten har akseptert Efta-domstolens syn om at forbrenningsutslipp skal utredes, men mangelen som påpekes er at forbrenningsutslippene ikke er vurdert i sammenheng også med andre utslipp fra forbrenning og produksjon av olje og gass på norsk sokkel.
«…..ikke bare forbrenningsutslippene som det aktuelle prosjektet isolert sett vil medføre, (bør) beskrives og vurderes i en miljøkonsekvensutredning, men også de samlede forbrenningsutslippene fra eksisterende og godkjente norske petroleumsprosjekter», heter det.
Samlet klimaavtrykk må vises
Det er mangelen på en slik utredning fra Energidepartementets side som gjorde at miljøorganisasjonene vant frem med sitt krav om at godkjenningen av planer for utbygging og -drift er ugyldige på grunn av saksbehandlingsfeil.
Det er EUs prosjektdirektiv Høyesterett har målt Energidepartementets atferd mot, og dette direktivets formål er å «sikre at offentligheten blir bedre informert om og bedre i stand til å delta i miljøkonsekvensutredninger som kan ha vesentlig miljøpåvirkning».
Energidepartementet og oljeselskapene må altså fremover gjøre rede for det samlede klimaavtrykket fra eksisterende og ny norsk olje- og gassproduksjon når et nytt prosjekt fremmes. Dette vil være underlag for den alminnelige politiske debatten og de politiske avgjørelsene i regjeringen og på Stortinget.
Myndighetene må ifølge dommen sørge for at det blir gjort en «reell vurdering av de negative klimakonsekvensene som en PUD-godkjenning medfører», og må «tydelig vise at forbrenningsutslipp og effekten på global temperaturøkning er tatt hensyn til og vurdert».
Energiministeren vil ikke lenger kunne lure dette unna i noen fotnoter, men vil måtte redegjøre for at det blir store utslipp med tilhørende skadevirkninger. Det blir antakelig litt vanskeligere å si at vi bygger ut likevel.
Dette vil gjøre at miljø- og klimainteressene vil få en mer utfyllende samling argumenter med seg i debattene.
Det neste store prosjektet som antakelig kommer på bordet, hvis Equinor ser lønnsomhet, er Wisting i Barentshavet. Det er verdens nordligste oljefelt, elektrifisering fra land er utelukket, og forbrenningsutslippene vil samlet være på et par hundre millioner tonn CO₂.
Parisavtalen gir ikke oljestopp
Men samtidig er dommen et tilbakeslag for dem som har hatt forhåpninger om at Parisavtalen, klimadommen mot Sveits, og den rådgivende uttalelsen fra Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ) skal få noen direkte innvirkning på den norske petroleumspolitikken.
Den internasjonale rettsutviklingen de siste årene har vært omfattende på klimafeltet, men her trekker Høyesterett noen ganske tydelige grenser.
Kjernen er spørsmålet om norsk oljeproduksjons plass i globale karbonbudsjetter.
Lagmannsretten mente konsekvensutredninger må «beskrive og vurdere om godkjenning av PUD (Plan for utvinning og drift) er forenlig med Norges internasjonale forpliktelser», gjennom «utredninger i lys av gjenværende karbonbudsjetter».
Norsk olje bør ikke kalles Paris-vennlig
Staten mener det ikke er rettslig grunnlag for å «oppstille en slik plikt til å vurdere utslipp i lys av gjenværende karbonbudsjetter».
Miljøorganisasjonene har ment at en slik forpliktelse følger av Parisavtalens temperaturmål, med tilhørende karbonbudsjett.
Høyesterett avviser at forbrenningsutslipp fra norsk oljeeksport skal måles mot gjenværende karbonbudsjetter, og finner ikke noen støtte for et slikt krav, hverken i Parisvtalen, i EUs prosjektdirekiv, dommen mot Sveits eller i uttalelsen fra ICJ.
Så her har staten fått medhold.
Ansvar for nasjonale kutt
Det er særlig verdt å merke seg hvordan Høyesterett tolker Parisavtalen, nemlig at den bygger på en «grunnforutsetning om at hver stat skal bidra til å nå det globale langsiktige temperaturmålet gjennom å sette seg mål for egne utslippsreduksjoner.
ICJ-uttalelsen tolkes på samme måte, altså at forpliktelsene etter Parisavtalen skal nås «gjennom de nasjonalt fastsatte bidragene og utslippskuttene».
Både Parisavtalen og ICJ-uttalelsen oppfattes altså som rettslige rammer, men ikke så konkrete som til at «Parisavtalen krever at myndighetene må utrede og vurdere om forbrenningsutslipp, som også inkluderer utslipp i utlandet, er forenlig med temperaturmålet og det gjenværende karbonbudsjettet knyttet til dette målet».
Denne vurderingen gir norske politiske myndigheter langt større handlefrihet i retning av å «utvikle, ikke avvikle» petroleumssektoren enn om Høyesterett hadde tolket de folkerettslige reglene mer utvidende.
Klimaansvar i folkerettens lys
Dette er derfor også et skille mellom juss og politikk som ganske sikkert tas imot med glede og lettelse i regjeringsapparatet. De internasjonale forpliktelsene handler ifølge Høyesterett om å kutte nasjonale utslipp, ikke å skynde på avviklingen av norsk oljeproduksjon.
Men klimavirkningene av den norske petroleumsproduksjonen og -eksporten vil det nå måtte redegjøres grundigere for. Om det får betydning for politikkutformingen, får tiden vise.