En ekspertgruppe, ledet av SSB-forsker Brita Bye, har akkurat presentert en rapport om sirkulærøkonomi på oppdrag fra Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen. Rapporten gir et godt kunnskapsgrunnlag for hele dette store feltet. Syv ulike verdikjeder beskrives i detalj, og det gis også vurderinger om egnede tiltak som kan virke på tvers.

Løfter vi blikket litt, gir utvalget mange svar på spørsmålet i tittelen på månedens Klimaleder: Hvordan skal vi leve etter oljen?

Det er et godt formulert spørsmål, og jeg har lånt det av Carlo Aall som er professor ved Vestlandsforskning.

Aall mener forbruket må adresseres, og det er i sirkulærøkonomiens kjerne.

Enten regelverket komme fra Brussel eller fra Oslo, må det gi signaler både til produsenter og forbrukere: «Helt grunnleggende må det bli dyrere å kjøpe nytt, og enklere å reparere, gjenbruke og gjenvinne ressursene vi allerede har», skriver utvalget.

Spørsmålet om hvordan vi skal leve etter oljen, kan gis mange svar, men det er meget solid kunnskapsgrunnlag bak en konklusjon om at vi må dekke våre individuelle og samfunnsmessige behov med langt mindre innsats av ressurser – og uten klimagassutslipp.

Det er mange knapper som må skrus på. I et utvalg ledet av en samfunnsøkonom, er det ikke så uventet at forskjellige økonomiske virkemidler tillegges stor vekt. Utvalget foreslår en lang rekke tiltak. Politikere, interesseorganisasjoner og næringsliv kan bare forsyne seg.

Men som tittelen på rapporten indikerer – å dreie samfunnet i sirkulær retning er «Ikke rett fram». En bredspektret meny med virkemidler er nødvendig.

• Her er utvalgsmedlemmenes innlegg i DN.

Utvalget peker gjentatte ganger på at rask innføring av relevant EU-lovgivning i EØS-avtalen er ytterst viktig: «På flere områder ligger Norge bak EU i omstillingen. Tett samarbeid med EU er viktig for klima, miljø og natur, og for å sikre gode rammevilkår for norsk næringsliv i det europeiske markedet», heter det.

Overforbruk av tekstiler og elektronikk

I Klima- og miljødepartementets innsalg av rapporten og også i mediedekningen – som her i Aftenposten – er det forslag om avgift på tekstiler og tiltak for reparasjon av forbruksvarer som har fått størst oppmerksomhet. Det er ikke så rart – dette er «nær folk». Endret atferd hos hver enkelt forbruker er nødvendig for å få til en mer sirkulær økonomi. Men det ligger også en fare i en individualisering som legger ansvaret på hver enkelt Temu-kunde. Det er systemene som må endres. Da trengs det politikk og styringssignaler som fremmer atferd samfunnet er tjent med, og som straffer det vi vil ha mindre av.

Avgifter, reguleringer og skatter må sørge for at miljøkostnadene faktisk kommer til syne for forbrukeren. Noen har ikke fått betalt når en pakke med en kinesiskprodusert duppeditt eller et klesplagg lander på dørmatten – nesten gratis.

Det bør være et politisk mål å få redusert denne trafikken. Antakelig er forslag som å fjerne returretten for varer under en viss verdi et fornuftig grep. En særavgift på tekstiler likeså. Også politiske grep i helt andre sektorer kan hjelpe, som at flytransport ilegges solide CO₂-avgifter.

I forkant av rapporten har det vært reist krav fra mange hold – for eksempel fra Skift – om fritak for moms på reparasjoner og brukthandel. Politisk er det nok enklere å få til ordninger som har samme virkning, men som ikke tukler med momssystemet. Heller enn nye fritak, anbefaler utvalget å innføre moms på elbiler, samt å fjerne momsfritaket på strøm i Nord-Norge og avvikle ordningen med halv matmoms.

Reparasjoner, for eksempel av hvitevarer og elektronikk, bør støttes direkte, ikke gjennom momsfritak, mener utvalget. Et gebyr på salg av nye produkter kan være med å finansiere ordningen.

Tiltak i politikkens «maskinrom»

Oppmerksomhet om det individuelle forbruket av klær og forbrukerelektronikk er nødvendig. Samtidig kan det gi rom for at store og (utslipps)tunge samfunnssektorer får fortsette som før – i fred for politisk press. Ser man på det norske samfunnets totale klimaavtrykk, slik Miljødirektoratet gjør i sine rapporter om forbruksbaserte utslipp, er det slående hvor tung bygg- og anleggsvirksomheten er.

Ekspertutvalget peker på hovedproblemet, nemlig at det som regel «er billigere å bruke nye areal, varer og materialer fremfor eksisterende».

Her er offentlig sektor naturligvis en storspiller, med ansvar for bygging av veier og annen infrastruktur. Men boliger og privat næringseiendom er også viktige sektorer. Utvalget viser til at offentlige innkjøp er viktig for å få opp verdikjeder som innebærer at byggematerialer gjenbrukes, og det er gode eksempler på dette, for eksempel i Oslo.

Men hele denne øvelsen blir lettere hvis vi bruker mindre av «alt». Bygger vi mindre, trengs det mindre stål og betong, og vi kan lettere klare oss med resirkulerte materialer og gjenbruk – og det beslaglegges mindre areal. Det samlede avtrykket vil gå ned, transportvolumene dempes, og det trengs færre elektriske lastebiler og gravemaskiner for å sørge for at aktiviteten er utslippsfri.

Omstillingen blir altså vesentlig enklere og billigere hvis omfanget på byggeaktiviteten går ned.

Forslag om å innføre særavgift på uttak av «råstoff som sand, grus og pukk» vil ganske sikkert møte motbør. Sammen med en avgift på deponering av avfall, er dette tiltak som antakelig vil virke etter hensikten.

Dette er tiltak som griper inn i politikkens «maskinrom» og endrer rammene i klimaet og naturens favør.

Sirkulærøkonomi handler også om hvordan vi håndterer gjødsel i landbruk og utslipp fra oppdrettsnæringen. Å innføre avgift på utslipp av fosfor og nitrogen i havbruket virker som en god ide, likeledes at fosfor og nitrogeninnholdet i mineralgjødsel i landbruket avgiftsbelegges. Det vil gjøre at forurenser betaler, og både bønder og lakseoppdrettere får insentiv til å legge om produksjonen slik at utslipp går ned. Miljøkostnadene kommer til syne.

Rapporten peker på en rekke tiltak som kan gjøre verdikjedene som beskrives mer sirkulære, altså slik at forbruket av «jomfruelige» innsatsfaktorer kan reduseres. Dette kan handle om stål og andre metaller i elbiler, om kunstgjødsel i landbruket, om plast eller bomull i tekstilproduksjon.

Redusert forbruk av alle disse enkeltproduktene letter trykket på naturen og økosystemene, og gir samtidig lavere utslipp av klimagasser.

Forlenger vi levetiden på for eksempel mobiltelefoner og datamaskiner, går utslippene dramatisk ned. En rapport fra Nkom om nordmenns digitale avtrykk viser at lengre omløpstid på mobiltelefoner og nettbrett har store positive konsekvenser i form av mindre ressurs- og klimaavtrykk.

Slike endringer fanges ofte ikke opp i det norske klimaregnskapet, men bidrar til å redusere det globale avtrykket.

Ny teknologi nødvendig

Ekspertutvalget viser hvordan summen av forbruk av både fornybare og ikke-fornybare ressurser setter voldsomt press mot naturens tålegrenser, og tangerer derfor debatten om «degrowth» eller nedvekst. «Degrowth» er en retning som i lys av klima- og naturkrisen kan gi nyttige impulser til politikkens hovedstrømninger – selv om den ofte kan bli i overkant alternativ, også for de av oss som har sympati med deler av vekstkritikken.

Ideen er at politikken skal gi en styrt dreining i retning aktivitet som gir gode samfunn, men mindre materielt forbruk. Altså mer velferd, omsorg og kaféliv, og mindre motorveier og færre containere med billige forbruksvarer fra Kina.

Dette er en visjon som det er lett å dele, men vi kommer ikke i mål uten at vi fjerner det fossile energiforbruket. Da må ny teknologi inn. Redusert forbruk gjør det enklere, men klimagassutslippene går ikke i null om vi brenner kull og olje litt saktere enn før.

Vi trenger elbiler og annen ny teknologi som tar utslippene ned. Også her har ekspertutvalget om sirkulærøkonomi gode svar, etter mitt syn. Avgiftssystemet for biler bør legges opp slik at bruken av materialer er en faktor, sånn at lette biler premieres og tunge straffes. At gjenbruk og resirkulering av verdifulle materialer må inn i designet, er en selvfølge. Men politikken kan heller ikke stimulere til overforbruk av privatbil – andre transportformer setter langt mindre avtrykk.

Dette er riktig måte å tenke på når vi skal fase inn nye teknologier som vi er helt avhengige av – også i en sirkulær økonomi.