Frps Tor Mikkel Wara kirsebærplukker tall som får klimaendringene til å se ut som en bagatell. Men samfunnsøkonomenes modeller fanger ikke opp de reelle kostnadene ved klimaendringene. Derfor tar ledere stor risiko hvis de lener seg på Frp og Wara.
Ekstremværet Hans tok mange hus, her ved Ål i Hallingdal. Opprydding og gjenoppbygging gir positive bidrag til Norges brutto nasjonalprodukt, men er en kostnad for alle som er berørt. (Foto: Terje Pedersen/NTB)
Klimalederen i korte trekk:
Klimatilpasningsutvalget viser at klimaendringer vil påføre samfunnet store kostnader, men også at samfunnsøkonomiske analyser har sterke begrensninger.
Brutto nasjonalprodukt kan påvirkes positivt når behovene for reparasjon etter klimaskader øker, mens dette i realiteten betyr velferdstap.
Ledere i næringsliv og politikk må kartlegge hvordan klimaendringer påvirker virksomheten de har ansvar for, og planlegge tilpasningstiltak.
Bunken av offentlige utredninger om klimapolitikk fikk et nytt tilskudd like før ferien da Klimatilpasningsutvalget leverte sin innstilling. Dette er et ekspertutvalg, ledet av Ingrid Hjort, som er postdoktor ved Institutt for Samfunnsøkonomi ved BI.
Utvalgets rapport har ikke fått så mye oppmerksomhet, men Frps Tor Mikkel Wara har funnet et tall som, i alle fall i deler av offentligheten, ser ut til å kunne sette seg som en slags hovedkonklusjon: En makroøkonomisk analyse utført av SSB på oppdrag fra utvalget viser at kostnadene ved klimaendringene, målt som nyttetap med 2100 som tidshorisont, vil være nær ubetydelige.
Ubrukelig som beslutningsgrunnlag
Wara gjengir SSB-analysens konklusjoner korrekt, men tallet er langt fra noen dekkende oppsummering av budskapet fra ekspertutvalget.
Likevel har Waras vinkling fått gjenklang både i Nettavisen og i DN og hans tolkning av rapporten vil ganske sikkert leve videre – tross forsøk fra både Hjorth og SSB-forskerne Brita Bye og Taran Fæhn på å oppklare.
Kommentator i Energi og Klima og ansvarlig redaktør for Norsk klimastiftelses publikasjoner. Kontakt: anders.bjartnes@energiogklima.no
#Klimalederen
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens egne meninger.
Les Lars Ursins ekspertintervju med Ingrid Hjort der hun forklarer hva utvalget sier – og ikke sier.
Waras tolkning passer perfekt inn i et mønster der logikken er følgende: Klimaendringene er reelle, men kommer ikke til å ha noen nevneverdig betydning for samfunnet. Derfor er det ikke noe vi trenger å bry oss så mye om, og vi må i alle fall stoppe «grønn sløsing», kostbar politikk for å kutte utslipp.
Tallet Wara har plukket ut og hevder er et hovedpoeng fra rapporten – stikk i strid med det utvalget selv sier – er beheftet med så mange forbehold og så mye usikkerhet at det egentlig har veldig liten verdi. Samfunnsøkonomiske analyser kan brukes til mye nyttig, men modellkjøringer av denne typen, med et svært langt tidsperspektiv, og svært begrenset «input», er langt på vei ubrukelige som underlag for beslutninger i politikk og næringsliv.
Årsaken er helt enkelt at forutsetningene er både usikre og mangelfulle. For eksempel er en lang rekke faktorer som virkninger på «helse, natur, økosystemtjenester og immaterielle verdier» utelatt. To andre forhold som ikke er vurdert er effekter av smittepress og lakselus i havbruket, og hva tidskostnader for trafikanter av skader på infrastruktur kan tenkes å representere. Heller ikke virkninger av klimaendringer utenfor Norge – for eksempel på matvareprisene, som også vil påvirke nordmenn – inngår i analysen.
Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap) kommenterte rapporten slik overfor Energi og Klima da den ble lagt frem.
«Jeg har gjort min andel makroøkonomiske beregninger på studiet på Handelshøyskolen i Bergen. Er det én ting jeg husker, så er det at hvilke tall du får, avhenger veldig av hvilke tall du putter inn.»
Rapporten inneholder mye relevant informasjon om hvordan klimaendringer vil forandre rammene for det norske samfunnet, men forsøkene på tallfesting gir så usikre resultater at de sier veldig lite om hva de reelle kostnadene for norsk klimatilpasning i fremtiden vil være.
Rapportens to svakheter
Ingrid Hjort og hennes kolleger i utvalget har levert en utredning som helt sikkert er i tråd med skarpe krav til samfunnsøkonomisk metode. Men som beslutningsunderlag for folk i forvaltning, politikk og næringsliv, særlig regionalt og lokalt, leverer den ganske svakt.
Utvalgsleder Ingrid Hjort og klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen da rapporten "Norge i hardt vær" ble lagt frem. (Foto: Klima- og miljødepartementet)
For det første er den vanskelig tilgjengelig. Det trengs ganske mye «oversettelse» for at folk som jobber i lokal og regional forvaltning, og i næringslivet, lett skal se hvordan klimaendringer påvirker rammene for deres virksomhet, og derfor hjelpe frem gode beslutningsunderlag.
Dette burde vært utvalgets kjerneoppgave.
Til Energi og Klima sier Ingrid Hjort at «en nasjonal samfunnsøkonomisk analyse som vår rapport kan gi noen råd til nasjonal politikk, men den kan ikke svare på hva slags tilpasning enkeltmennesket eller en kommune skal gjøre.»
Dette er en viktig mangel i oppdragsbeskrivelsen Hjort og hennes kolleger har fått.
For det andre er samfunnsøkonomisk metode i denne konteksten mer egnet til å tildekke enn til å avdekke. Som utvalget skriver:
«Klima er allerede i endring. En del av konsekvensene er virkninger samfunnet i liten grad kan unngå gjennom tilpasning. Viktige naturverdier vil gå tapt og tradisjonell bruk av naturen gjennom årstidene vil endres. Nye værforhold vil endre på hvor vi bor og hvilken næringsdrift som lønner seg. Konsekvensene for naturen og individene som rammes av omstillingen kommer i liten grad til utrykk i de overordnede samfunnsøkonomiske vurderingene, men er like fullt viktige velferdstap ved klimaendringene».
BNP fanger ikke velferdstap
For eksempel representerer arbeid som utføres for å reparere en flomskadet bro økonomisk aktivitet på linje med arbeid som forbedrer og sikrer en fylkesvei mot ras, og dermed trygger både skoleveier og annen daglig transport. For brutto nasjonalprodukt spiller det ingen rolle om anleggsmaskinene og arbeidskraften brukes til å forbedre eller å reparere. Kostnadene ved uvær- og klimaskader øker, slik finansbransjens klimarapport viser.
At kostnader til reparasjon og opprydding gir bidrag til økonomisk vekst er et svært viktig forhold i alle slags analyser om klimaendringenes makroøkonomiske virkninger, både nasjonalt og globalt. BNP-tall kan derfor kamuflere store velferdstap.
Utvalget opererer med begrepet autonom tilpasning. Dette er klimatilpasning som gjøres uten offentlig inngripen, for eksempel «å endre dato for våronna eller å ta med paraply på jobb».
Paraplyen er et banalt eksempel. I sektor etter sektor vil klimaendringer føre til at folk flest og næringsliv må gjøre investeringer eller legge om produksjon. Dette betyr beslutninger, ofte med tilhørende kostnader og byrder. For eksempel beskriver utvalget hvordan husholdninger og private aktører vil tilpasse seg klimaendringer gjennom velfungerende markeder som over tid vil kunne «bidra til omstilling ved at priser gjenspeiler endringer i skadeomfang, kostnader og forventninger om fremtidige værforhold. Dette gjelder blant annet eiendomsmarkedet og deler av forsikringsmarkedet. Informasjon om tidligere hendelser, takstrapporter, kartlegging av områder utsatt for flom eller skred og nye erfaringer med ekstremvær vil kunne påvirke boligpriser og etterspørsel etter eiendom i ulike områder. Markedene kan dermed bidra til autonom tilpasning ved å gi husholdninger og utbyggere økonomiske signaler og føringer om hvilke områder det ikke egner seg å bo eller bygge, og hvor det er lønnsomt å investere i forebygging.»
Med andre ord: Klimaendringer kan ødelegge eiendomsverdier der folk har bygd og bodd. Den «autonome tilpasningen» vil kunne innebære en stor byrde for dem som rammes, men hvis de tilpasser seg uten å sende regning til staten, har det ingen samfunnsøkonomisk kostnad. Brutto nasjonalprodukt vil også kunne øke, gitt at det for eksempel må bygges nytt i et tryggere nabolag etter at hus er forlatt.
Økosystemene er i endring – til usikker kostnad
Klimaendringene fører til at økosystemene forandres. Dette kommer til uttrykk på mange forskjellige vis. To tilfeldige nyhetsinnslag observert i skrivende stund, understreker bredden. I en reportasje fra Svalbard i Klassekampen vises det til at tinende permafrost øker faren for jord- og flomskred og sannsynligvis også er årsaken til økt konsentrasjon av metaller i drikkevannet. NRK forteller om en birøkter i Ringsaker som opplever at biene er i ulage, en måned med mer varme enn «normalt» både vår og høst gir merkelige utslag. Ting er ikke som før.
Klimatilpasningsutvalgets rapport går gjennom forskning som viser hvordan viktige økosystemer vil påvirkes, og hvordan dette i sin tur vil forandre rammene for næringsvirksomhet som er avhengig av de samme økosystemene. Dette gjelder for eksempel jordbruk, skogbruk, havbruk, fiske, kraftproduksjon, vann og avløp og reiseliv.
I denne gjennomgangen er det mye nyttig informasjon.
Det kanskje mest dramatiske avsnittet handler om virkningene for reindriftsnæringen. Ifølge rapporten er reindriftsutøveren «den næringsutøveren som tydeligst og sterkest opplever klimaendringene». Det vises til risiko for økologiske vippepunkter i reinens beiteområder, for eksempel «spredning av krattskog på Finnmarksvidda», som kan «få betydelige konsekvenser for reindriften».
Å sette en prislapp på dette er langt fra enkelt.
Denne tabellen fra Klimatilpasningsutvalgets rapport oppsummerer virkninger av klimaendringer på husholdningene, og viser hvilke sektorer som er prissatt og ikke-prissatt i analysene. Kolonnen til høyre viser hva som er med i makroanalysene fra SSB. (Kilde: Klimatilpasningsutvalget)
En viktig X-faktor er at forskerne ofte ikke nøyaktig kan forutsi hvordan økosystemene vil reagere i en varmere verden. Balansen endres. Skogen får litt bedre vilkår med lengre vekstsesong, men hva betyr risikoen for mer sopp og råte?
Havbruksnæringen må tilpasse seg en fremtid med høyere havtemperaturer og økt sykdomsrisiko.
Reiselivet pekes på som en mulig vinner, fordi flere europeere vil søke til Norge. Mer kunstsnø i skibakkene nevnes som en «autonom tilpasning», men det har en kostnad som må veltes over på kundene.
Jo lenger vi venter, jo dyrere blir det
For lokal og regional forvaltning, og ikke minst for næringslivets aktører, er det avgjørende å forholde seg til risikofaktorene som klimaendringene representerer. Mange er godt i gang, og det finnes oppskrifter på hvordan det kan gjøres, blant annet fra Skift.
Vi må påregne store forandringer utover i århundret, også om utslippstoppen snart nås og klimagassutslippene etter hvert går mot null. Jo lengre tid omstillingen tar, jo større oppryddingsarbeid overlater vi til generasjonene etter oss.
Det uansvarlige, og farlige, er å lene seg tilbake og tenke at klimaendringer og klimatilpasning ikke er noe vi må forholde oss til.
Kritiserer skjev klimadekning – men forenkler selv
