Klima­rapporten som ble misforstått

Ekspertutvalget om klimatilpasning skulle kartlegge de samfunnsøkonomiske konsekvensene av klimaendringene for utsatte deler av Norge, og peke på hvor det er mest å hente på å tilpasse seg.

Rapporten «Norge i hardt vær» ble levert til Klima- og miljødepartementet 18. juni, og NRK dekket saken.

Det gjorde også Energi og Klima, les saken her:

Les også:

Ekspert­utvalg advarer:­­ – Kan bli mindre klimakutt i kommunene

Tor Mikkel Wara (Frp) kritiserte dekningen. Hans poeng er at klimakonsekvensene for Norge er svært begrensede, og han bygger det på at det samlede nyttetapet er beregnet til 0,2–0,5 prosent av velferden i 2100. Dermed, sier han, «etterlater de [...] et misvisende inntrykk, et inntrykk av at klimaendringene innebærer langt større problemer enn rapporten sier».

Forskerne bak rapporten har svart på kritikken her. Men er det et større poeng i tillegg? Lager vi storm i et vannglass når økonomene anslår at de økonomiske ringvirkningene av klimaendringene blir så små? Eller har samfunnsøkonomene dårlige modeller som bommer så grovt at vi egentlig ikke kan ta forskningen på alvor?

Eller ligger problemet et helt annet sted, i at dette er et regnestykke laget av økonomer for økonomer, som fort blir misforstått eller til og med vrangtolket når det forlater fagmiljøet og skal leses av oss andre?

Energi og klima: – For å ta det aller først: Kjenner du deg igjen i den beskrivelsen av NRKs dekning?

Ingrid Hjort: – Jeg vil heller si at det er bra at NRK fikk frem både kostnader og gevinster. Det er selvfølgelig de næringene med de største kostnadene som løftes frem på forsiden, i vår analyse var det fiskeri, og lenger ned i saken kommer gevinstene, som reiseliv. Det lå i mandatet vårt, og sånn er samfunnsøkonomien: Den ser på både kostnader og gevinster. Noen av dem stappet vi inn i en makromodell, som gir tilbake enkelt tall for totaløkonomien.

Men det å trekke frem den makromodellen som et hovedbudskap blir feil, for det er ikke en oppsummering av rapporten. Det var en test – vi hadde bare noen effekter inne, ikke alt, fordi vi måtte gjøre den ganske kort inn i arbeidet. Og noen effekter er vanskelig å metodisk inkludere i en makromodell, som kostnaden av forsinkelser i transportsektoren ved værhendelser.

Les også:

Kritiserer skjev klimadekning – men forenkler selv

Jeg skjønner at det er fristende å ta frem tallene fra makromodelleringen, men de som fulgte fremleggelsen fikk nok med seg at jeg ikke la vekt på de enkelttallene. Det er variasjonen i kostnader og gevinster som er interessant. Og samspillet med resten av økonomien. Det var samspillseffektene som var hensikten med å gjøre en makromodellering.

Vil man ha en større diskusjon om klimakostnader i Norge, må man først spørre hva man egentlig er ute etter å diskutere: Utslippskutt eller klimatilpasning? Jeg ser jo at denne diskusjonen har en tendens til å handle om utslippspolitikken.

Men det har ikke vært vårt formål å informere det politikkområdet. Mandatet og fokuset vårt var klimatilpasning. Hadde spørsmålet vært: «er det lønnsomt å drive med utslippskutt i Norge?» ville det blitt en helt annen type analyse.

– Og vi kan komme tilbake til det, men denne typen analyser, med alle sine forbehold og svakheter, blir jo likevel ofte brukt politisk av de som mener klimaendringene ikke blir så ille. Hvordan kan dere unngå at det skjer?

– Vi er et kunnskapsbasert samfunn og må klare å diskutere hva disse tallene er og ikke er. Når forskere prøver seg frem og lager noe som kanskje ser rart ut, mener vi likevel at det skal ut. Det skal svært gode grunner til for å ikke publisere. Noen vil sikkert gjøre denne analysen igjen om 5–10 år, og de vil ha nytte av å se vårt første forsøk. Vi skriver jo også om hvordan dette 0,2-0,5-prosenttallet skal tolkes, hva vi gjorde og ikke gjorde.

Det er bekymringen når man jobber med samfunnsøkonomi: Tall har så stor kraft at de overskygger alt. Du kan skrive side opp og side ned om hva tallene ikke sier, men det er det få som får med seg.

Men er det noen som leser det? Det er jo bare tallet som blir omtalt, forbeholdene forsvinner. Det er bekymringen når man jobber med samfunnsøkonomi: Tall har så stor kraft at de overskygger alt. Du kan skrive side opp og side ned om hva tallene ikke sier, men det er det få som får med seg. Du skal være ganske godt inne i den makroøkonomiske modelleringsgryta for å skjønne hva det nyttetapet i disse modellene egentlig vil si.

Hvor store klyper med salt trengs?

– Dere tar jo også masse forbehold, og rapporten er full av spenn i mulige utfall. Utenfra leses det gjerne som vaghet, eller at dere ikke tør å konkludere. Men er forbeholdene kanskje det mest ærlige dere kan levere, når virkeligheten er så usikker?

– Først og fremst må vi være ærlige på at Norge er geografisk plassert på jordkloden slik at vi ikke er den store klimataperen i verden. I internasjonal litteratur blir Norge og Russland pekt på som land som også kan dra nytte av klimaendringene. Og vi ble spesifikt bedt om å omtale mulige gevinster, og så setter vi et stort spørsmålstegn ved hvor realistisk de er: Kan vi utnytte den lengre vekstsesongen? Særlig i kombinasjon med hyppigere ekstremvær?

Vi har ikke belegg for å si at klimaendringene i Norge isolert sett kan gi oss en økonomisk resesjon. For noen andre land, der klima blir mye mer ekstremt, kan man begynne å snakke om det.

Rapporten, og debatten etter, har et veldig Norge-perspektiv. Men klimaendringene handler like mye om resten av verden, og det som skjer der ute påvirker oss. Det aspektet er ikke med i rapporten.

Jeg tror uansett mange snakker forbi hverandre i denne debatten. Rapporten, og debatten etter, har et veldig Norge-perspektiv. Men klimaendringene handler like mye om resten av verden, og det som skjer der ute påvirker oss. Det aspektet er ikke med i rapporten.

– Nettopp. Og får vi en oppvarming som nærmer seg tre grader over førindustrielt snitt, snakker vi uansett om massive indirekte virkninger via handel, forsyningskjeder, matpriser, migrasjon og konflikt. Vi vet ikke hvor stort det blir, hvor det treffer hardest, eller hvor sannsynlig det er. Men da gir jo et tall som 0,2–0,5 prosent av velferden inntrykk av en presisjon og kontroll vi egentlig ikke har. Det minner litt om kritikken mot andre samfunnsøkonomiske makromodeller.

– Sånn er det ofte med slike modeller, og derfor må de tas med en klype salt. Økonomene selv er ganske gode til å skjønne begrensningene og hvor stor klype salt de skal ta. Problemet er når dette skal formidles utenfor det faglige fellesskapet.

Og det er noe med samfunnsøkonomifaget: Vi vil alltid være bakpå her. Vi baserer oss på observasjoner fra samfunnet. Men klimaendringer handler om en ukjent fremtid. Vi skal inn i en tid der vi ikke har historisk erfaring, og modellene baserer seg på det vi allerede vet og har observert. Så samfunnsøkonomiske modeller vil ofte underestimere. Det vet økonomer, at dette er et nedre estimat, altså noe vi i hvertfall kan si med sikkerhet.

BNP kan vokse også etter store ødeleggelser

– Og så er det det poenget dere understreker, men som kanskje ikke mange får med seg: At mange virkninger ikke er priset. Hvordan kan vi understreke det tydeligere for dem som ikke biter på?

– Det er ikke bare et problem i vår rapport – det er utfordringen med hele metodikken, samfunnsøkonomisk analyse til politiske beslutninger. Menneskehjernen har en tendens til at konsekvenser som beskrives i ord, eller med en pil, ikke fester seg slik tall gjør. Tall er lette å formidle. Det som ikke er tallfestet, blir lett glemt.

Tall er lette å formidle. Det som ikke er tallfestet, blir lett glemt.

Det er et poeng til som er viktig. For de enkelte sektorene, næringene og menneskene som blir rammet, er dette betydelig. De gir jo blanke i nettonytte nasjonalt. At reiselivsnæringen får store gevinster et helt annet sted i landet, i en helt annen sektor, hjelper jo ikke dem som bærer kostnadene. Skal vi snakke om tilpasning, er det denne variasjonen som er viktig. Det ene nettotallet for Norge gir liten mening da.

– Nettopp – og hvis det er områder der handling nå kan redusere kostnadene...

– ... så er det viktig å vite om, i stedet for å lene seg tilbake og tenke «netto går fint, så da trenger vi ikke tenke så mye på dette». Jeg tror ikke politikerne, eller folk, ville vært så fornøyd med den praksisen.

– Og noe som også er fort å glemme: Hvis du regner på tallene for andre katastrofer vi er enige om aldri bør gjentas, er heller ikke disse tallene store sammenliknet med BNP. Og hvis noe blir ødelagt i ekstremvær og må bygges opp igjen – en vei, for eksempel – så teller selve gjenoppbyggingen som aktivitet.

– Og da vokser BNP. Det gir økonomisk vekst. Og ja, det er nok vanskelig for mange å forstå. Det er litt det samme med skadetallene: Vi har gode forsikringstall, harde fakta på hva en værhendelse koster, og det er slående hvor dyr en enkelt naturskadehendelse er. Men holder du det opp mot den totale verdien av all eiendom i Norge, eller mot BNP, blir tallet smått igjen – rett og slett fordi det du sammenligner med, er så enormt.

Les også:

Klimakrise gir forsikringskrise: Økende tap truer lønnsomhet og stabilitet

Prissjokket som ikke ble med i analysen

– Du nevnte at Norge er en liten, åpen økonomi. Dere holdt virkningene via verdensmarkedene utenfor, men da SSB prøvde å skru på én slik kanal ga den alene et tap på linje med hele hovedanalysen.

– Ja, det var priser på jordbruksprodukter internasjonalt. Og da begynner vi å snakke. Det som er synd, er at vi ikke fant et godt nok grunnlag i forskningen for å estimere flere slike effekter. Det beste hadde jo vært om tallet for disse prisene var informert av god forskning. Men det var vanskelig å finne. Fra flere europeiske makroøkonomiske miljøer var svarene at de heller ikke har gode nok estimater på mulig prisutvikling i ulike klimascenarioer.

Derfor var det ikke mulig å gjøre en hel analyse om internasjonale prissjokk. Samtidig opplever vi jo sjokk hele tiden – pandemi, krig i Ukraina, gasstilførsel – som har mye å si for norsk økonomi, men ingen av dem har så langt vært klimadrevet. Så det er en interessant analyse, den burde gjøres, men vårt mandat gjaldt vær og vind i Norge.

– Hvis man skulle gjort den store, brede analysen som sa noe om hvor lønnsom klimapolitikk er – hvordan skulle mandatet vært utformet da?

– Klimaendringer er et globalt problem, så du må ha et globalt perspektiv. Det gir ingen mening å gjøre en sånn analyse ut fra et isolert Norge-perspektiv.

Dessuten er det ikke sikkert at det er lønnsomt for noe land å drive med tilstrekkelig utslippskutt ut fra egne gevinster alene. Vi kaller det fangenes dilemma: For den enkelte lønner det seg å heller være gratispassasjer.

Klimaendringer er et globalt problem, så du må ha et globalt perspektiv. Det gir ingen mening å gjøre en sånn analyse ut fra et isolert Norge-perspektiv.

Derfor er det litt trist å se at noen tror at fordi Norge ikke opplever store kostnader, så er det et argument for å ikke kutte utslipp. Det er jo akkurat det teorien predikerer: En fullt ut egeninteressert og rasjonell aktør vil ikke se nytten av å bidra til et fellesgode. Spørsmålet er om det er en rolle vi faktisk ønsker å ta, skal det være vårt ettermæle?

Fremtidens Norge: Rikt, venneløst og dårlig klimatilpasset?

– Og det kan jo avfeies som et moralsk valg hvis du er riktig kynisk, men det er jo også et politisk valg som kan ha en kostnad. Det er ikke nødvendigvis rasjonelt å stå utenfor da?

– Nei, kanskje du ender opp uten venner, uten samarbeidspartnere, handelspartnere og kanskje blir straffet gjennom handelssanksjoner dersom du sier høyt og tydelig at du ikke vil være med å dra lasset.

– Så hva er den riktige konklusjonen – den du vil at folk skal sitte igjen med?

– At man må klare å skille: Nå diskuterer vi klimatilpasning, nå diskuterer vi utslippskutt. De politikkområdene har helt forskjellige utgangspunkt. Tilpasningen er lokal. Der gir det mening med en nasjonal analyse.

Les også:

EU mener utslippskutt er veien til uavhengighet – åpner samtidig for mer utslipp

Egentlig skulle vi hatt en enda mer finmasket analyse på kommunenivå, fordi tilpasning er så stedsspesifikt. En nasjonal samfunnsøkonomisk analyse som vår rapport kan gi noen råd til nasjonal politikk, men den kan ikke svare på hva slags tilpasning enkeltmennesket eller en kommune skal gjøre.

Og det er helt motsatt med utslippskutt. For det er et globalt problem. Da er ikke spørsmålet hva som lønner seg for Norge alene, men hva som er Norges bidrag til den samlede globale innsatsen.