Skrekkscenarioet er ikke avlyst
I mer enn 30 år har FNs klimapanel hatt med et høyt utslippsscenario i sine rapporter, et slags verste fall.
Lenge het det RCP8.5, senere SSP5-8.5. En periode fulgte virkeligheten det ganske tett – til klimapolitikken faktisk begynte å virke. De siste årene har flere forskere tatt til orde for å bytte det ut med noe litt mindre dramatisk, etter at sol, vind og batterier har falt i pris raskere enn de aller fleste spådde, og utslippsveksten har bremset.
Og i år vant de frem: I et sett med nye scenarioer er det gamle scenarioet erstattet med et som skisserer en fremtid med litt mindre utslipp, og mindre dramatisk temperaturutvikling. Fortsatt katastrofalt, men ikke fullt så katastrofalt.
Denne nedjusteringen er imidlertid blitt grepet begjærlig av både Donald Trump og andre klimafornektere, som har tolket den som et bevis på at hele klimatrusselen er overdrevet.
I en kronikk i Nationen advarer klimaforsker Carlo Aall mot nettopp den slutningen. Hele diskusjonen om hvilken utslippsbane som er mest sannsynlig, skygger for det som virkelig betyr noe: hvordan naturen selv svarer på oppvarmingen. Det er dit, til vippepunktene og økosystemenes respons, faren har flyttet seg.
Carlo Aall har fulgt scenariodebatten i mange år. Og den er blitt veldig rar, mener han.
Carlo Aall: – Det har jo vært operert med et høyt utslippsscenario siden 1990. Et høyt, et middels, et lavt og flere varianter innimellom. Et verstefallsscenario er blant de minst sannsynlige, men selvfølgelig det minst ønskelige. Hvis du sammenligner framskrivingene, hva som har vært det verste, så er det stort sett det samme. Dette nye verstefallsscenarioet er bare bittelitt lavere. Så hele debatten framstår som bokstavelig talt storm i et vannglass.
Energi og klima: – Men hva har skjedd siden 1990? Hvorfor endre det? Utover det vi har snakket om i årevis i en debatt som mange av de mest høylytte helt åpenbart ikke har fått med seg?
– Vi har fått mer kunnskap, slik at vi kan lage mer faglig korrekte verstefallsscenarioer. Og da er det litt deprimerende at det først er nå, i siste liten før det kritiske året 2030, at vi kan skru det bitte litt ned. Samtidig er det verdt å merke seg at hvis du ser på dataene, fulgte vi faktisk verstefallsscenarioet en periode.
Brann i rosenes leir
– Men så ble det i økende grad mindre sannsynlig – Glen Peters snakket om at det krevde at vi gravde frem kullreserver som allerede den gang ville vært både fysisk og økonomisk utfordrende å utnytte. Og Michael Liebreich kalte det «Bollox». Samtidig var det forskere som ville beholde det, fordi det ga mening for dem å modellere på ytterpunktene. For å lettere skille signal fra støy, om du vil.
– Her ligger det en slags brann i rosenes leir. For dette handlet om hva slags systemgrenser og vitenskapssyn du har. Innenfor et modellapparat, der du regner på det du kan regne på, har Glen Peters rett. Men innenfor en beslutningsteori, der nøyaktigheten i modellapparatet er litt uviktig fordi det kan gå riktig ille, der må du bruke verstefallsscenarioer for å få fram hvor ille det kan gå. Det må politikere forholde seg til. Forsvaret planlegger ikke for at Putin aldri vil angripe Vest-Europa bare fordi det er litt mer gang i fredsforhandlingene.
– Og å bruke fremskrivinger fra klimamodellene til politikk er jo en slags risikosport i seg selv. Fordi de ofte forutsetter at politikk funker og forandrer seg lite.
– Klimamodeller er superkompliserte og samtidig enkle. De gir egentlig bare svar på én faktor, temperaturøkningen i verden. For hva om Trump og Putin blir allierte og gir blanke i klima? Hvor blir det av sannsynligheten da? Det går ikke an å beregne noen sannsynlighet for utfallene da. Men det viktigste poenget: selv om vi når å kutte utslipp som harmonerer med 1,5-gradersmålet, er det jo konsekvensene av utslippsendringen som teller. For eksempel hvordan økosystemene reagerer. Det sier ikke disse modellene noe om.
Det viktige er at klimaendringene forsterker de negative påvirkningene på naturen som vi har visst om i hundre år. Det er dråpen som får begeret til å flyte over, og slik utløses vippepunktene.
Derfor må klimatilpasning egentlig handle om å skru kraftig til på de klassiske naturvern- og forurensningstiltakene som normalt ikke faller inn under overskriften «klimapolitikk». Ta havforsuring. Vi kan ikke kalke fjordene, men vi må kutte enda mer av næringsutslippene, som bidrar til forsuringen på toppen. Og blir det for surt langs kysten, må vi lære oss å spise maneter. I klimaarbeidet er det derfor viktig å skifte fokus fra klimascenario til naturscenario.
Eukalyptusplantasjer: Hvorfor samfunnsendringer og klimaendringer må sees i sammenheng
– Handler dette egentlig om kommunikasjon, om hvor utfordrende det er å føre en fornuftig samtale om risiko? Du nevnte forsvarspolitikk. Som handler om nettopp å forberede seg på krig, som resten av oss ikke akkurat planlegger for i det daglige. Eller å kjøpe forsikring – de færreste gjør det fordi de satser på at huset skal brenne ned. Vi har jo Klimaservicesenteret, men jeg har ikke inntrykk av at det de driver med er noe som nødvendigvis myndighetene følger med på til daglig, akkurat.
– Det Klimaservicesenteret driver med, er faktisk ikke å vise klimarisiko. De viser fare, altså sannsynligheten for at en klimafare kan oppstå. Men risiko er noe annet. Det er samfunnsendring pluss klimaendring, ikke bare klimaendring.
For klimarisiko må du ta inn Trump og alt mulig rart som endrer sårbarheten. Og da kan samfunnsendringene være det som regneteknisk bidrar mest. Ta skogbranner i Portugal: Selv om det er hetebølge, er det antakelig ikke klimaendringene som bidrar mest. Det er at de har plantet mye eukalyptus, som er ekstremt mye mer brannfarlig enn naturlig vegetasjon. Hadde du gjort noe med det, kunne du hatt mye klimaendringer uten at det førte til voldsomt mye større brannrisiko. Den banale innsikten sitter fortsatt ganske langt inne.
– Eukalyptus, ja. Der snakker vi om én faktor som er rimelig enkel å peke på og i teorien gjøre noe med. Det vi kanskje oftere har med å gjøre, er samspill mellom en haug med ting – den varme sesongen blir lengre, værmønstre endrer seg, og så får det konsekvenser der det er vanskelig å peke på akkurat mekanismen som er årsaken. Færre insekter, for eksempel.
– Ja, fordi økologi ikke er enkeltfaktorer. Vi har på en måte havnet i en reduksjonistisk felle, fordi det er vanskelig å beskrive alt. Du må beskrive én og én ting. Men været er jo ikke én enkel ting. Det er summen av fuktighet, vind og temperatur. Og i det øyeblikket du begynner å koble sammen flere av disse enkeltkartene som ligger ute på for eksempel Klimaservicesenteret, blir det fryktelig komplisert regneteknisk. Men det er det man nå prøver på i klimaforskningen.
Vi har snart et prosjekt ferdig der vi ser på konsekvenser for fornybarsamfunnet. Hva om vi både får en kald vinter der vi bruker mye strøm, en tørr høst som gir lite produksjon, og en etterfølgende tørr vår? Det er rimelig komplekst, men det skal ikke mye rocket science til for å se at det kan gå galt. Det kan faktisk skje. Og når vi i tillegg har gjort hele samfunnet avhengig av strøm, du kan jo ikke bare åpne en dieseltank og fylle på litt mer, hvordan blir risikoen i det samfunnet?
Vi bør frykte mer enn vann på skoene og steiner i hodet
– Det mange forskere sier, er at vi trenger verstefallsscenarioer fordi de er analytisk nødvendige, de spenner ut et sannsynlig utfallsrom mellom usannsynlige ytterpunkter. Men de viser oss kanskje også hvor ille det går hvis vi tukler dette helt til på måter vi i dag ikke ser rekkevidden av. Spørsmålet er jo da hvordan vi unngår at skrekkscenarioene blir relevante igjen. Så hva er alternativet?
– Vi klarer ikke å finne på noe lurere enn at den eneste langsiktige, grunnleggende løsningen er at vi må klare oss med mindre energi. Vi kan ikke ha disse toppene, der alle lader bilen om natten, og samtidig tro at det er mulig å øke tallet biler. Tilbake til syttitallets begrep om lavenergisamfunnet. Det er den eneste måten å få en noenlunde balanse mellom bærekraft og utvikling på.
Forestillingen om lavutslippssamfunnet har klart å frikoble seg fra lavenergisamfunnet. Altså at vi kan ha et lavutslippssamfunn uten et lavenergisamfunn. Og det er et fortvilt forsøk på å beholde veksttankegangen. Så disse sammenfallende hendelsene, både i tid og rom, og kanskje etterfølgende, ikke bare lagt oppå hverandre, men sånn at de følger litt etter hverandre, det er dit vi må tvinge oss til å tenke nå, vekk fra det reduksjonistiske «hva om vi forandrer bare denne ene faktoren».
– Og ditt poeng er at dette handler i stor grad om vippepunkter. Det hjelper ikke om vi produserer mer fornybart oppå det gamle. Det blir fortsatt varmere hvis vi pumper klimagasser ut, og responsen fra naturen på det kan bli brutal og selvforsterkende.
– I mellomtiden sitter den norske debatten fast i at problemet liksom handler om «flere steiner i hodet og mer vann på føttene».
– Altså skred og flom og sånt?
– Nettopp. Men det er jo livet på jorda, økologien, og hvordan den responderer på at temperaturen øker så innmari fort, det er det som virkelig betyr noe. Selv om vi gir blaffen i havnivåstigning – OK, det blir sinnssykt dyrt å flytte alle verdens byer lenger opp, men det går jo, og vil uansett skje av seg selv. Men hvis økosystemet svikter, får vi ikke nok mat til alle. Det løser seg ikke selv. Selv ikke om noen flytter til Mars.
Tåler vi at 1,5-gradersmålet ryker?
– De mest pessimistiske scenarioene forutser også en klar framvekst av nasjonalisme i mange land og mindre internasjonal samhandling. Og det ser vi jo skje nå.
– Jeg kjenner forskere på sikkerhetspolitikk som sier vi kan sette en strek over forestillingen om Net Zero Coalition. Fordi fundamentet for at noe sånt skal fungere ikke lenger er til sted i internasjonal politikk. Det betyr ikke at man bygger ut alle kullfeltene, men det betyr samtidig at man ikke bygger ut tilstrekkelig med fornybart. Som kan være ille nok.
Gloppen, Berntsen og brødboksen
– Men såkalt «degrowth»-teori møter jo mye motbør også, som økonomisk urealistisk, politisk umulig og fordelingsmessig urettferdig. Så… finnes det en tredje vei? Eller en strategi for innsalg til for eksempel land som mener de har en moralsk rett til økonomisk utvikling?
– Hvis jeg hadde svaret på det spørsmålet, skulle jeg skrevet en økonomisk avhandling og ville sikkert fått nobelprisen i økonomi. Men jeg har skrevet en annen bok, som oppsummerer forskningen min gjennom 35 år, der Jørgen Randers har skrevet forordet. Vi skal ha et bokbad under Klimaomstillingskonferansen i Sogndal den 21 september der Randers vil si at for å få til dette, må vi skattlegge de rike, og så krysse fingrene for at Kina fikser resten av biffen med teknologi. Og så kommer jeg til å si at ja, vi må skattlegge de rike, og så må vi satse på at Gloppen kommune fikser biffen.
– Gloppen? Kjempefint der, altså, men er ikke det et vel tungt ansvar å legge på kommuner?
– Dette handler egentlig om de politiske endringene i det norske samfunnet siden 1990 og krever at du tror politikk betyr noe. Lager du en indeks over makten til de fire grønneste partiene, Rødt, SV, Venstre og MDG, og ser på kommunestyrene, har den vært økende. På Stortinget går oppslutningen bare opp og ned.
Vi klager over at kommunene bygger ned natur, men de politiske betingelsene for å slutte med det er faktisk blitt bedre der. Det er blitt vanskeligere å gi blaffen i natur når du sitter i kommunestyrer i dag. Det oppstår tydeligere konflikter lokalt, mens klima har blitt så abstrakt.
Derfor, selv om det er blitt vanskeligere å sitte i Gloppen og slåss for klima når du ser at statsministeren prøver å selge inn at det er god klimapolitikk å lete etter mer olje, kan du fortsatt få gehør for å si nei til et nytt hyttefelt. Dermed føler jeg at håpet ligger lokalt. Dessverre. For det som er av lokale håp må forplante seg til nasjonalt nivå, ellers blir det bare småtteri av «motmakt» en kommune kan gjøre. Så håpet mitt i den norske diskusjonen har ramlet ned igjen på kommunenivået. Jeg innrømmer at det er et ganske tynt håp.
Ekspertintervjuet: Vippepunkter i biologiske systemer
– Men da trenger vi et veikart: Hvordan kan vi få til en sånn ordentlig, god gammeldags nordisk konsensusbasert reorientering av hvordan vi tenker om natur, klima og energibruk?
– Det er det vi skal få svar på i det nye åtteårige forskningsprosjektet vårt, som vi har kalt LANDFUTURES. Jeg våger å tillate meg en viss optimisme: Først og fremst må vi avlyse forestillingen om at det finnes to separate kriser, en klimakrise og en naturkrise. Og ikke minst tanken om at du kan løse den ene ved å knuse noen egg i den andre. Det er et falskt dilemma.
Jeg håper heller de to debattene kan befrukte hverandre, og gjenopplive syttitallets grunnleggende kritiske innstilling til vekst, slik tidligere miljøvernmininster Thorbjørn Berntsen sto for på 1990-tallet. Jeg tenker ofte på det sitatet hans, fra et intervju i Fri fagbevegelse i 2019, om hvordan han hadde mistet troen på «økonomisk vekst-samfunnet»: «Hele opplegget går ut på å få mer i påsan. Kjøpe mer, bruke, kaste, fortere og fortere. Er det noen mening i dette? Da det var tomt i brødboksen, var det mening. Men er det noen mening når du faen ikke får igjen lokket på brødboksen engang?»