Når det er sagt, er det sånn at de aller fleste realistiske scenariene for temperatur- og samfunnsutvikling i beste fall vil midlertidig overstige 1,5 grader før slutten av dette århundret. Så sannsynligheten for at vi før eller siden vil krysse den grensen, er svært høy. Og 1,5 grader er ikke noe «trygt» klimamål. Ideelt sett burde vi kunne bringe temperaturene enda lenger ned. Men ettersom oppvarmingen allerede er på 1,3–1,4 grader, vil en overskridelse uansett vanskelig kunne unngås. Derfor snakker vi oftere om slike overskridelser.
Energi og klima: – Men dere snakker også mye om makstemperaturen for overskridelsen, hvor varmt det blir på det varmeste, og varigheten av den. Hva handler det om?
– Tradisjonelt har 1,5-gradersmålet vært knyttet til oppvarming ved slutten av århundret. Men siden en overskridelse er blitt stadig mer sannsynlig, handler det ikke lenger bare om hvilket temperaturnivå vi til slutt når, men hvordan vi kommer dit. Nærmer vi oss 1,5 grader nedenfra, eller overskrider vi målet, men så kryper vi ned igjen til 1,5 grader senere? Dette er nemlig to svært ulike forløp, selv om de ender på samme sted. Derfor snakker vi om makstemperatur og varigheten av overskridelsen.
To hovedtyper: Raske og trege
– Men vi snakker altså om vippepunkter her. Hva skjer med dem hvis 1,5-gradersmålet ryker?
– Her er det to hovedtyper systemer å ta hensyn til. Relativt hurtigresponsive systemer, som varmtvannskorallrev eller en svekkelse av det store havstrømsystemet AMOC, Atlantic Meridional Overturning Circulation, er først og fremst følsomme for makstemperatur.
Vi snakker om vippepunktterskler: når en slik terskel krysses, er responsen rask. Men så har du også relativt trege systemer, som isbremmer på Grønland og Antarktis og permafrost. De avhenger både av vippepunktterskler og av hvor lenge overskridelsen varer. De påvirkes derfor gradvis økende ettersom temperaturen øker.
For disse betyr både størrelsen og varigheten av overskridelsen enormt. Makstemperatur og varighet blir dermed sentrale når vi skal vurdere risiko og definere hva et «trygt» klimamål faktisk betyr i praksis.
– Så … hurtige systemer kan være mer følsomme for makstemperatur, men er de lettere å reversere dersom temperaturene synker igjen, mens tregere systemer er vanskeligere å reversere?
– La oss si at et system har en vippepunktterskel på nøyaktig 2 grader. Da kan det være «trygt» med en viss overskridelse over 1,5 grader, selv om andre følger av klimaendringene fortsatt er betydelige, så lenge terskelen på to grader ikke passeres. Men hvis det skjer likevel, kan både hurtige og trege systemer utløses. I så fall responderer hurtige systemer raskt, og en temperatursenking etterpå vil ikke reversere selve vippestarten. Trege systemer er annerledes. Hvis overskridelsen er kortvarig nok, er de kanskje ikke utløst ennå, nettopp fordi responstiden er treg. Men: Makstemperaturen og varigheten er veldig viktige å ta hensyn til her.
Les også:
Ekspertintervjuet: Vippepunkter er viktige å vite om
Er det gjennomførbart?
– OK, men alt dette krever at vi faktisk kan få temperaturen ned igjen når vi først har bikket 1,5 grader. Er det faktisk mulig?
– De fleste studier som ser på jordsystemresponser i dag forutsetter i praksis en form for idealisert CO₂-fjerning, tilsvarende storskala direktefangst fra luft. Noe som er svært energikrevende og fortsatt lite utviklet. Det er en ganske drøy forutsetning. Men det er viktig å huske at hensikten med disse studiene ikke er å vurdere hvor gjennomførbart dette er, men å forstå hvordan jordsystemet ville respondere dersom slik storskala fjerning var mulig.
Andre studier som ser på gjennomførbarheten av CO₂-fjerning i seg selv, viser at mange teknologier er underutviklede, dyre og ikke skalerbare – om de noen gang blir det. I tillegg har de alle begrensninger, ikke bare teknisk, men også med tanke på systemvirkninger. Landbaserte metoder konkurrerer for eksempel med matproduksjon og arealbruk. Ideelt sett burde vi ha en diversifisert portefølje av ulike CO₂-fjerningsmetoder.
Problemet er at den tiden det tar å utvikle disse teknologiene videre, er den tiden der ytterligere oppvarming skjer. Det vi kaller «committed warming», oppvarming som skjer selv etter at utslippene er kuttet på grunn av tregheter i klimasystemet, må også forventes. Det alene kan ta tiår til århundrer å se rekkevidden av. Den eksakte størrelsen på denne oppvarmingen er usikker fordi den avhenger av ulike prosesser i klimasystemet som vi fortsatt ikke forstår fullt ut. I praksis betyr dette at all ekstra oppvarming utover dagens nivå igjen krever mer CO₂-fjerning.
Hva med klimafiksing?
– Men hvis dette er så vanskelig å få til, hvorfor gidder vi en gang å snakke om det?
– Dette er praktiske begrensninger i CO₂-fjerning, og de gjør ikke jordsystemanalysene ugyldige i seg selv. Men de begrenser hvor realistiske disse scenariene er i praksis. Jo lenger vi utsetter utslippsreduksjoner, jo mer arbeid vil vi måtte gjøre med CO₂-fjerning senere.
Vi får da et gap mellom forhåpninger og ambisjoner på den ene siden, og det som lar seg praktisk gjennomføre på den andre. Da er det noen som gjerne foreslår midlertidige løsninger, som klimafiksing. Men dette er grep som vi ikke vet nok om effekten av, og som ofte medfører betydelig risiko og etiske problemstillinger, i tillegg til å kreve eksepsjonell global koordinering. Det er viktig å studere dem, men det er kanskje ikke først og fremst disse løsningene vi bør satse på.
– Finnes det noe slikt som en trygg midlertidig overskridelse for hurtigresponsive systemer?
– Det korte svaret er ja. Hvis overskridelsen ikke krysser et systems kritiske terskel, kan den være trygg med hensyn til det systemet. Men det er fortsatt usikkerhet knyttet til hvor disse tersklene faktisk befinner seg. En «2-graders terskel» kan ligge noe lavere, avhengig også av samspill mellom ulike klimasystemer og menneskeskapte påvirkninger som avskoging, forurensning eller overfiske.
Dessuten tolkes 50 prosent vippepunktrisiko ofte som «like sannsynlig at det vipper over som at det ikke gjør det». Og da tenker mange gjerne at det ikke er så farlig. Men tenk deg i en annen sektor, som luftfart eller finans. Der aksepterer man bare langt lavere risikonivåer. Det er altså et misforhold i hvordan risiko behandles i forbindelse med klimaendringer, gitt de potensielt store konsekvensene. Selv under usikkerhet gir det mening å holde seg godt under hele spekteret av mulige terskler for å minimere risiko.
Les også:
– CO2-opptak i skog er ingen vidundermedisin
– Finnes også stabiliserende effekter
– Og hvor bekymret bør vi være for kaskadeeffekter – at vippepunkter samvirker med hverandre?
– Potensialet definitivt til stede. AMOC er et godt eksempel fordi den er koblet til mange komponenter i klimasystemet. Svekkes AMOC kan det endre den tropiske hydrologiske syklusen, påvirke nedbøren over Amazonas og øke risikoen for vipping der. Det er ett eksempel på hvordan kaskader kan forsterke risikoer.
Men det finnes også stabiliserende tilbakekoblinger. En AMOC-svekkelse vil avkjøle deler av den nordlige halvkule, noe som kan redusere hvor eksponert systemer som Grønlandsisen eller permafrost blir for økt oppvarming. Disse samspillene kan altså gå begge veier, og vi forstår ennå ikke fullt ut hvilke effekter som dominerer. Samtidig kan både destabiliserende og stabiliserende tilbakekoblinger resultere i skadelige klimaendringsvirkninger.
Nåværende klimamodeller gir ikke sterke indikasjoner på «hothouse Earth»-løpske klimascenarier innenfor de temperaturområdene vi diskuterer her. Jeg mener dette verken bør avlede oppmerksomheten fra de viktigste utfordringene, å kutte utslipp, eller bli en kilde til alarmisme. Potensialet for kaskadeeffekter er reelt, men det finnes også stabiliserende prosesser, og begge deler må tas med i vurderingen.
– Hvis du skulle gi råd til beslutningstakere og investorer i dag – hva er den viktigste enkeltlærdommen fra forskningen din?
– Jeg gjentar kanskje meg selv her, men den eneste reelle og fornuftige løsningen på klimautfordringen er å kutte utslipp. Vi kan diskutere risikoer, terskler og hvor mye oppvarming vi kan tolerere. Men den mest effektive måten å unngå disse utfallene på er å hindre oppvarmingen i utgangspunktet. For å bruke et bilde fra medisin: I stedet for å behandle symptomene tar du tak i den underliggende årsaken. Da må vi kutte utslipp så raskt som mulig. Alt annet er langt mer risikabelt.
